Tidens titaner - del 16

Det er en bille som kommer kravlende mot Nordre Akershus Kriminalcampus. Ser ut som en tykk sigar og symmetrisk ved begge ender. Den vrikker seg gjennom svingene og glir forbi noen hjørner, og så springer bommen, bemannet av våre polske småsoldater, opp. Hender og ansikter er klistret mot de passerende rutene. Bakre rekke består bare av hoppende kropper som beveger seg frem og tilbake i midtgangen i forsøket på å finne hurtigste vei ut. Samme grønntone skinner fra strimler, caps og tørkler. Shrill har vist seg med sin fulle styrke. Marquis og jeg har som vanlig stått sammen og nå vinker han folk til seg, både Apex og de uaffilierte.

Da bussdørene slår opp er lydmuren som treffer meg ubeskrivelig. De to gruppene stormer mot hverandre og møtes til skrik, hoiing og gestikulasjon. Fingre løftet til pannen og kaskader av latter som slår i alle retninger. Flere Shrills kommer løpende til fra eksersisplassen. De ti som alt har ankommet har ingen grunn til å ligge lavt lenger.

Støyen er nesten uutholdelig. Aller helst har jeg lyst til å styrte til bakken med hendene holdt for hodet, men jeg kan ikke. Noen kan trenge meg, eller vi blir nødt til å slåss. I så fall må jeg bidra med min andel slag og spark, de sekundene det kan vare for meg. I spissen av konfrontasjonen står Marquis. Han hopper, danser og ler dem rett opp i ansiktet. Spaserer opp og ned rekkene med Shrills og avfeier hver av deres forbannelser med armkast og ansiktsuttrykket til en smilende Stevie Wonder. Han gjør dette alene, men de mest hardtslående delene av vårt crew er ikke langt unna. Malick, Sekou og Alain er formidable i sin egen rett og vil ikke la noe tilfalle vår leder.

Presset fra kropper bringer meg etter hvert vekk fra de verste tumultene og til utkanten. Der konfronteres jeg med to småtasser som ser velvitende på meg.

«Er du han eller hun?» spør den ene. Han har en caps hvor bremen ser ut til å drive romfart, for så høyt opp er den vendt.

«Jeg bærer styrken til begge kjønn,» sier jeg og gjør gjengtegnet til Apex mot dem, lar fingrene forme en A for Alfa og Anarki.

«Hvite hore,» flirer de. «Vi skal voldta deg, hvite hore.»

«Nytter ikke. Han kommer til å like det,» sier den andre.

«Jeg er et norsk troll som knuser hodet til små negerbarn,» sier jeg. «Svinger dere etter ankelen og slamrer skolten inn i bergveggen.»

Interessant nok har mine motstandere ganske lys hud, og ved å grave tilbake i virvelen av inntrykk og bare se meg rundt forstår jeg at de fleste av Shrill er av lignende pigmentering. Det må bety noe. Mine senegalesere gløder med ibenholt og mørke. Jeg skammer meg ikke over å tenke det. De er mine og jeg er deres. Teranga har lenge vært virkende, som de sammenbuntede røttene på et dyptvoksende afrikansk tre.

Vi sier enda flere ting til hverandre, med enda mer hat og desto mindre substans. Nå forstår jeg Marquis. Det er godt å le mot dine fiender, la hånsordene flyte fritt. Det er jo det vi virkelig føler.

Som hav i opprør og brenninger som slår mot seg selv utmattes vi på den måten. Apex og våre affilierte mot Shrill, som virkelig lever opp til navnet sitt med de underlige fuglelydene de lager. De norske nazistene observerer opptrinnet lent mot en vegg, legger jeg merke til. Da jeg passerer, kan jeg høre Eitre-Tors kommentar til sine menn.

«Ser dere, karer? Svartingene gjør jobben vår for oss.»

Fra det holdet er jeg ikke akkurat populær. De ser såpass stygt i min retning at jeg velger å skygge banen. Det er en drift i mennesker, større enn å sove, sterkere enn å finne varme, og det er å søke til sine egne. Så var jeg bare et menneske, tross alt. Vil stige inn i crewets midte til vern og for å være hos min venn.

Noe har jeg lært iløpet av mitt korte liv, dessverre lite av det gode slaget. Det jeg ser fyller meg med ubehag, fordi jeg gjenkjenner den underliggende trusselen om vold. Marquis er frosset bom fast i konfrontasjon med to skikkelser, en stor og en liten, som også står der som saltstøtter. Selv når solen vandrer under capsbremen, fortsetter harde øyne å stirre, uforsonelig, ufravikelig, like hatefulle som en stein. Bak de to kryr det med Shrills, men de er tause. Vår leder har sitt eget crew i ryggen.

Hat er et mektig og merkelig bånd, som det tar tid for partene å løsne. Først etter mange brusende hjerteslag ser den lille og store til hverandre i bekreftelsen av en vits kun de forstår, og Marquis vender seg langsomt. Jeg får en dyp skyldfølelse, fordi ansiktet hans lyser opp når han ser meg. Han ville ikke elsket meg så mye om han visste hva jeg var.

«Skreppa! Der er du jo!»

Han løfter armene ut som en slags Messias og kommer meg i møte. Siden han er bortvendt, ser han ikke hva som foregår bakenfor. Fingre gjør pistoltegn der hanen faller langsomt ned.

«Død tispe,» sier den lille.

Øynene glitrer med en slags lyst som bare sanne psykopater kan ha. Det er ønsket om å etterlate kaldt det vanlige mennesker forsøker å varme. Det er mennesker og det er inversjoner av mennesker. Ønsker og det motsatte av ønsker. Lid nok og du blir selv et vrengebilde.

Omfavnelsen slår rundt meg i neste øyeblikk. Pannen kysses, som vanlig, håret rufses som det pleier, men det performative er et krav for scenemennesker som oss, og jeg forstår at han vil lage et show. Gjør intet mistak, enhver kunstner vil bli sett, på den ene eller andre måten. For meg blir det nå på den andre måten. En hånd på nakken og en arm rundt midjen sender hodet mitt mellom bena rett foran Shrill. Stønnende og berørende mine egne tær deises jeg frem og tilbake med Marquis som anfører av fornedrelsen. Latteren som slår mot oss er rå, men det er latter.

«Sexy flexy! Hvor mye koster han? Shrill vil ha ham på rundgang!»

«For en ladning weed skal jeg vurdere det!» sier Marquis og lar pannen min svinge like over bakken til noen nye støt. Jeg vet han vil det, derfor ånder jeg takten. Forvirret og rød om kinnene føres jeg bort.

Først nå våger stanerne å vise seg. Har fulgt med på alt med øyne mørkere enn vanlig, men uten å gripe inn. De vil ha noen ord med Marquis og trekker ham til side. Skal vel gi ham skylden for alt.

Siden støyen har lagt seg, forstår jeg at bussen gjentar den samme talebeskjeden gang på gang med alle dører og luker åpne.

Vennligst ta baggasjen … Vennligst ta baggasjen … Vennligst ta baggasjen.

Shrill blir opptatt med å laste ut sekker og bagger, svinge utstyret over skuldre og rygg, og ellers snakke med sine egne. Skuespillet er over, og jeg vil snakke med Malick. Som vår nestkommanderende er han ansvarlig for sikkerheten.

«Hvem var de to?» sier jeg og nikker i retning den ubehagelige duoen.

«Det der, min norski venn, er Shrills hardeste kjerne.»

Anføreren for vår militære fløy, en Mithras til Sol Invictus, har oversikten over de praktiske detaljene. Det meste av Shrill har utspring i Kamerun. Den vesle jeg så er deres ubestridte leder. Kamga Fotso, heter han. Den store er Ekeke Ousmanou, hans høyre hånd i ett og alt.

«Trodde det var motsatt. Liten tjener stor.»

«Husker du musikkvideoene vi har sett av Eazy-E, Øyvind?»

«Ja. Jeg elsker Eazy-E.»

«Eric Lynn Wright var ikke engang 1.60. Likevel stod han midt blant svære niggere som deres midtpunkt. Hva sier det deg?»

«At det var noe ved ham.»

«Riktig! På samme vis, lille norski, er det noe ved Kamga. Han er nådeløs. Der andre våger, våger han mer, og han glemmer aldri en fornærmelse. Dessuten vet alle at små niggere farligere enn store niggere. De har nemlig noe å bevise.»

Han ser på meg en stund med brune, tankefulle øyne.

«Det tror jeg du har også.»

«Du må høre på meg, Malick. Virkelig høre. Ikke avfei meg.»

Følelsen sitter dypere enn ryggmargen, og jeg må ganske enkelt få det frem til noen som har kapasiteten til å gjøre noe med det.

«Jeg lytter, Sama Xarit.»

«Kamga kommer til å forsøke å drepe Marquis. Jeg kan føle det. Jeg … bare vet det!»

«Marquis har mange soldater. Du er en av dem.»

«Malick. Du må love meg. Ikke la det skje Marquis noe.»

Den store mannen griper meg om skulderen, trekker meg til seg, og legger hånden på brystet.

«Øyvind, jeg sverger til deg her og nå. Jeg skal forsvare Marquis med min egen kropp om så. Det vil jeg alltid gjøre.»

«Takk,» sier jeg og legger kinnet inntil det kraftige brystet.

Seansen blir avbrutt av en kjent stemme.

«Hva faen? Her er vi sannelig en troløs lolita! Jeg snur ryggen til noen minutter og så hoppes det rett på den nærmeste kuken!»

«Altså, jeg …» begynner jeg og fjerner kinnet fra brystkassen til Malick.

«Tror jeg må holde strengere kontroll over deg fra nå av,» sier Marquis og smekker meg hardt over rumpa. Autistisk som jeg er, vet jeg ikke om det er spøk eller alvor. Jeg løfter blikket til en humrende Malick. Det man ikke forstår i dybden kan man forstå i bredden. Mønstergjenkjennelse er alt. De spøker seg imellom. Tror jeg.

Vennligst flytt dere … Vennligst flytt dere … Vennligst flytt dere, messer den ubemannede bussen overfor de mange Shrills som står i veien. Da de endelig sprer seg, setter kjøretøyet fart og forsvinner ut den hevede bommen. De polske ungguttene sender den en kollektiv Hitler-hilsen idet den passerer. Latteren deres og blikkene i vår retning viser tydelig at det er min imitasjon som gjøres.

Senere den dagen vakler jeg inn på et lite vaskerom til lyden av en slamrende dør. Marquis er straks over meg. Vi kysser. Armene mine slynget om nakken. Armene hans har fanget midjen. Det er godt. Altfor godt. Og som alltid, ulidelig spennende. Vi kan tydeligvis aldri få nok av hverandre. Et fellesskap i ånd ble en forening i kropp. Leppene hans smaker av lag på lag med en dypt jordfestet vitalitet. Jeg svinges rundt, og lar meg svinge der på det lille kottet, nok til at en vaskestaur velter. Pusten vår går hikstende sammen.

Noe er annerledes. Hendene hans kommer febrilsk opp til skuldrene mine om og om igjen. Presser ned. Jeg er standhaftig og står imot. Hvilken vrede vil komme mot meg denne gangen? Er dette dagen han kaster meg ut i kulden?

Han stopper opp. Leppene våre skilles ad og blikkene låses.

«Du er en liten germansk kriger, Øyvind.»

«Det er jeg.»

«Jeg skal gjøre det romerske legioner aldri greide. Fordi jeg er sterkere enn selv dem.»

«Det får vi se på.»

Marquis løfter hodet mot taket og slipper pusten langsomt ut.

«Fienders nærvær har fått blodet mitt til å boble over, og hvis du ikke vil …»

«Jeg lar meg ikke presse av skyldfølelse heller.»

«Hold kjeft, Øyvind. Denne energien må brukes. Om ikke til sex, så til kunst. Du har faen meg å prestere nå.»

Marquis åpner døren og skyver meg ut av rommet. Crewet raskes sammen. De må ha forstått at noe er i gjære, fordi de virker forberedt på det som kreves av dem. Regimet til denne innspillingen er mindre strikt, men til gjengjeld hemningsløst i sin opulens. Det bestemmes at all hasjen skal brukes til inspirasjon. Først i en fellesøkt på taket, og så får hver av oss sørge for å etterfylle oksygentanken til romfart etter behov. Sangerne har forrang og skal sikres sin del av stashet. Det er uaktuelt å røyke inne utav respekt for stanerne og regelen gjelder fortsatt. Aldri gå alene. Derfor må vi være minst fire for hver blås. Egentlig fem, siden jeg jo ikke teller som en fullverdig kriger. Det er flaut å legge slike byrder på vennene mine, men må man, så må man. Det viktige er å få pumpet opp kuken og gi alt. Enn så lenge kan vi ikke drepe oss noen Shrills, men vi kan nedfelle hatet som ord.

«Er det ikke dumt å bruke opp absolutt alt?» undrer jeg til de som vil høre, nemlig bestevennene mine Aziz og Blaise.

«Ser vi ut som African’ts?» sier Aziz.

«Det som brukes i dag kan finnes i morgen,» sier Blaise.

«Hvordan? Sist var det jo jeg som gjorde det.»

Har allerede puffet litt nå og da, så jeg er ikke helt uvant.

«Finnes andre afrikanere på bygget,» sier Aziz.

«Vi kan handle med dem, true dem, få gaver av dem. Alt du kan forestille deg. Du tenker for begrenset, vår norski venn,» sier Blaise.

Bekymringsfri skal krigeren være. Jo mer bekymringsfri, jo sterkere er han, ad nødvendighet. Her er det bare sterke menn. Utøvelse er det eneste som teller. Det finnes ingen morgendag når dagen dirrer på savannene under en evigvarende sol.

Jeg vet om hvem de snakker. Og sammen får vi dagen til å vare. Det er en av mine mest intense opplevelser. Ikke gjennom vold og sex, men gjennom dop og kunst, og et levende, mangfoldig fellesskap. Du er ikke født for å være alene, og ensomhet, sorg eller mangelen på samkvem burde, om menneskene ikke var gale, bli møtt med full mobilisasjon fra landsbyen. Alle ville vært lykkeligere på den måten.

Først, en blås. Rusen skal være lett, så oppe på taket får jeg bare to drag, der de andre får fem. Gangen er vel skakk på vei til innspillingslokalet, så en skulle tro jeg het Erling Skakke.

Sangen vi skal legge vokallinjer på er selvsagt av det militante slaget. En verden som blir splittet. Drømmen om imperium som blir smadret for godt. Det er om slaget om Ipsa vi skal berette. Marquis innleder med rasende stemme:

You gave me no choice, mustered your army, tried to quell my voice

Didn’t realize I had gone to the east, and now my soldiers rejoice

Found a new religion down in Bactria, gonna bring the fact to ya

A smiling monk in a clearing, truth appearing, a bell with a clear buddhist ring

A bird that carry every grievance like a stone, won’t ever have his deeds in a tome

His wings won’t carry, his bride will marry – someone else

Your men will ride the ferry, because you wouldn’t come by yourself

Tell Lucid, every people intruded, included, Seleucid, I concluded

Word!

Word!

Tell them, nigga!

Word!

Det er Pocket Artillery som overtar. Den søte lukten henger i og vi henger i.

Now we stand on the battlefield, weapons to wield, my spear and my shield

Fucker, should have stayed in Macedon, won’t be taxed upon, your banner is fashioned wrong

In dust from whipping hooves, we meet at Ipsus, didn’t know you’re facing Invictus

That’s right, motherfucker, our leader was down in Iran, climbed a mountain up in Pakistan

Found a new god, coming like dawn over a hill, will bring overkill to the petty little Shrill

Mystic fixture, cosmic mixture, temple fissure, it’s the age of Mithra

Don’t need algebra to understand, fucker, cause we own the land, and the sand!

In this settlement, been in our element, don’t like the development? Armed with an elephant!

Det er konklusjonen til første del, og så kommer beskrivelsen av slaget, der Shrills mases ned i jorden sammen med de makedonske tyrannene, de som kommer for å forstyrre vårt nye frihetsliv i et fragmentert imperium. Et mylder av stemmer skal få historien frem, med spydstikk, dolkestøt og avhugde lemmer, du vet, det vanlige. Men jeg er arrogant nok til at jeg vil la det vente. Jeg gjør tegn til at beaten skal gjentas. Vil freestyle først. Crewet ser på hverandre. Marquis nikker, og det er avgjort.

Dette er våggalt til selv meg og være, men tankelivet mitt er forvandlet, så derfor vil jeg også være forandret. Rusen er en levende kraft. Hjernen min gjør ville, uventede koblinger mellom ideer, perfekt for rim, metaforer og historiefortelling i rap. Den indre kritiker er jaget og hemningene er borte, jeg vil øse uhemmet av beretningen om vold.

Beaten går. Jeg soner ut i musikken. Forhøyede sanser, en forvridd opplevelse av tid. Følelsene er doblet og firedoblet, og det meste er vreden som er fanget i meg. Demningsporten brister, og flodbølgen slipper ut fra han som sitter der med blodskutte øyne. Marquis supplementerer med diverse motherfucker-utrop.

Oh yes! Elephants! Four hundred strong! As the day is long and to Apex I belong we place them on our left flank to face your cavalry wing. Pretty little thing, will sting, both tusk and dagger, I will walk away with a swagger. But it’s relevant to my friends who are celebrant and who ride upon an elephant to say I ride a mammoth I’m calm with, cause I’m nordic, and couldn’t have it any other way with fur and pussy. Thus, we fight underneath sunlights ray. Our animals form a line, drunk with wine, man and beast combine, no need for a sign – from the divine, motherfucker. From my pussy-mammoth I lift my trumpet, blast it, commanding the attack to jump it. Thus we charge, and forward, pure beastiality barge. Headlong into your horses, smashing your forces, divorces them from their enforcers. Tumble and fall, weapons drop. You lift your gaze and realize it’s all a flop. Because all you can see is an elephant’s foot, and soon you’re holding your spilling gut. Greek, Indian, Persian, African, and me, the nordic, the image is chronic, I’m fjordic, call it exotic, but we’re more like chaotic. Defending our newfound realm from macedonian intrusion. Traditional? We’ve seen through your comic illusion and mass delusion, of purity, security, and felicity, nah, I say it’s maturity to embrace vulnerability with my friends, saw them as fiends when I was a cuck like you. With them I descend, and with them I rise, to the skies and the wise - Plunge to the underworld, motherfucker -Shrill tell lies and cries as we crush them. I tell you men. I ain’t no planner. But I will be the one to raise the banner – of Apex, motherfucker – And I will fight, and I am light, and I will catch the arrow in its flight.

Jeg synker tilbake på gulvet og blir liggende med et smil om munnen. Over meg svirrer jubelbrølene, og så kommer store, siklende ansikter over meg for å kysse og vel, sikle løs. Skunken gjør at øynene deres ser underlige store ut, som portaler til den underverdenen hvor vi henter vår kraft.

Resten av den lange natt rapper vi og røyker vi og jubler vi. Jeg sitter oppe på taket og får ekstra dose. Etter hvert blir det så som så med de strukturerte versene, men det kan vi ta igjen siden, mener Marquis. Min freestyle var genial og skal definitivt med i albumet. Hvis han virkelig mener det, er livet mitt komplett. Tilslutt befinner jeg meg i sengen og i et levende, knitrende mørke som sluker meg ned i søvnen, samt i viten om solguden jeg deler dette mørket med. Flammene hans er urolige og han vil ikke vente stort lenger, er noe av det siste jeg tenker. Over sengen svever et par bunnløse øyne som ikke blunker.

Neste morgen befinner jeg meg på ryggen i fanget hans. Marquis er opptatt med å føre en pipette som av og til treffer de sviende gluggene mine som bombenedslag. Det er dagen for første innledende rettsmøte, og det gjør seg ikke at jeg møter opp med et rødt hasj-blikk når jeg vandrer ned lovens og ondskapens haller. Resten av karene er på den obligatoriske marsjen inn og ut av dusjen.

«Kanskje vil de tro at du har grått mye og få empati,» sier han.

«De? Empati? Jeg vil aldri gråte for å ha slått ihjel de svina.»

«Trixy og nådeløse dixie. Nå kan ikke en nigger som meg hjelpe deg. Det er den hvite manns verden. Du må følge den hvite manns regler. Late som, iallfall.»

«Wow. Og du sier at du ikke er rasist.»

«Jeg lever i virkelighetens verden, Øyvind, mens du er bare delvis tilstede.»

«Hva mener du?»

«Jeg mener at du lever i en fantasi, fordi det ble for smertefullt ellers.»

Jeg må stanse opp litt, og vet ikke helt om alle dråpene som renner ned øyekroken virkelig er fra pipetten. Nå vil jeg prøve ham. Angripe og se hva som skjer.

«Du proklamerer alle menns likhet og tilber Alexander den Stores synkretistiske imperium, likevel godtar du at Apex og Shrill dreper hverandre. Dere som er av samme rase har funnet andre påskudd. Navn og historie. Forestillinger og nag. Forskjeller vil alltid finnes og hat er like nødvendig som kjærlighet.»

«Forholdet mellom oss er ikke uten maktfaktorer, Øyvind. Det vet jeg du forstår.»

Så han omgår altså? Typisk. Forsøker seg til og med på bestikkelser ved å gni meg på magen. Det er irriterende, fordi det virker.

«Jeg skal få deg til å se måne, sol og stjerne.»

«Du kommer til å rumpekjøre meg, mener du.»

«He he … det også.»

«Greit nok nok at du er mild mot meg, men mot Shrill er du en djevel.»

«På tide å opplyse deg, småen. Apex er det høyere instinkt. Shrill er alt det lave.»

Så han forteller. Både Apex og Shrill har et etnisk grunnlag i respektivt Senegal og Kamerun, og er samtidig basert på standpunkt overfor den amerikanske rapperen Foolio. Apex er tilhengere og ble grunnlagt av Foolios venner. Shrill er motstandere og ble grunnlagt av kvinnen som drepte ham, en viss Alicia Andrews. Samtidig er Apex tolerante, dedikerte antirasister med tilknytning til Black Lives Matter-bevegelsen, og med sterke sosialistiske og anarkistiske føringer. De fleste medlemmene er afrikanske og rett nok senegalesere, men de aksepterer også latinere og til og med noen få hvite. Shrill er på motsatt hold nærmest en identitær bevegelse. Kun afikanere aksepteres og andre raser ses i beste fall på som fiender. Verst av alt er de kapitalister. De mener Afrika bør reise seg basert på eiendomsrett og frihandel, og fokusere på å oppnå militær paritet med de andre landene. Fremfor alt vil de kaste alle koloniserende kinesere ut av kontinentet. Asiater har det med å bli drept på stedet enkelte steder der Shrill har sterk tilstedeværelse.

«Alt dette er historisk. Blant dere hvite er franskmannen det edle element og engelskmannen representanten for alt som dårlig, feig og usselt. Vi som reiste oss etter europeeren ble følgelig edle som oss fra Senegal, eller usle som de fra Kamerun.»

«Det kan minne om Vedrfølner og Nidhogg.»

«Norski språk. Norski tanker.»

Jeg vender meg over på magen og blir liggende slapt over knærne hans. Nyter å bli klødd mellom skuldrene. Gir ham den norski opprinnelsesfortelling om verdenstreet. Der løper ekornet Ratatosk opp og ned stammen med fornærmelser mellom den vindbleke falken som sitter høyt oppe blant greiene og slangen Nidhogg som gnager på røttene. Vedrølner sitter mellom øynene til en ørn og representerer antakelig et slags åndelig prinsipp forent med makten. Nidhogg representerer alt det lave, feighet, grådighet og svik, som må gnage på og ødelegge den verdenen man er en del av, til og med det som opprettholder seg selv. Litt som kapitalismen, det der.

«Ser du. Til og med dere norski hadde ord for det, før dere ble syke med kristendom. Fortellingen viser at jeg og Apex har rett. Den åndelige må fremfor alt slåss. Aldri la noen fiende få forrang. Ellers vender ånden seg innover og blir syk. Den ukloke ser ikke, ikke engang seg selv. Den kloke må se den usle og straffe ham ved hver korsvei, ellers forgår verden.»

«Det er plikten til å drepe!» erklærer jeg. «Budskapet i Bagavad Gita også. Du må drepe dine usle slektninger.»

«Det høres bra ut,» sier Marquis. «Å drepe din far og mor er begynnelsen på et godt liv.»

«Derfor er jeg uskyldig,» sier jeg. «Uslingene jeg hamret ned var lavere enn meg. Likevel våget de å fornærme meg, og det er grunn nok.»

«Kampen foregår alle steder,» sier Marquis. «Hos alle menn.»

«Og nå har jeg havnet blant afrikanere som kjemper på samme måte. Antakelig fordi kampen er uforløst, eller fordi dette er en slags drøm, et mørkt mareritt som ikke har noen konklusjon …»

Et hardt smekk på rumpa får meg til å snu meg i fall det skulle komme flere.

«Håper jeg ikke blir frikjent. Jeg vil være her,» gisper jeg.

«Hvordan fremtiden blir vet jeg virkelig ikke. Jeg drepte jo tross alt.

«Så du …»

Et sukk lyder

«Ja, jeg skjøt de niggerne. Overrasker det deg?»

«Nei.»

Vi låser blikk. Det er i en fremmed verden jeg ser, men frodig, dyp og visere enn all min snødekte lidelse. Afrika er rikt nok til å vise aksept for alt som er, der nordens land er så fattig at det forekommer at man må fordømme. Hva er vel et drap mellom gode venner?

Smellet i en skapdør avbryter oss, men vår totale sammensmeltning rykker stadig nærmere.

«Deres tur,» sier Sekou.

På badet favner han meg om midjen. Sørger for at nesen får snuse bak øret. Hvorfor vil han det? Herregud …

«Så, skreppa … Kan du gi meg et løfte?»

«Jeg kan love hva du vil …»

«Men ikke gjøre som jeg vil, tydeligvis.»

«Nettopp.»

Forespørselen er enkel og antakelig fornuftig. Jeg må ikke la følelsene løpe av med meg. Hva enn jeg ser, opplever og må høre, må jeg beholde selvkontrollen. Ikke rase mot mine fortredere. Jeg har alt demonstrert min overlegenhet ved å mose trynet på den beste av dem.

«Vil ha deg tilbake, nemlig. Fordi jeg elsker deg, og fordi du skal bringe et eksempel til jorden.»

«Hva slags eksempel er det?»

«At en tidligere nazist kan elske fremmed rase. At gutter kan tiltrekkes gutter like mye som jenter. At en afrikaner og den nordiske kan finne sammen. At kjærlighet og likhet ikke bare er mulig, men naturlig.»

Jeg er hans verdier og håp i omvandrende form, og noe av slaget er det han forteller meg når han løsner på pletoriaen av korte fletter jeg har oppå hodet. Han flater ut lokkene og børster gjennom alt sammen. Øynene mine skjules momentert i speilet av et glatt villnis.

«Nå ser du ut som Dennis the Menace eller tidenes mest attraktive twink. En alv med en klubbe. Tidenes farligste leketøy.»

Smekket som kommer får meg til å stønne og på automatikk bøye meg underdanig over vasken.

«Og det er deg jeg skal erobre for å bevise min filosofi.»

«Du er Sol Invictus. Alle vet at solen er uovervinnelig,» sier jeg. «Spesielt de som gjemmer seg fra den.»

Siden jeg er så farlig og uberegnelig, bruker jeg min sjarm og mine våpen og kaster armene om halsen hans, og får det akkurat som jeg vil når leppene våre møtes.

Dette får konvensjonshjerner til å eksplodere. Kanye West er virkelig innenfor tidsånden. Først tok de fra meg jobben, så tok de fra meg karrieren. Alle mine niggere er nazister. Nigger Heil Hitler!