Tidens titaner - del 15

Allerede neste dag er nazi-svina ferdig ankommet så de til sammen har blitt sju stykker. Avskummet interessante å betrakte på oppstillingsplassen hvor vi mottar instrukser og gjør øvelser. Ingen kjennetegn i form av tatoveringer og hakekors, ingenting i væremåte som skiller dem fra alle andre. Men de er norske, og jeg føler det støtet som alltid kommer i meg når jeg har vært borte fra mine egne i lang tid.

Av en eller annen grunn har stanerne blitt provosert av noe, så jeg må ta hundre armhevinger i alles påsyn. For å klare smerten ser jeg for meg at jeg pumper jorden opp og ned fremfor meg selv, og på den måten tar jeg øvelsen på sterke armer. Til og med stanerne blir imponert.

«Bra gjort, Øyvind,» sier en av dem.

Jeg legger merke til at spesielt en av nordmennene ser intenst på meg. Svart hår og med knivarr ned de brutalt tykke armene. Må være Anders Krokum. Jeg har på en basketskjorte og tørklet jeg har bundet rundt armen er delt diagnoalt i en rød og en svart trekant. To fletter har sprunget opp der det før bare var en. Jeg er ikke redd for å vise hva jeg er, men det er tydeligvis de. Sannsynligvis ser de meg som en overløper.

Marqus har selvsagt hatt sitt nettverk i virksomhet. Polakkene snakker ikke med oss, men de snakker med andre, og derfra er ikke veien kort til et fiendeøre. Det brutale utseendet til tross, Krokum er en slags puritaner. Han fikk sitt ry ved å protestere på at noen medlemmer av Hell’s Angels drev og raseblandet med Thaidamer. Da noen ble provosert over anklagene og stormet ut av klubbhuset for å konfrontere ham, slo han like godt ned tre menn på rekke og rad i alles påsyn. Hell’s Angels har virkelig tapt seg. De var nok for slappe, fulle og middelaldrende til å stå seg imot en ung rasekriger. Marquis mener at Krokums idealisme er noe vi definitivt kan utnytte til vår fordel. Tankesett og fremgangsmåte er nemlig svært forutsigbart fra den kanten. Thorvaldsen er Krokums høyre hånd og utover det en forsimplet bølle, noe vi allerede har sett. Sivert Vikeby er en slags fremgangsrik influencer på sosiale media som stadig lager Vlogger av festene og møtene deres, men utover det er han litt av en pingle. En norski prest blant krigerne.

Nå sitter snømennene ved en benk på planen og smelter bort i solen. Marquis har lyst til å konfrontere idiotene alene, for å vise nøyaktig hvor liten aktelse han har for det slaget, og kanskje få inn et hånsord eller to.

«Jeg forbyr det,» sier Malick. «Vi vet ikke hva disse mennene kan få seg til å gjøre, og ulikt hva du tror, er du ikke usårlig. Vår Koro er for arrogant.»

«Du har nok rett, min venn,» sukker Marquis.

Fulltallige skal vi altså være nå vi snakker med dem. I stedet planlegger Marquis å bruke meg for å holde et psykologisk overtak og gir meg instrukser til formålet. Jeg skal bare snakke når snakket til, være enig i alt og for all del ikke veksle ord med fienden.

«Tror du at du greier det, baby. Hm?» sier han og løfter på haken min.

Som alltid når han gjør det, må jeg rødme, men nikker enig.

«For deg greier jeg alt.»

Det skal sies at nordmennene blir en smule urolige når de ser hvor mange vi er. Crewet stanser på behørig avstand. Marquis fortsetter med meg skjøvet foran seg, et fast grep rundt midjen.

«Vær hilset, hvite person,» sier han.

«Vær hilset, sorte person,» sier Krokum.

Denne kliniske utvekslingen etterfølges av en lang stillhet. Jeg merker alles blikk og må anstrenge meg for ikke å skjelve. Har alltid hatet å stå i rampelyset. Heldigvis er Marquis’ grep rundt meg såpass hardt at jeg holder meg stødig.

«Så jeg antar at du er lederen for afrikanere her på huset?» spør Krokum.

Sett på nærmere hold synes jeg at han minner om en stor hankatt. Humørløs og med en kjedsomhet bare avløst av en underliggende trussel om vold. Bare værhårene mangler. Øynene hans er blå. Det er vel derfor han våger å kalle seg en arier. Han kvalifiserer ikke helt etter mitt skjema.

«Det var stygt sagt. Du kan kalle meg først blant likemenn,» sier Marquis og svinger meg tankefullt frem og tilbake i en rytme bare han hører, men som han får alle til å kjenne.

De gir hverandre sine navngjensidig. Marquis Chevalier, til ridderlig tjeneste. Anders Krokum, ordholden er hans navn.

«Jeg må si at dere har en bra ordning. Vi vil gjerne delta og er beredt til å vise den nødvendige respekt.»

«Dere vet ikke engang hva ordningen eeer,» sier Marquis og løfter vekk noe usynlig rusk fra håret mitt. «Så … liker dere skreppa jeg har skaffet meg?»

«Jeg bryr meg virkelig ikke om en homse.»

«Forsiktig nå. Han er veldig følsom.» Han stryker nesen inntil kinnene mine. «Skyblå øyne. Gull på toppen og rød på munn. Huden hvit som Jostedalsbreen og brunosten er så varm og god. Et lite stykke Norge.»

«Forbanna homse,» hveser flokken som konfronterer oss.

«Forrædersvin!»

«Raseforræder!»

«Han er verre enn det … han er en kvinnemishandler!»

Hvis hensikten til Marquis var å vekke reaksjoner, funket det til alt overmål.

«Javisst. Helnorsk som helmelk. Burde nesten ha på bunad. Pleier å dele ham med crewet når de trenger å få tømt negerballene. Vi er veldig forsiktige … fordi han er jo så følsom og blir lett opprørt. Og hvis han er opprørt … BLIR JEG RASENDE!»

Marquis røsker meg opp fra bakken og kaster meg flaksende gjennom luften så jeg lander i armene på crewet. Der faller jeg sammen med et stønn.

«Rolig …» hvisker Blaise.

«Del av spillet,» hvisker Aziz.

De hjelper meg opp på et vis.

«Vi forstår at du er en mann av betydning. Ikke nødvendig med noe skuespill,» sier Krokum til sin motpart, endelig.

«Min lek er alvor og mitt alvor er lek,» sier Marquis og henter meg ut av gruppen. Gjenopptar svingingen med hendene rundt midjen. Det er så hardt at føttene nesten letter fra bakken for hver svingom i valsen. «Vil dere vite om ordningen?»

Det vil de.

«Hm. Nåvel. Femten prosent av alle sosialinntektene går til pakkisene gjennom gavekort. Dette skjer på utflukter. Ikke prøv å lure dem, fordi de er grådige på pengene sine.»

«Femten prosent? Jeg har hørt ti prosent.»

«De har økt prisen. Utenfor min kontroll.»

«Brune hender kan ikke slutte å stjele,» flirer Krokum. «Hva mer?»

Marqus bokser meg på magen så jeg faller stønnende sammen og lander med hodet mellom knærne hans. Fra den stillingen utfører han er virtous trommesolo over baken min.

«Du disiplinerer dine egne som du vil. Hvis du må denge løs på noen andre grupper, er det en sak dere imellom. Rødt og svart er tabu, for de er mine. Andre afrikanere bare hvis du har ekstremt gode grunner, men jeg advarer deg, ingen på sykehus, og ingen til legevakt. Det skaper bråk og oppmerksomhet vi ikke vil ha.»

Gispende slippes jeg fri med baken verkende. Marquis griper meg under haken og kysser meg på leppene.

«Dop. Alltid ute av syne. Alkohol. Ingen høylydt roping og skrål fra takene. Tomgods skal ikke etterlates og samles alltid bak idrettsbygget så vaktene kan ta det. Skrepper så lenge de er ute av bygget før morgenen,» sier han og smiler til meg.

Det er som å se inn i solen og jeg har mest lyst til å klemme meg inntil ham, men kan det ikke her.

Alternativet er å ha jevnlige ransakelser, politi som går rundt på bygget med hundepatruljer og det som verre er. Ingen frihet. Bare pes. Og det er det ingen som vil, om de er aldri så uenige med hverandre.

«Som deg og meg. Vi kommer aldri til å enes, hvite mann,» sier Marquis og kysser meg igjen.

«Noe mer?»

«En ting. De grønne har jeg ikke styring på. Dere må gjøre separate avtaler med dem. Om de ikke vil samarbeide, er frihetslivet omme for oss alle.»

«Jeg forstår. Kan jeg gi deg et råd, Marquis, selv om du kanskje ikke vil ha det?»

«Rådgi i vei,» sier Marquis og ser meg dypt ned i øynene. Det er nok til å få meg skjelvende.

«Du tror nok at jeg er en primitiv mann. Helt feil. Jeg ivaretar kun mitt folks interesse. Så dette kan jeg si deg. Du tror du gjort en bra fangst med denne blondina di. Ser kanskje ut som en engel fra et glansbilde. En mørk natt kommer han til å skjære over strupen din.»

Marquis fører meg frem til bordet hvor han presser fjeset mitt inn i trevirket med en hånd på bakhodet. Gnir meg litt frem og tilbake.

«Tviler jeg på. Han er for tuktet. For disiplinert. All motstand hamret ut, er den.»

«Med din tillatelse, kan jeg få et ord med den lille engelen din?»

«Jeg vet ikke. Kan du?»

Marquis trekker meg opp og fanger meg om midjen. Jeg er konfrontert med hele den sittende flokken. De fleste ser på meg med en blanding av hat og avsky, bortsett fra Krokum, som heller betrakter sorgfullt. Den eneste jeg gjengkjenner fra gjengen er tjukkassen Thorvaldsen. En blant dem må være Sivert Vikeby, men jeg greier ikke å finne ut hvem.

«La meg gjøre det,» sier jeg og vender meg for å kysse Marquis lett på leppene.

«Jeg avgjør når det er nok,» sier han.

Med det kan jeg konfronteres med hannkatten.

«Jeg vet hvem du er.»

«Hvem er jeg da?»

«Du er Øyvind Tranøy.»

Og jeg har gjort meg mektig upopulær i hele Oslo-området. Flere gjenger, norske og pakistanske, har sverget på å ta meg om de noensinne finner tak i meg.

«Jeg har slåss en del,» sier Krokum. «Men jeg etterlater meg motstanderne stort sett inntakte. Det du gjorde er noe helt annet. Du moste ansiktet til noen som var hjelpesløs til grøt. Tok fra ham synet. Tok fra ham fremtiden.»

Med det fjernet jeg en god nordmann fra spillebrettet. En lederskikkelse som kunne gjort oss uttallige tjenester. Dette i vår time av ytterste nød, nå når vårt folk står på randen av utryddelse.

«Husk på talen Quisling gav i 1943. Vi av Normanna-ætt må holde sammen. En bror til nordmannen må nordmannen være.»

Lyder noe sirkulært.

Det hjelper ikke at jeg slo inn tennene og skadet korsryggen til ei jente. Nå vil alle ha en bit av meg, og det på en verre måte enn selv disse negrene gjør. Grepet til Marquis strammes litt ved det ordet, merker jeg.

«Visste du at han har gjort alt dette?» sier en av dem som sitter ved bordet til Marquis. Radiostemmen og spedheten får meg straks til å forstå at det må være Sivert Vikeby.

«Han har tilstått og vi har forstått. Dere farte ikke godt nok med ham,» sier Marquis.

«Jeg er beredt til å tilgi deg, Tranøy. Til det har jeg visse betingelser,» sier Krokum.

«Gi dem.»

Jeg skal stille meg foran ham og motta en god omgang juling. Rundbaken kommer til å være hard selv etter hans standarder, men den skal jeg motta uten å klage. Etterpå skal jeg vie meg til å tjene det norske folk og ta imot ordre fra Krokum og andre i ledersjiktet uten spørsmål.

«Vi er sterkere nå. Bedre organisert enn vi noensinne har vært. Visse du at femti prosent av norske menn mellom femten og tretti er nazi-sympatisører? Ikke rart med situasjonen slik den er.»

«Visste du at kun tjue prosent av befolkningen er etnisk norsk?» sier Marquis.

«Inntil vi slår av strømmen. Da drar alle utlendinger hjem,» sier gutten bak radiostemmen.

Jeg tillater meg å late som jeg tenker litt før jeg avgir svar.

«Det du tilbyr meg er slaveri.»

«Og det der er ikke?» sier Krokum og kaster blikk mot Marquis og crewet. «Alle må vi tjene. Spørsmålet er bare for hvem. Men jeg skjønner du er redd. Ville vært redd selv i din situasjon. Ikke rart du flyktet til en negerlandsby. Før eller siden blir de lei deg. Hva da, Tranøy? Tenk litt over det.»

«Skjeer ikke,» sier Marquis.

Men det er for sent. Tøyduken som holder tilbake mitt sinne løsner i vinden som bor i meg og flyr dem rett i ansiktet.

«Hør her, ditt feite svin. Jeg hater nordmenn. Jeg hater dere alle. Disse afrikanerne er mer menn enn dere noensinne kan bli!»

Mennene til Krokum rykker tilbake, som om de skulle ha mottatt et fysisk slag. Det er egentlig et sjeleslag de har fått. De trodde kanskje de skulle se en svak og underdanig homse gjøre sine unnskyldninger. I stedet er det raseriet til en kriger de får demonstrert. En hvis mot det har blitt begått stor urett. At øynene mine er fulle av tårer bryr jeg meg ikke om. Nordmenn er et avskyelig folkeslag definert av feighet og en ondskap mot alle som skiller seg ut på den minste måte, og som da skal angripes med alle midler og så litt til.

«Dere svek meg før jeg svek dere. Nå må vi alle lide konsekvensene. Jeg var lojal til nordmenn. Men så gikk dere løs på meg uten at jeg hadde begått en eneste forbrytelse! De ekle svina la sine hender på meg, uten min tillatelse. For det må de dø.»

Thomasen og jenta var del av det, og fortjente sin skjebne. Jeg ville gjort det igjen. Jeg ville gjort det tusen ganger uten å blunke. Ja, selvfølgelig slår jeg inn skallen på alle som krenker meg. Dette er en naturlov.

«Men negerhender kan røre ved deg?»

«Ikke meg imot, så lenge de setter pris på meg. Det gjorde ikke dere nordmenn.»

Jeg fortsetter mine forbannelser.

«Alle skal mene det samme. Alle skal marsjere i takt. Man får ikke lov til å ha en følelse!»

Det siste kommer som et skrik fra magen.

«Hva med vår rase, lille mann? Kjenner du ikke plikt til å forsvare vår rase fra å kastes i avgrunnen og glemselen?»

«Jeg kan ikke forsvare noen som ikke vil forsvare seg selv. Kanskje kan vår rase leve videre et annet sted, i et annet rike.»

Det er kristendommens innflytelse som gjorde nordmenn til svake slavemoralister som angriper alle som er bedre enn seg. Man kan ikke myrde sine beste menn i tusen år, uten at det får konsekvenser. Nå er skandinavere elendige gnomer blitt. Alt deres tankeliv og sjelsliv er avskyelig for en kriger som meg.

«Jeg forsikrer deg om at jeg hater kristendommen som du gjør,» sier Krokum. «Den er grunnen til at vi endte på et så elendig sted. Vel den religionen er nesten død nå, fordi jødene har funnet nye triks. Men det finnes regler. Det finnes grenser.»

Krokum peker på meg med en tykk tommel hvor det er festet en gullring.

«Det har ikke du.»

Han sier at han ser nå at jeg ikke er en ekte høyretypus, og at han angrer på tilbudet om forsoning. En som ikke vil følge regler er en kaosånd, en liabilitet. Det bringer bare ødeleggelse. Marquis vil definitivt få strupen skåret over.

«Tror du at du kan stå deg imot meg i nærkamp?» hveser jeg. «Jeg skal skjære av deg hodet og stappe det opp ræva på din mor. Jeg skal … jeg skal …»

Hånden til Marquis kommer over munnen min og kveler tiraden i et hikstende gisp. Alt som er igjen er tårer. Krokum ser bare trett på meg. De andres avsky er nå blandet med en god dose frykt.

«Ser dere! Nå har dere gjort blondina opprørt, og jeg må trøste ham!» flirer Marquis triumferende og trekker meg bort. «Heele natta lang, baby!»

Jeg bringes tilbake til crewet og omringes av kraftige armer og lukten av svette. Jeg forsøker å bryte meg fri flere ganger og løpe tilbake, men stanses alltid. Jeg kan se at selv de er rystet.

«Du pleier ikke å miste kontrollen på deg selv, Øyvind,» sier Blaine.

«Du var alltid den rasjonelle av oss. Se på deg nå,» sier Jean-Luc.

«Kjære menn,» sier Marquis. «Det er som jeg alltid har sagt. Det bor mer i vår venn enn det som øyet først ser.» Han bøyer seg ned og tørker bort tårene mine. «På både godt og vondt. Fordi alt det han sier er sant.»

«Når nattergalen synger, lytter selv løven,» sier Jean-Luc.

«Ja, jeg har lyttet,» sier Marquis, og blikket er brennende. «Så altfor godt.»

Du kan ikke angripe din beste mann (spesielt for et dikt) uten at han vender seg mot deg. Dette er en naturlov