Tidens titaner - del 13

Vanligvis pleier vi å bli i godt humør av hverandre, så crewet får selvsagt med seg at noe har skjedd der vi molefonkne vandrer fra loftetasjen. Det er i dette selskap at jeg ytrer mitt ønske, fordi ingen av mine høyeste ønsker har blitt nektet meg så langt blant disse.

«Jeg vil være alene en stund. Vær så snill.»

«Du trenger beskyttelse,» sier Marquis.

«Det går bra.»

«ÅH HERREGUD ØYVIND! KAN DU HØRE ETTER FOR EN GANGS SKYLD!»

Dermed er det et salig firkløver som følger meg ut til friområdene. Alain, Jean-Luc, Aziz og Blaise. Våre to viktigste menn har nok annet å føre med vår store leder. Oppgitt vandrer jeg over løpebanen, og retter ansiktet mot himmelen flere ganger. De andre er tause. Tilslutt finner jeg en betongplatting, hvor jeg sitter ned og gjemmer ansiktet mellom knærne.

«Jeg vil fortelle deg en legende fra vårt hjemland, Mr. T,» sier Jean-Luc.

«Vårt?»

«Du er derfra like mye som meg. Din ånd vandret disse steder mens du frøs i Norge.»

Så Jean-Luc åpner portalen tid de tingene han mener jeg har glemt:

Verden var helt ny og alle jordens skapninger hadde nettopp kommet fra sitt opprinnelsessted i underverdenen. Gudene utstedte befalning om at de skulle møte opp foran en hellig klippe. Der skulle de sitte inntil de forstod sitt opphav og med det, hvem de var. Så dyrene, krokodillen, løvene, antilopene, slange, fugl og mennesket innfant seg. Lenge satt de i mørket og ventet, uten at de innså noe. Mennesket sa: «Tross alt har vi unnsluppet underverdenen, så det kan være det samme hvor vi kom ifra, og jeg forstår at vi er en og de samme. Denne klippen kan ikke være hellig, siden den ikke kan vise oss noe.» En stemme lød: «Innser dere nå sannheten om dere selv?» I samme øyeblikk steg solen opp for første gang. På klippeveggen så dyrene farlige figurer, lange ører, haler, hover og hals, og de flyktet i skrekk. På langstrakte sletter og under grenene til store skoger løp de, men de farlige figurene fulgte bare etter. Fuglene fløy i alle retninger, men under dem pilte mørke skikkelser i like hurtig flukt. Til og med fiskene måtte ane fryktelige konturer under sin buk. Gudene sa: Hvorfor løper dere omkring? Kom nå tilbake så klippen kan vise dere mer. Så en etter en kom dyrene for det hellige stedet og fikk se hva de var. Haren hadde lange ører, apen en krokete hale. De med fjær kunne spre sine vinger og se pryden de var utstyrt med. Shangos stemme lød til dyrene da: Dere ser nå hvilken form dere har fått og at dere ikke er de samme. En til ting ser dere: At dere slett ikke har unnsluppet, men må bære underverdenen med dere hvorenn dere går. Den som ikke vører fliken av underverdenen han bærer, vil straffes. Alle dyrene lyttet, og siden den gang er det bare gale dyr som ikke følger budet. Den hare som tror han er en løve, eller den bøffel som forsøker å gjemme seg ved å trykke i gresset, vil snart nok dø. Bare mennesket hadde ikke møtt opp til klippeveggen ennå, fordi han hadde blitt så redd at han gjemte hodet sitt i sanden på et fjernt sted, og hørte derfor ikke den første innkallelsen. Da mennesket endelig kom, hadde solen nesten gått ned, og han fikk derfor bare med seg den del av leksjonen om at han aldri kan flykte fra sin nye følgesvenn. Mennesket har fått sin skygge for at det skal kjenne seg selv, men hver gang det ser seg selv avtegnet, er det et annet omriss det ser. Noen mennesker ser løver, andre ser slanger, eller skapninger som aldri har vandret på jorden, fordi de bare lever i underverdenen. Noen mennesker har ganske rett og noen mennesker tar helt feil. Som straff for sitt sene oppmøte, kan mennesket aldri ha full kunnskap om seg selv, men må se seg selv som et annet dyr.

Det var en interessant fortelling, synes jeg og blinker hurtig med øynene. Vil gjerne memorisere hvert ord.

«Hvilket dyr ser du på klippen, norski min venn?» sier Jean-Luc.

«Jeg vet ikke.»

«Jeg tror du ser en løve.»

Og det er ikke helt bra. Han innrømmer gladelig at han ikke forstår hva jeg er, fordi jeg er en omskiftelig person og stadig synes å skifte form. Om jeg fremstår som en ting, er jeg snart etter noe helt annet. Men en ting er han sikker på: Jeg er definitivt ingen løve.

«I vårt hjemland sier vi dette: Det er ikke klokt å si nei til en sterk mann. Når høvdingens oppsynsmann befaler, arbeider landsbyen. De fattige fornærmer ikke de rike og ingen tar de opptjente gullringer fra en krigers armer, for de har han kjøpt med sin stolthet.

«Du forstår sikkert hva vi vil frem til,» sier Alain. «Bare en løve er en løves like.»

«Det er til det beste,» sier Blaise.

«Vi dømmer deg ikke,» sier Aziz. «Alt er som det skal være mellom oss.»

«Jeg har andre guder,» sier jeg.

«Hvem er den sterkeste guden din?» spør Jean-Luc.

«Det er Ving-Tor. Rymr, farlig med hammeren.»

«Jeg har hørt om han,» sier Jean-Luc og blunker. «Visste du at han møtte opp i kvinneklær?»

Marquis hater alle tradisjoner og har bedt dem ta avstand til alt av slaget, men kanskje er det på tide at jeg tar eksempel i noen av mine egne tradisjoner fra her oppe i nord. De ler, men jeg godtar det, fordi det er en hjertelig latter og ikke fylt med den hånen jeg en gang ble vant til.

«En ting til er jeg sikker på,» sier Jean-Luc. «Det er ikke bra for noen å frykte det de ser i sin skygge, som det du gjør. Samme hvor mye du løper, kan du ikke gjemme deg når den nye dagen gryr.»

Og, skal det vise seg, kan jeg heller ikke gjemme meg om natten, selv om jeg i det lengste forsøker å kjempe. En ting er å strides med mennesker, som jeg jo har gjort. Det er hardt å kives mot guder.

Sengen min står ledig i fellesrommets halvmørke. De andre fremstår kun som konturer, har blitt til mørkere utgaver av seg selv, og her lyser jeg som en måne. Det kan være farlig, for i norrøn mytologi er det en ulv som jakter på himmelvognen som bærer den. Jeg griper lakenet og vil skjule meg bak en sky av tøystoff.

«Bad idea, norski,» lyder stemmen til Jean-Luc.

«Men dere bruker den ikke, den er da ryddet …!» begynner jeg, og viser med det hvor uklok jeg er. Like etter stanses selv dårskapen av frykt, den mest fornuftige av alle følelser enkelte ganger.

Så jeg står stille med hånden i lakenet. Forstår at det hvite lintøyet godt kan bli mitt liksvøpe, og at døden og jomfruen er forbundet. Jeg er død nå og kommer til å være død da. Stille spaserer jeg over til Marquis’ seng ved siden av, men det er ikke så elegant. De altfor store bokserne er i ferd med å falle av meg og ville i så fall gjort meg helt naken. Han ligger stille med de lange øyenvippene nedsenket, som en stor leopard. Det kunne ikke falle meg inn å tro at han sover.

Demonstrativt legger jeg hendene på hoftene som prinsesse Gulltopp eller hva enn det er, en slags immitasjon av nordens viljesterke kvinner. Leoparden later som ingenting, har vel vært fornærmet lenge. Forsiktig kryper jeg opp i sengen, løfter på den store armen og lar den falle tung og hard over meg. Jeg venter, stirrer ut i rommets tomrom, og det er ikke lenge før jeg kjenner våken pust støte i nakken. Han lukter på meg.

«Du dufter godt, norski. Som frisk fløte. Kuen av din mor må ha vært bra.»

Hva sier man til sånt? Jeg finner det best å forholde meg taus. Plutselig biter en smerte seg dypt inn i skulderen. Jeg åpner munnen, spenner kroppen og åpner leppene i et halvkvalt skrik. Det var strategisk. Baken har jeg støtet rett i skrittet hans. Marqus holder bittet i skulderen fast lenge. Da han slipper, er jeg allerede gjort maktesløs, kunne like gjerne vært et byttedyr halt opp blant grenene.

Leppene åpner seg ved øret. Stemmen som kunne vært tordnende og kraftfull, har han gjort myk.

«Det sies at hele kroppen er kvinners erogene sone, mens det eneste som teller for menn er kjønnsorganet,» hvisker han. «En åpenbar løgn. Konvensjon og tradisjon, som kvester oss, som tar fra oss alt … muligheten til å virkelig oppleve …»

Kjølende væte planter seg i nakkeroten og beveger seg videre ned. Bekken jeg kjenner er langsom og tålmodig, men lar seg ikke stanse og lar effekten krype videre inn huden og til organer forbi nervene. Sanser er hos meg sterkere enn hos alle andre på grunn av autismetilstanden som har herjet gjennom kroppen min. Fingrene brenner. Lyd er syler. Marquis’ lepper driver sin fuktighet i meg. Huden min har blitt borte som hos en eterisk skapning, så det er som han puster like på hjerte, lunger og nyrene ved midjen. Han beveger seg mot midten og stanser ved korsryggen. Støtene fra neseborene hans er kraftige og ukontrollerte mot våtheten han har etterlatt. Hånden hans fomler og finner tak.

«Men hva er det du har på deg? Du har vær så god å kle deg mer sexy!»

Bokseren kastes ut i rommet og med det forsvinner blygselens mulighet. I neste øyeblikk må jeg rope ut i protest. Han har like godt puttet fjeset i baken min. Det jeg kjenner er så indignerende at det kan ikke beskrives. Selv ballene slipper ikke unna behandlingen og dekkes snart av en hinne fra samme fuktighet som er plantet rett i meg. Jeg blir så sint at jeg støter imot og står med det på alle fire. Ereksjonen er så ukontrollert at den er mer som en sprettball. Han merker min affekt og ler litt av meg.

De bra rumpene er den eneste grunnen til å komme til Norge.»

«Dere er da mange nok som kommer.»

«Det er bra rumper.»

Han dykker tilbake. Jeg vet ikke om jeg skal spenne meg eller gjemme ansiktet, så jeg ender med å gjøre begge deler. Stønnene mine avsluttes av et hard smekk som sender meg flatt ut i det allerede gjennomdynkede lakenet. Han gjenopptar plassen ved øret.

«… Du er så deilig … Jeg vil kjenne på deg … Få med meg alt …»

«Hvorfor gjør du ikke det, da?»

Han stryker meg alle steder. Over brystet, ved midjen, ned lårene. Klemmer eiesykt på rumpeballene og følger hoftekammens vage avrunding hele veien til jeg vet ikke hva. Faen. Nå er jeg varmet opp. Jeg vrir hodet mot ham så vi kan kysse. Leppene gisper, tungene spiller mot hverandre. Et snerr fra han, et gisp fra meg. Huff, og vi som har tilhørere …

Han sprer rumpeballene mine og justerer seg på plass. Jeg kjenner penishodet presses på plass mot det de sier er en åpning. Det er nå det skjer. Jeg vil ikke kjempe, så jeg støter imot med baken. Hånden min griper desperat i det usette og finner endelig hans så jeg kan klemme så hardt jeg kan.

Det er antydningen til at presset øker, men så trekker han seg tilbake, bare en anelse, men likevel. Skal han ikke …»

«Hvis du vil ha min kjærlighet …» sier han med lys jentestemme. «Nådeløse, vesle prinsesse .... Hvitt gull er kostbart … For kostbart …»

Han kveler et utrop i frustrasjon og velter meg over på magen. Der blir jeg liggende slapt og forstår ikke hva som skjer. I stedet plasserer hele sin lengde mellom rumpeballene og fra sittende stilling støter han frem og tilbake. Kanskje burde jeg bli smigret over at han ikke varer lenge i det hele tatt, men rekker det ikke. Overraskelsen treffer med den første kaskade, som faller fra skuldrene og ned hele ryggens lengde. Han messer gjetakende noe på wolo. Det høres ubegrenset grovt ut.

«Æsj,» sier jeg da det endelig har gitt seg og han bare stryker penishodet rundt i dammene jeg har på ryggen.

«Gå og vask deg da!»

Marquis slenger meg omtrent ut av sengen. Forfjamset løper jeg rett ut av et rom som er fylt med dempet latter. «Norski leverer endelig varene,» er det eneste jeg får med meg.

Gangene er heldigvis tomme, for jeg fikk ikke engang med meg en håndduk. Foran speilene i fellesbadet vender jeg meg forsiktig. Ryggen er dekket av tre hvite striper eggedosis og restene av uttallige mindre nedslag. At det går an. Hvor lenge skal jeg finne meg i å sprutes ned av kåte negere? Jeg tok feil, konkluderer jeg da jeg står i dusjen. Dette stedet ser ikke ut som en homseporno. Det er en homseporno. Og jeg kjenner meg smigret på måter jeg aldri opplevd før. Det er det beste som noensinne har skjedd meg. Det var godt å komme i fengsel. Bryteren hamres. På denne tiden av døgnet avsluttes dusjstrålen like fort som den begynner. Hvordan skal jeg tørke meg? Midlene spares på, så dusjen har ikke lufttørkere som på et sivilisert sted. Det beste jeg får til er å riste av meg de mange dråpene, som et slags dyr. Ja, et frihetsdyr.

I gangen støter jeg selvfølgelig på en svær type. Hastverket og min kliss nakne tilstand gjør det umulig å skjule hva som har skjedd.

«Pent! Til meg også?» sier han og slår etter baken min med flathånden. Latteren hans følger meg der jeg løper videre. Heldigvis har jeg mange til å forsvare meg på stedet hvor jeg åpner døren og smetter inn.

Marquis løfter dynen avventende da han merker at jeg kommer. Jeg kryper inn mot brystkassen hans, som jeg kysser lett. Lar meg overvelde av den trygge varmen. Dynen senkes over hodet mitt og en hånd finner håret.

«Takk. Yaa tax ma bég,» sier han.

Mørket er varmt da det blir borte i søvnen. For andre gang i livet kjenner jeg meg fullstendig trygg.

Dette er det eneste med gulltopper jeg fant i farten. Men det er sant. Boy or girl. Det er den eneste grunnen til å komme til Norge