Tidens titaner - del 12

Jeg våkner til en underbukse full med sæd. Marquis er borte. Overalt rundt meg er bevegelse og marsjerende kropper. Ting virker mer urolig enn vanlig. Jeg velger å ligge stille en stund. Har han tatt min anale jomfrudom? Nei, da ville jeg vel merket det, og den gjennomstenkte bokseren er på. Han kan ikke ha dratt den av, smettet den inn, tatt den ut og dratt den på, uten min viten. Tror jeg. Må få vasket meg snart. Dette går ikke. I et opphold i avdelingens opptatthet, springer jeg opp og begir meg til dusjen med en håndkle om livet. Bokseren har jeg kastet i den personlige tøyposen som vaskes i en bestem turnus.

Dusjstrålene er deilige. Bare noen minutter nå. Det gir meg tid til å analysere situasjonen. De logiske sentrene og den iskalde kjernen setter i virksomhet.

Marquis liker meg. Jeg liker han. Greit nok. Jeg har aldri hatt et mer intenst vennskap. Å være sammen med ham føles som en rus. Det er nesten som vi har smeltet inn i hverandre enkelte ganger. Men han er tiltrukket av meg og det er seksuelt. Det betyr at han ønsker å … gjøre ting. Humpe løs på meg som var jeg en sakkosekk, helt sikkert. Det gjør meg redd. Rassen kommer til å se ut som en togtunnel om jeg holder på på den måten. Stellet hans er … for stort. Det har jeg sett i dusjen. Advarselen til Frydenlund ringer i bakhodet. Jeg var med på det, ga han det han ønsket seg, uten at jeg visste hva jeg gjorde. På grunn av min spergedom leste jeg ikke signalene, og i ettertankens blekhet har de vært mange. Av den grunn står jeg nå i fare for å miste min jomfrudom fra feil retning. Det er så jeg hører stemmen hans: Snuppa. Sklia. Prinsesse gulltopp. Det har vært de mange berøringene. Kyss på panne. Kyss på kinn. Jeg som har tatt bort tårene hans med leppene …

Hva med meg? Er jeg tiltrukket av ham? Kjenner jeg det på en seksuell måte? Dette kom jo som en overraskelse på meg. Jeg vet ikke, fordi jeg vet ikke hva sex er, så jeg har ingenting å sammenligne det med. Er jeg homofil? Er alt jeg har trodd om meg selv feil? Huff, som om jeg ikke hadde problemer nok fra før. Jeg har ikke krefter til å forholde meg til dette nå.

Men Marquis vil ikke vente, og antakelig ikke ta nei som et svar. Han har allerede sikret meg i sitt grep i vår felles sengeplass. Hva gjør jeg dersom han krever å få sex? Det eneste som virker realistisk er at jeg ber ham være forsiktig. Nei, gir en streng formaning om at han må være forsiktig. Hvordan sier man nei til noen som er så glødende kraftfull? Et eventuelt nei må følges opp med glefs, never, våpen. Vi må drepe hverandre for å hindre sexen, og det ønsker jeg ikke …

Nei, for faen. Jeg er fortsatt tiltrukket av jenter, så jeg kan ikke være helt homofil. Hva heter det da? Bifil, tror jeg det var, akkurat som middelhavsmenneskene fra antikken vi synger om. Det er rimelig å anta at han er det samme. Jeg kan altså definere det, men jeg har ikke noen løsning. Jeg må altså holde mulighetene åpne, ta problemstillingene når de kommer opp. Enten ta det til overgivelse eller kamp alt etter hva som føles riktig. Min skjebne blir avgjort i et ukjent øyeblikk.

Jeg forlater de altfor kortvarige og tidsbegrensede vannskyene fra dusjen, tørker meg lett og begir meg mot rommet med håndduken om livet. Utenfor støter jeg på Marquis som går sammen med noen fra den utvidede gruppen afrikanere her på senteret. Han ser rasende ut, og det blir ikke bedre når han ser meg.

«Hvorfor tripper den vesle tispa fritt omkring? Skjerp dere!» sier han og retter pekefingeren i min retning.

«Hva er det egentlig som foregår?»

«Har ikke tid nå, Øyvind. Apex og de andre kapteinene har møte.»

Massen med kropper passerer målrettet forbi, og jeg snur meg og ser etter dem. Fra motsatt retning kommer Malick, Sekou og Alain. De griper tak i meg og bærer meg etter armene til rommet. Døren slås hardt igjen. Sekou og Alain tar meg videre til sengen og setter meg på madrassen. Jeg legger merke til at de fortsatt holder fast armene, og jeg gjør meg selv slapp i kroppen for å signalisere at jeg ikke gjør motstand. Det var sånn de holdt meg da de førte meg til Marquis første gangen. Denne gangen omfavnes jeg ikke og får gratulasjoner. Malick setter et harde, stirrende øyne i meg, og legger pannen mot min.

«Lille Norski. Nå skal du fortelle oss alt du vet. Jeg bryr meg ikke om hva du tror. Ikke lyv. Alt blir verre om du lyver.»

«Da straffer vi deg,» sier Alain.

«Javel. Jeg skal ikke lyve. Tror jeg.»

Smekket som kommer er lett, men gjentas, og gjentas. Mørke øyne settes rett i mine og jeg må anstrenge meg for ikke å se vekk.

«Kjenner du til noen som heter Thorvaldsen? Sivert Vikeby? Eitre-Tor?»

«Nei,» sier jeg og ser meg omkring. «Jeg gjør virkelig ikke det.»

«Hvordan kan det stemme?» sier Sekou. «Du som har vært nynazist.»

Navnene må tilhøre kjente nazister eller noe. Er de involvert med noe her på dette stedet?

«Jeg var mest nazist på egen hånd. Hadde ikke noe nettverk. Kjente ingen.»

Malick legger hånden i nakken min.

«Jeg er generøs. Du har fortsatt sjansen til å innrømme det hvis du lyver.»

«Ville aldri løyet for dere! Ved Shango og Oba, jeg gir min sannferdighet!»

«Få på deg klærne,» sier Malick.

Jeg har svært få boksere i reserve, så jeg får låne en fra Sekou som er altfor stor. Pikken svever fritt innenfor en svær fold i stoffe, nesten en pose, og bokseren står i fare for å skli rett av hoftene. Buksen jeg tar på sørger for å holde den på plass.

Karene fjerner noen gjenstander fra under en av sengene og ber meg kravle inn.

«Hvorfor det?»

«Vi skal delta på møtet og kan ikke beskytte deg. Så du må gjemme din deilige melkehvite jomfrurumpe fra farlige niggere,» sier Alain.

Det var da betryggende. Jeg kravler på plass og får gjemmestedet dekket av matter, esker og rot. Lyset slås av idet karene forlater stedet.

I mørke skinner ikke mitt lys. Jeg lukker øynene og hviler tankene mens jeg ligger på det harde gulvet. Vil få mer enn bruk for overskuddet senere, helt sikkert.

Døren slår opp og lysbryteren slås på.

«Du kan komme frem nå.»

Noen drar utstyret hjelpsomt unna og lar meg kravle ut. Jeg reiser meg blant et fulltallig crew. Bare Marquis er ikke her. Jeg åpner munnen for å avkreve svar, men får en slags forklaring.

«Shrill og nazi-svina rører på seg. Kommer hit, gjør de. Kjæresten din vil forklare deg alt sammen. Han vil se deg nå.»

Jeg åpner døren og begir meg på vei ut. En hånd på skulderen stopper meg og trekker meg vaklende tilbake.

«Ikke så eaga eaga etter honningen.»

En ny ordning gjelder. Fra nå av går vi ingen steder uten at vi er minst fire i tallet. Dette uansett omstendighet, selv om vi bare må på do. Særlig jeg er utsatt fordi jeg ikke er så fysisk avskrekkende. Noen som passerer meg i gangen kan finne det for godt å sende ivei et svingslag, bare fordi de kan, og knuse kjeven min. Det er mer. Nazistene kan tenkes å ville hevne seg på det de ser som en overløper. Shrill kan gjøre meg til et mål når de finner ut hvor mye jeg betyr for Sol Invictus. Hvis det er manko på menn, kan jeg spørre noen andre av afrikanerne her på bygget. De er tross alt nære allierte og mange av dem er medlemmer av Apex. Men da må jeg huske at disse antakelig ikke vil kjempe til døden for meg. Vil slåss en stund og så flykte, skulle de konfrontere ekte killas.

«Men vi, vi vil heller dø enn å etterlate deg i fienders hender.»

Never klappes mot brystene som en.

«Og jeg vil dø for alle dere, mine brødre.»

Jeg kysses og rufses etter uttalelsen. Fire av dem blir med meg. Det må bety at de ikke regner meg som en fullverdig soldat. Men makten i vår fellesskap gjør at jeg føler på en enorm selvtillit. Husker bare så altfor godt hvordan det var å stå helt alene.

Det er på loftsrommet jeg finner ham, alene og med ryggen vendt til. Hendene er tankefullt foldet bak kroppen. Bare langsomt snur han seg når vi stiger inn.

«Snuppa! Der er du jo!»

Smilet hans er virkelig den uovervinnelige sol. Dette kan bli vanskelig.

«Vil du at vi skal bli her, boss?» spør Jean-Luc.

«Nei. Øyvind og jeg ønsker oss litt privatfred. Gå ned og sikre området. Se til at alle andre niggere er trygge.»

«Er ikke det et brudd med de nye reglene?» spør jeg. «Må minst være fire, uansett.»

«Vi kan vel gjøre et unntak bare denne gangen. Hmm? Dessuten har jeg styrken til ti menn og motet til hundre løver, så hvis du på et tidspunkt føler deg skvetten, er det bare å ty til meg.»

«Og mer brus med fjærene enn en påfugl,» sier Aziz.

Marquis ler litt sammen med sine menn. Døren lukkes og skrittene fjerner seg langsomt. Vi er alene. Mens vi står der i stillhet, stryker han på noen av hårtustene mine. Håret mitt har etter hvert grodd til og blitt lengre enn før. Mer rotete også, noe han stadig må rette på.

«Spøk til side, Øyvind. Dette er alvorlig. Vi må være skjerpet som et Takoba-sverd for å ri det av. De andre har vel forklart deg litt?»

«Shrill. Nazi-svin.»

Det stemmer, og sånn kan man si det. Det er ventet en ny tilførsel av fanger de nærmeste dagene. Vaktene, som vi har den gode ordningen med, har advart om det på forhånd. For det første er det en liten gruppe norske nynazister som skal inn. Det er spesielt, siden det nesten ikke er nordmenn her, og kommer til å forandre maktkonstellasjonene. Polakkene kommer til å bli sterkere med flere blekansikt å knytte seg til. Få, kanskje, men det skal være særdeles harde menn. Eitre-Tor er fryktet selv blant Hells Angels.

«Men du vet vel ingenting om det, gjør du vel?»

«Nei.»

Verre er det med arvefienden. Fiendeskapet mellom Apex og Shrill har opphav før navnet til gjengene ble til. Kortest fortalt oppstod Apex blant sirkelen til rapperen Julio Foolio, og Shrill har opprinnelse blant de som drepte ham. De to sidene hadde talløse døde mellom seg allerede den gangen, og det antallet har ikke blitt mindre gjennom årene. Hatet og bitterheten er uoverstigelig. Enkelte Shrill-Shills kan alt ha ankommet.

«Jeg skulle gjerne likt å avslutte konflikten. Men det er umulig. Jeg er bare en mann. Nå dreper vi for å hevne de vi ikke lenger husker navnene på.»

Systemet har blitt sinnssykt. Et mangehodet monster som blindt sender arvefiender til det samme stedet og venter seg et godt resultat. Jo fortere man gjennomskuer systemets meningsløshet, jo bedre er det. Burde helst ha skjedd i går. For det gjengse menneske, vel og merke. For ti år siden for de tenkende som oss.

«Det er synd at dere må drepe hverandre når dere har andre fiender,» sier jeg.

Han sier seg enig. Apex og Shrill prioriteter konflikten mot hverandre, og vil heller se sin motparts døde fremfor å knekke nakken på nazister. Det er uheldig, for det gir hanemarsjfolket fritt spillerom til å bedrive sine usle aktiviterer. Nye klubber og foreninger spretter opp som paddehatter over hele Norge. Der sitter de i skjul og bare hater. En patetisk gjeng.

Shrill vil komme i flere puljer, og de er mange. Noen er dømt for å ha voldtatt en norsk gutt på et skoletoalett bare for å markere et poeng. Spenstig, selv til de sadistene å være. Dessverre vil en del av disse gangsterne komme direkte fra Trondheim, og ha kjennskap til eller kanskje være direkte involvert med det som foregikk der.

«De vet at jeg og crewet var involvert i skuddvekslingen som etterlot to av deres døde. Mener at det var jeg som trakk inn avtrekkeren, og vil søke hevn, om de kan få det. Den eneste løsningen er å ikke gi dem muligheten.»

«Skuddveksling? Før sa du at skudd ble avfyrt fra et ukjent sted.»

«Oiii. Er ikke du en liten frøken detektiv! Er dette et avhør? Har jeg retten på advokat?»

Han griper meg om midjen og trekker meg til seg. Til tross for alt må jeg le, og med det løser mine mistanker seg opp.

«Det er bare det at du kan være ærlig med meg,» sier jeg.

«Skulle til å si det samme.»

Visse ting må være på en need to know basis, sier han, og jeg kan ikke vente å ha tilgang på alt, jeg som bare er en affiliate. I alle tilfeller vil alt av Shrill plasseres i en egen fløy, så vi kan gå trygt på våre egne områder. Bare fellesareaelene vil være et problem. Idrettsbanen. Uteområdene. Kantinen. Nazister er en del lettere å skremme. Det er bare å snerre litt og gjøre gjengtegn hvis de kommer med rasistiske kommentarer. Vanligvis er det nok.

«Alt av rasisme er en styggedom og bør utryddes. En arkaisk remnant fra en mer primitiv tid som står i veien for enhver utvikling.»

Store menn finnes i alle raser og har fellestrekk på sjelen som gjør at de kan gjenkjenne og finne hverandre, og det er når disse mennene møtes at utvikling skjer og skjønnheten forekommer, som under Hellenismen. Skjer stadig vekk.

«Faktisk skjer det akkurat nå, snuppis,» sier han og bruker løfter forsiktig på haken min. Det er ikke å hjelpe for. Jeg rødmer.

«Du Marquis. Jeg har tenkt litt.»

«Du tenker hele tiden, Øyvind.»

«Joda. Men nå har jeg tenkt enda mer.»

«Såpass alvorlig? Whew. Må være viktig.»

«Marquis. Er du bifil?»

«Har ikke du kategoriskjemaet i orden! Hvorfor må alt handle om definisjoner? Jeg foretrekker å bare la ting skje. Du burde prøve. Frøken detektiv kan legge ned forstørrelsesglasset en liten stund.»

Han må ha sett hvor mye jeg skjelver, så han roer seg, og venter tålmodig til at jeg får mønstret ordene.

«Liker du virkelig meg?»

«Skyldig. Er ikke det åpenbart?»

«Det er bare det at jeg ikke forstår disse tingene. Du må huske at jeg er en slags autist.»

«Jeg innrømmer at du er rar. Jeg liker det.»

«Jeg liker deg også. Jeg har aldri likt noen før.»

Han, som oppfatter så mye, går glipp av betydningen av det siste, nettopp fordi det er så utenkelig i hans verden. Marquis har fortalt at han begynte å ha sex i alder ni. Jeg har løyet og fortalt noe jeg ikke husker akkurat nå. Men det er flere lag her. Ikke bare er jeg jomfru. Hvert eneste menneske jeg har møtt har jeg sett på som en fiende. Inntil nå. Det er kun gjennom Marquis at jeg fikk tilgang på crewets vennskap og om ikke omfavnelsen, så iallfall aksepten til Afrikas sønner her.

Kategorisisme er mindreverdig form for tenkning, filosofisk sett, forteller han. Det skaper kunstige skiller som ikke egentlig er der. Som tanken om klare kjønnsroller eller raseskiller. Bare tull alt sammen. Alt er i bevegelse. Snart skal han bevege meg på måter jeg ikke har drømt om før.

«Ta hånden min.»

Han løfter armen min over hodet og spinner meg rundt, langsomt først, så hurtigere og hurtigere.

«Prinsesse gulltopp har godt av å svinges på ball. Gjøre forvirringen større. Slippe å tenke så mye.»

Da jeg tror jeg skal miste kontrollen og gå i veggen, stanser han, og jeg faller andpusten og baklengs i armene hans. Munnen hans kommer like ned til øret. Stemmen er dypere nå.

«Ja. Jeg er bifil. Det tror jeg du er også, ellers ville du ikke ha brukt tiden på å flørte meg fra forstanden de siste ukene.»

Kreative menn har gjerne den dreiningen, forteller han. Det betyr at man setter pris på livet i større grad. Man dobler utvalget og ved bruk av kraftmultiplikasjonsteori firedobler man gleden av sex. Enkel matematikk. Når to eller flere enheter samarbeider blir deres samlede effekt større enn summen av enkeltstyrkene.

«Det minner meg på at vi bør pule vår første hore sammen. Men først skal jeg pule deg. Sørge for at du forstår rollen.»

Han strekker ut den ene armen min, så den andre, og legger armen fast rundt midjen min.

«Jeg skal vise deg hvordan man virkelig tilfredsstiller en kvinne. Men det er bare begynnelsen. Det finnes mer spennende leketøy. Som deg.»

Han begynner å dreie hoftene, fastere denne gangen enn da vi hadde studio her oppe. Legger ikke skjul på hva det er snakk om.

«Kvinner liker at man starter langsomt og gjør overgangene i tempo brå og uforutsigbare. Det får dem til å hyle av fryd. Gjerne sving på hoftene fra tid til annen. Ikke bare gi dem inn og ut. »

Han støter presset mot baken min og sender underlivet mitt roterende frem og tilbake på en slags assistert ferd.

«Hun er klissvåt i fitta for deg, Øyvind. Stønner takten. Si det!»

«S-si hva?»

«Ah. Prøv.»

«Ah,» sier jeg.

«Yes,» sier han. «Mer.»

«Ah! Ah! Aah!»

For hvert ufrivllig stønn økter han takten mer og mer, til jeg bare delvis har fotfeste og kjenner ereksjonen i min romslige bokser formelig støte i løse luften. Grepet om hoften er så hardt at det er smertefullt. Det er bare et spørsmål om noen ekstra dreininger før det går for meg. Som det gjorde bare ved å ligge stille med ham i sengen.

«Fuck! YESs» hveser han.

Plutselig røskes jeg klar fra gulvet og sendes virvlende gjennom luften inntil sammenstøtet med veggen gir en logisk bråstopp. En overveldende mur av styrke finner meg i neste øyeblikk. Marquis er over meg, hendene hans favner kinnene og leppene våre møtes. Jeg gjengjelder kysset straks som ved et slags dyrisk instinkt. Han smaker som myrra og sitrus, som skumringen ved en sommerhøyde, som det som finnes bak torneveggen. Han er livet som jeg aldri har kjent, fylt av beruselse og befriende kraft. Alt i meg løsner og faller ut. Lenkene løftes endelig sønderknuste av Liberta.

Siden vi må puste, skilles leppene våre, bare for å finne tilbake. Han smiler

«Det er for sent for deg nå. Ikke engang hærene til Alexander den Store kan holde meg fra deg.»

Jeg forsøker å si noe flere ganger, men det kommer bare ut som gisp. Endelig kommer ordene ut.

«Hv-hva skal du gjøre?»

«Den eneste veien jeg går er hele veien.»

«Jeg … jeg vet ikke om jeg vil.»

Han stanser litt perpleks. «Hva?» Håndleddene mine fanges og skyves på plass mot veggen.

«Jeg tar det jeg har lyst på, og tro meg, jeg er dyktig på det. Men ingen har gjort mot meg det du har gjort. Forstår du ikke hvilken galskap du har drevet meg til? Du er som en engel, en helgen, en … alv. Fylt med en underlig og deilig melk.»

«Er ikke en kvinne bedre? Deiligere. Til sex?»

«Knuller dem bare. Hater dem stort sett.»

Han bøyer seg ned igjen, og vi kysser.

«Du mister respekten for meg. Kaster meg bare bort.»

«Øyvind. Øyvind. Øyvind. Når skal du gjøre deg selv fri?»

«Jeg blir en tispe ingen respekterer.»

«Det var det de fortalte deg, hva? De som mobbet deg?»

«Ja … Det gjorde de.»

«Hvor lenge skal du la deg overstyre av reglene fra folk du hater?»

«Jeg trodde rap handlet om maskulinitet.»

«En klisje fra 90 tallet. Verden har gått videre. På 90 tallet trodde de at mødre ikke skulle trøste gråtende spedbarn. Se hva som skjedde. Se på oss. Alle disse elendige lovene og reglene kvestet oss. Se deg aldri tilbake. Da møter du Persephones skjebne i underverdenen. Se kun fremover på vei gjennom mørket.»

«Jeg sier nei. Jeg må tenke på det.»

«Øyvind. Vi har holdt hender gjennom nettene. Ligget med hodene sammen til solen står opp. Fullført setningene til hverandre. Ingen har fortalt meg ting som du. Ingen er klokere. Du er et geni, mann. Og nå vil du si meg nei, fordi du tror du ikke måler deg med en kvinne …?»

«Jeg sa: Jeg skal tenke på det.»

Fortvilelsen i blikket hans blir til sinne. Harde hender griper under skuldrene og halvt løfter, halvt skviser meg opp mot veggen.

«EY! EY! EY! Tror du at du kan stå deg imot meg, boy?»

Jeg nekter å gi meg, og velger å møte blikket hans. Jeg angrer da vi har stirret på hverandre et halvt sekund, og så kommer skrekken. Men jeg ser fortsatt på ham.

«Kanskje ikke. Men jeg vil kjempe til siste slutt. Jeg overgir meg aldri … om jeg ikke vil.»

«Du vet at jeg kan ta deg her og nå om jeg vil? Eller få crewet til å holde deg ned mens det skjer? De venter at det skal skje mellom oss.»

«Det vet jeg vel.»

«Dere hvite er rare. Det blir som Hitlers soldater. De kjempet også, selv om de visste alt var håpløst. Oss niggere er klokere. Vi kjenner vår plass.»

«Jeg er som dem. Jeg er av et annet folk enn deg. Et folk du ikke forstår. Og jeg har en ånd over meg. Noe som har fordreid kroppen min, gjort meg til det jeg er. Ingenting ved meg funker som du tror det gjør.»

Jeg vet at jeg leker med en klappfelle, men det er hva jeg ønsker. Marqus skjelver, puste ujevnt. Presser hodet mot mitt, nærmer seg fra flere sider. Forsøker å hamre i stykker motstanden min med bare blikket. Mørket i øynene har tetnet. Det er Afrikas mørke hjerte jeg ser.

«Triks. Du bruker triks,» hveser han. «Jeg kan ikke la deg tirre meg på denne måten, bare for å ta det bort. Du tilbød meg en vei ut av mitt fangenskap og lukker nå døren.»

«Jeg vet at du aldri kan skade meg.»

«Det er jeg som beskytter deg. Alt du har skylder du meg.»

«Jeg trodde vi var forbi slike jordlige hensyn.»

«La oss flykte sammen. Fra kvinner. Fra stat. Fra lov og dom. Det er det ultimate opprør. Crewet er chill. De forstår.»

«Nei.»

«Du er jammen modig som har gjort samvittigheten min til ditt eneste forsvar.»

«Slipp meg ned. Nå.»

Langsomt siger jeg ned fra veggen. Jeg retter litt på klærne.

«Jeg gir deg dette. Du kan ta kroppen min, men da vil du miste min kjærlighet. Hvis du vil ha min kjærlighet, vent. Så jeg får tenkt. »

«Så du elsker meg altså, grusomme alv?»

«J-ja. Det gjør jeg.»

«Og likevel kan du ikke …»

JEG ER IKKE SOM DEG DIN JÆVEL! HVORFOR SER DU IKKE DET!»

Nå er det jeg som flyr løs på ham av alle krefter. Hamrer løs på brystkassen hans med nevene. Rimelig fåfengt. Han har fanget hendene mine snart nok, og skjøvet meg tilbake til mitt opprinnelige fangenskap.

«Det er greit, Øyvind. Jeg forstår deg ikke. Men jeg skal vente.»

Han slipper meg og går til midten av rommet.

«Jeg vil ikke at du skal være sint på meg, Marquis.»

«Men jeg er sint. Så sint som jeg aldri før har vært.»

Han vender ansiktet opp og sier noen ord på senegalsk.

«Skal prøve å ikke vise det for mye.»

Julio Foolio var altså Apex' åndelige grunnlegger og de som drepte ham ble opphavet til Shrill. Marquis Chevalier kan antakelig minne om ham av utseende