Tidens titaner - del 11

Tilbake til hjernekrympersken spør hun meg om jeg har lest mye, og da jeg svarer bekreftende vil hun vite hva jeg har lest. Jeg sier at jeg leser ikke så mye nå fordi jeg får så lite fred, men at jeg før i tiden pleide å sitte på et bibliotek om dagene. Der fordypet jeg meg i alt mulig som kunne virke interessant, bortsett fra krim.

«Hvorfor ikke krim?»

«Fordi det handler alltid om å finne og utrydde freaken.»

«Du har sympati med de som står utenfor.»

«Ja.»

Hun forhører seg ytterligere, og får vite at jeg leste Miltons Paradise Lost ved alder ni, og alt av Sylvia Plath ved alder elleve. Men når det gjelder diktere foretrekker jeg William Blake, fordi han berører dualiteten i mennesket og bygger opp sin egen mytologi.

«Jeg må skape et system som er mitt eget, eller være slavebundet til en annen mann,» siterer jeg.

Ellers liker jeg sagaer og heltedikt, og alle tekstene om Conan barbaren, Bran Mak Morn og Solomon Kane. Robert E. Howard kunne sine saker. Nesten en moderne tids skald. Bare synd han døde så tidlig.

Dette forklarer en del, mener hun. Bokligheten min er grunnen til at jeg snakker så gammelmodig, og at jeg har tankemateriale og verdier som tilhører en langt eldre tid, egentlig flere tider. Det er islett av eldre jernalder og til og med bronsealderen i verdier som synes å være fra en gang på 1800-tallet. Jeg må nok ha vært mye ensom, siden dette ble så dominerende.

«Aldri mindre alene enn når jeg er alene,» siterer jeg.

«Nettopp. Du høres ut som en litteraturprofessor fra 1850 eller så.»

Jeg svarer at det håper jeg ikke, fordi det var et forferdelig år, like etter at arbeiderklassen hadde tilkjempet seg parlamentariske rettigheter. Sånn vil ingen ha det.

Hun spør meg hvilken tid som ville vært mer ideell.

«Da må vi tilbake til 1700-tallet. Jeg liker det opplyste enevelde, men det er langt fra det beste, fordi det nå er preget av rasjonalisme og humanisme. Egentlig burde vi hatt en gudekeiser … som en representant av Sol invictus på jorden. Han ville sørget for at alle uslinger ble hugget ned og fått kastet kroppene i dype hull.»

En skikkelse blinker i tankene. Det er Marquis som skumringsmørk løper gjennom drømmene mine, sovende som våken. Det jeg ønsker meg er allerede her.

Timen er over, opplyser Frydelund meg om, men min pakistanske eskorte må vente ennå en stund, fordi hun vil at jeg skal fylle ut noen spørreskjema. En annen gang, når vi har bedre tid, vil hun at jeg skal gjennom ytterligere tester. I skjemaet blir jeg spurt om jeg synes det er ekkelt å ta på diverse plagg og flater, og om jeg opplever at visse tøystoffer er ubehagelige å ha på. Unngår jeg skarpe lyder? Jeg svarer ja på alt sammen i en graderingsskala og leverer papirene fra meg i skranken.

Utflukt. På grunn av de idiotiske reglene til den europeiske økonomiske sonen kjører vi en blanding av minibuss og varebil, mindre funksjonell enn begge og med alle ulempene. To stanere i forsetet til å følge oss, mens vi sitter i bakrommet på klappseter, nesten som i et infanterikjøretøy. Kanskje forsøker kaksene å kondisjonere oss til en ny krig med Russland? Det gikk jo så bra sist. De andre er helt ukjente for meg, men jeg har fått klare instruksjoner som gjør at dagen min er tredelt. Doningen stopper til et siste sving i myke fjær, og vi slippes ut som sultne hunder, svinsende og svansende etter de mulighetene som har blitt nektet oss så lenge.

«Ikke kødd med meg, gutter. Jeg vil hjem til min kone og spise middag,» sier staneren som er i lederposisjon.

Oppmøtet mot slutten av dagen skal være eksakt. Noe annet vil representere et grovt tillitsbrudd mot vaktene og gå utover absolutt alle andre. Ingen vil gjøre seg så upopulær. Du står faktisk i fare for å bli slått i hjel tilbake på brakken.

Det første vi gjør er å oppsøke en terminal i plenum, der alle bruker 10% av sosialpengene sine til å kjøpe et gavekort i det største samvirkefellesskapet i landet. Gavekortet faller ut billettluken og tas i besittelse av den høyeste gutten. Etter det går vi hver til vårt, uten så mye som et farvel. Det er ingen kjærlighet mellom oss annet enn nødvendighet og funksjon. Jeg lurer på hvor mange livsområder som er definert av det samme? Sikkert flere enn du tror. Forhold, foreldreskap, vennskap, alle er de basert på gjensidighet. Noen ganger bare det, og nåde den som ikke har noe å gi. Kanskje er det derfor foreldrene mine forkastet meg, fordi de følte at jeg ikke var verdt hva enn det er foreldre skal gjøre for sine barn? Når jeg tenker på de fiktive foreldrene mine, er lengselen alltid blandet med en god dose hat.

Dagen er min. For første gang siden kvelden før angrepet, er jeg alene, og kan nyte lyden av mine egne tanker mens jeg vandrer rundt i kjøpesenteret. Vil utforske muligheter, samtidig som jeg er effektivt. Titter inn vinduer på elektronikk og dupeditter, ser på altfor kostbare klær og memoriserer synet av fem jenterumper bak trange jeans. Ville gjerne tatt dem bakfra bøyd over ett av toalettene på bygningen, eller egentlig tatt alle sammen bakfra samtidig med rumpene dyttet sammen, men da måtte vi vært et annet sted.

Og jeg måtte kunne snakke med jenter. Fokusere på det som er fremme og øverst fremfor bak og nederst. Strevsomt. Jenter er for meg fremmede skapninger. Snakker et språk jeg ikke forstår og bryr seg om ting jeg finner avskyelige.

Jeg ender opp på mitt planlangte mål og fokuset blir intenst. Hver sjeldne kreditt må brukes til maksimal effekt. Skulle egentlig hatt modellen med lærpolstring og vet den er best, men har akkurat ikke råd, takket være bestikkelsespengene. Etter pinefulle avveininger ender jeg med en langt billigere modell med spiralerende øreringer i plast. Antakelig ubehagelig å ha på over tid, men lyden skal være bra, ifølge spesifikasjonene, og det er det viktigste. Jeg forsikrer meg om at headsetet har uni-jack og gjør kjøpet. Psychopomp er alt. Intet har større forrang.

Den forseglede enheten går ned i en ransel som ser ut som den kunne tilhøre en skolegutt, fordi det er nøyaktig hva den er. Den gule baggen endte som bevismateriale og enn så lenge må jeg nøye meg med et relikvie fra en fortid jeg forakter. Hva gjør jeg med resten av pengene? Øl og vin må du være 16 for å kjøpe. Ingen vits i å spare, fordi alt vil bare tas fra deg uansett. Så jeg kjøper to fargerike tskjorter i amerikansk basketstil, en bukse av billigste merke og et sett med rosa hårstrikk. Har fortsatt god tid, men vil være tidlig ute. Det fyller meg med skrekk om dette skulle gå galt. Ikke bare med tanke på egen sikkerhet. Jeg vil nødig svikte de jeg bryr meg om, og som har gitt meg sin tillitt. Så jeg forlater kjøpesenteret i en viss hast. Tilgang på noe GPS-system har jeg ikke, men følger gateskiltene som instruert. Vi har gått gjennom dette så mange ganger og i så nitidig detalj at feil og misforståelser er umulig. Jeg finner murveggen med graffiti og lener meg på den. Observerer mens jeg venter. Tankene må være ute, ikke inne. Følg med.

Det slår meg at absolutt ingen av de passerende skikkelsene jeg ser, eller noe av gatebildet består av nordmenn. Hvor bor de hen? Akkurat da tidspunktet er litt over og jeg begynner å bli urolig, hører jeg en særpreget plystrelyd, litt som fra en eksotisk fugl. Jeg gjentar lyden uten å vite hvor den kom fra, selv om det er vanskelig å folde munnen og snurpe halsen sammen på den måten, og ser en liten afrikansk gutt passere på trehjulssykkel. Han gjør en vid sving og kommer tilbake, stanser foran meg og gjør et håndsignal. To fingre sammen, en annen liggende på tvers over i form av en «A,» tegnet til Apex. Jeg gjentar signalet. Gutten triller videre. Fem minutter senere kommer en hetekledd skikkelse gående målrettet ned gatten. Da han passerer, støter han noe hardt i brystet mitt. En stor lerretspakke. Jeg skynder meg å gjemme forsendelsen innenfor jakken og skynder meg tilbake. Nå må jeg rekke oppmøtetidspunktet.

Ved vårt misdannende infanterikjøretøy gir den høye gutten gavekortet til den ledende vakten, som smiler fornøyd. Det er nesten umulig å spore på den måten, og den gode ordningen kan opprettholdes. Mange av de andre guttene er over 16 og blir opptatt med å sortere drikkevarene. Uoffisiell politikk er at alt sammen skal være tildekket. En av dem spør om han kan få bruke sekken min. Jeg sørger for å nappe ut headsetet først, vil for all del ikke at det skal skvises i stykker.

«Takk, homse,» sier han idet han har pakket ferdig.

Jeg velter sekken med foten så noen av boksene triller i alle retningen.

«Finn deg et annet sted. Jeg vil ikke nøle med å drepe deg.»

De sinte utropene hans får meg til å huske ting jeg ikke vil og det gjør meg urokkelig. Etter mye styr og forhandlinger får han plass i sekken til en av de andre, som forflytter sine varer over til meg. Vaktene begynner å miste tålmodigheten, og holder dørene åpne for oss. Da jeg skal til å stige på, blir jeg stanset og kjenner hender klemme meg på brystet. Glidlåsen trekkes ned og avdekker fliken av leveransen. Redselen pisker gjennom brystet mitt.

En stor hånd klyper meg i kinnet og trekker frem og tilbake.

«Tsk, tsk,» sier vakten og slipper meg inn blant de andre. Ordningen går begge veier. På turen sitter jeg med armene i kors og kjenner det knitre vagt i lerret.

Hos Marquis overtar den antikke ånden som gir meg liv og rus, så på åttemannsrommet kneler jeg og lar pannen finne gulvet.

«Store leder, ditt oppdrag har blitt utført uten spørsmål. Med suksess. Akkurat som du befalte.»

Jeg reiser meg og rekker frem pakken. Det er interessant å se det som glimter gjennom øynene hans et øyeblikk. Selv om det er en slags lek oss imellom, er det ikke å nekte for at han må bli tilfredsstilt av å ha noen som er hvit anta en tjenende stilling, han som er en slags arvtaker av det som en gang var BLM-bevegelsen. Men jeg er ikke en mester og vet ikke hva jeg gjør mesteparten av tiden, og med det vekker jeg krefter utenfor min kontroll. Krefter som, skal det vise seg, ikke kan kontrolleres.

En arm finner midjen. Han trekker meg til seg. Presser hodet mitt mot brystet og kysser meg på pannen.

«Jeg er stolt av deg, baby.»

Marquis åpner en foldekniv og snitter opp pakken for å vise meg innholdet bak det doble laget vakuumforsegling. Noe av det helles i mine ventende hender.

«Weed, baby.»

Han forklarer hvordan jeg skal merke forskjellen på god og dårlig kvalitet. Når jeg kjenner, skal det være fuktig og elastisk, ikke smuldre, være hardt eller klebre. Når jeg snuser, skal lukten være rikt og markert, ikke svak eller kjemisk. Bruker jeg mine øyne blå, skal det jeg ser være FARGER. Dypgrønn, lemonadegrønn, noen ganger med et blått eller lilla skjær. Det beste er små krystalliserte dråper som gir et frostpreg, fordi det er her mesteparten av rusen ligger. Hvis det er frø, skal det være svært få.

Dette er bra skunk. Ikke den aller beste, men bra. Med den skal vi sendes til gudene. Det var lurt å sende meg for å hente forsendelsen, mener han, fordi det er mindre sannsynlig at politiet ransaker noen som er hvit.

«Du er nå en offisiell affiliate av Apex. Vær stolt.»

Det tar årevis å tas opp og inngangsritualene kan være harde. Ikke noe han vil at jeg skal utsettes for riktig ennå. Det viktige er at crewet stoler på meg og at jeg er beskyttet. Til gjengjeld skal jeg følge ordre og retningslinjer fra samtlige medlemer. At jeg ikke snitcher, ikke snakker med politiet annet enn i vendinger som «Jeg vet ikke,» og «Jeg vil ha en advokat,» og at jeg holder meg unna andre gjenger, er en selvfølge. Shrill er arvefienden til oss alle. Hvis jeg ser dem må jeg si ifra. Håndsignalet deres er en «S,» lydsignalet er slangelyder og fargen de bærer er grønn. Våre farger er rød og svart, som hos gamle dagers anarkister.

Vi ser litt på det nye headsettet og han mener det samme som meg. Ikke perfekt, men det vil fungere. Han takker for innsatsen, fordi de andre bruker pengene på mer midlertidige gleder. Psychopomp består av noen få pådrivere som oss, og de som stadig må dyttes i riktig retning. Men han vet å bruke talentene deres. Alle har en viss grad av talent. Ikke alle har en visjon. De som faktisk vil noe er de mest verdifulle mennesker på jorden.

«Som deg, Øyvind. Nå skal jeg vise deg gjemmestedet.»

Vi tar med sakene og spaserer gjennom det labyritinske settet med ganger. Hvem vet hva dette stedet har vært, før det ble hva det er nå? Opp en trapp. Ned en trapp. Forbi en liten sving. Vi stanser opp for å lytte. En viktig kunst for de som onanerer eller driver med det vi driver med. Konfrontert med hverandre står vi i stillhet en stund. Jeg merker at han følger meg med øynene.

Alt rolig. Marquis kneler og legger fingrene på et panel. Løfter litt forsiktig, og drar. Det lyder et lite knepp, og panelet løftes bort. Lagringsstedet er kanskje på størrelse med hulrommet til en pult. Mer enn nok. Der inne ser jeg mikrofonen og de to tilhørende headsettene, og legger mitt eget til det hellige kultstedet. Marquis pakker inn lerretsposen. Det er også en vannbong og en rekke sekspakninger øl stablet oppå hverandre.

«I kveld, hvis vi har hatt en bra innspilling, fortjener vi alle litt grønt. Er du ikke enig?»

Det er faktisk det mest fornuftige jeg har hørt på lenge. Panelet klikker på plass. Jeg, som er et tilnærmet geni, vil huske hvor det er.

Dette er kvelden det begynner. Første gang jeg skaper noe, og det viktigste øyeblikket i mitt liv. Jeg og fire av crewet sitter i gangen utenfor loftsrommet, med streng beskjed om å holde praten til et minimum. Sko lager unødvendig lyd mot tregulvet. Av en eller annen grunn sitter vi med de bare føttene våre presset mot hverandre i en ring. Jeg skjønner ikke hva ritualet betyr. De kaller det bare Ubuntu.

Marquis og de to siste spiller inn verselinjene til det første sporet, som kommer etter en dramatisk intro med politisirener og lyden av rullende stridsvogner fra antikken. Sol invictus, Vanilla Star og Teacher Pervert er høyest rangert i vår avdeling av Apex og tar på tilsvarende måte rollen som offiserer i albumet. De leder vår hellige krig, en gjenkomst til hedendom, animisme, anarkisme og hat mot myndighetene. Ordene jeg hører fra Marquis kan jeg utenatt.

Apex predator, commanded to kill a senator

Got fates to uphold, powers manifold

Wielding a gun, serving the invincible sun

Call me a demon? Antiquity is in season!

Ain’t no philosophy, fuck your greek reason

Odysee, Scandi lands try to strip my liberty

Watching visions ignite, in frozen fields of white

They try to convict us, but the spirit’s Invictus!

YEAH WORD!

APEX MOTHERFUCKER!

Koret kommer.

No thrill with the Shrill, still!

Fill! Graves dug by my will!

Scandalinavian?

I’ll show you a new Scandinavian Star

The fires we start will incite a WAR

Det blir stille en stund. De fikler med noe der inne. Jeg legger merke til at Aziz betrakter meg nøye. Han har gjort mer av det den siste tiden. Aziz og Blaise er av de jeg går best overens med i crewet.

«Nervøs?»

«Aldri når det teller.»

Det er for så vidt sant. De første øyeblikkene er verst, men så blir jeg grepet av en brennende immanens der hånd, øye og hjerte, krigerens viktigste eiendeler, ganske enkelt ikke svikter. Nå er det tunge, munn og lunger som skal til pers. Det som tilhører sangeren og rimmesteren.

Døren slår opp.

«Alain, Jean-Luc, Øyvind. Jeg trenger dere nå.»

Vår sirkel av ben i berøring blir brutt idet vi reiser oss. Malick og Sekou forlater loftsrommet for vår inntreden. Navnet mitt ble nevnt sist, la jeg merke til. Disse afrikanerne mine preker stadig om likhet, men selv her har hierarkiet sneket seg inn. Rett nok at er det rimelig at jeg er på bunnen, siden jeg er helt ny, men de synes å leve i komplett fornektelse om kjensgjerningen. Mennesket er et underlig dyr som kan trene seg til ikke å vite det hunden alltid vet. Vi, som er en høyere art, har sveket flere dyr på den måten. Løven for sin majestet, hesten for sin utholdenhet, ørnen for sin ensomhet. Alle, men ikke jeg …

«Øyvind! Kan du følge med!»

«Beklager.»

Oppe på et høyt lite bord på et teppe står det hellige objekt. Teppet er der for å være støydempende og vi skal for all del holde hendene unna bordet. Mikrofonen kan vippe ustøtt og trevirket kan knirke. Uakseptabelt. Det er korlinjen vi skal fremføre, mer som sang enn som ren rap. Antallet headset begrenser deltakerne til tre, men alle syv av oss skal understøtte Marquis’ verselinjer. Det er kampsangen til crewet som viser til vår enhet, fengselsherdelse og motivasjon. Uten kunstige virkemidler gir lagene med vokaler et fullere lydbilde og det viser til inspirasjonen fra gospelsang. Dessuten kan det funke godt for allsang ved livefremføringene vi skal ha en gang frem i tid. Kombinasjonen av oss tre er heller ikke tilfeldig. Jeg er tenor. Sekou er bass og Malick er baryton. Marquis vil med det ha god anledning til å kontrollere dynamikken oss tre imellom.

Jeg trer på meg headsetet og konfronterer mine medsangere. Får en falsk start, men så er jeg i gang. Min lysere stemme blander seg fint med Malicks knitrende toner og Sekous dype røst, som et slags rep av lyd som tvinnes sammen til styrke. Vi gjentar koret fire ganger, og for hver gang øker min entusiasme. Jeg kan FØLE blodtørsten som blir desto større i fellesskap. Marquis har sagt at han liker stemmen min. Den får meg til å høres ut som en psykopat, riktignok ved at jeg tar på meg en slags persona. Hans vanligvis hyggelige fremtoning er nå erstattet med kun korthugget profesjonalitet og et slags sinne som lurer under overflaten. Siden jeg har hatt så mye med han å gjøre på denne korte tiden, kjenner jeg igjen tegnene. Et hevet øyebryn, det hvite i øynene som kommer frem. Dreadlocksene som beveger på seg med en ekstra hurtighet når han svinger på hodet. Kun det beste er godt nok, og da må hver eneste en piskes til innsats.

«Bra! Kom dere ut!»

Han smekker meg hardt på rumpa da jeg passerer. Nok til at det får meg til å vakle. Hva mente han med det? Sikkert ingenting. Aziz og Blaise kalles inn. Sittegruppen av føtter gjenopprettes blant smilende ansikter, mens jeg kjenner høyre rumpeball verke. Hver av gruppene kalles inn flere ganger, noen justeringer her, noen alternativer og reservemateriale der, før Marquis endelig er fornøyd.

«Forstå dette. Jeg kan flytte lydsporene på tidslinjen og til nød klippe der det er pauser. Men jeg vil ikke rense sporene med AI eller forandre stemmene deres. Det har med autensitet å gjøre.»

«Authencity-CITY!» messer crewet. De bryter ut i et latterbrøl. Alle svetter fra hodet og pannen, merker jeg. Det minner meg om at de er av en annen rase. Hos meg er klamheten festet jevnt over hele kroppen. Men vi er på langt nær ferdige. Det andre sporet tilhører oss soldatene. Teacher Pervert, War-fuck-hound, Dreadchild, Mugabe og Mr. T skal alle introdusere seg selv på åtte linjer som tar over for hverandre i hurtig rekkefølge. Innledningsvis og avsluttende er et nytt kor. Marquis har advart meg da vi skrev linjene. At jeg er hvit kan gjerne påpekes, men det bør ikke gjøres til et hovedpoeng eller gjentas for ofte. Jeg vil ikke assosieres med Eminem eller andre museumsgjenstander som det der. Det blir for mumie og vi står over tanker om rase og bakgrunn. Men siden jeg er født i Norge og har en voldsbakgrunn med kamp mot nordmenn, er det jeg som starter den hurtige rapintroduksjonen. Det er ekstremt ærerikt, men det legger også stort press på meg. De andre er habile rappere og har mye mer erfaring. Det kan ikke være et for tydelig spenn i nivået mellom oss. En tanke slår meg: Kan dette bety at hierarkiet jeg så ikke medfører riktighet?

Rundt mikronfonen er det bare meg og Aziz, samt Marquis som lytter. Aziz skal overta for meg i en mest mulig glidende overgang og vil selv avslutte med et utrop, noe som gjør det mulig å kutte. Det går ikke så bra. Jeg er for nervøs, mener de, selv om Aziz er den jeg er tryggest med, og Marquis stiller seg bak meg for å støte hoftene mot mine mens vi hører på sporet, få musikken ikke bare i hodet, men i kroppen. Han stønner i øret mitt og ber meg gjenta for hver gang. Yeah … yeah …YEAH! Da jeg skriker ut til takten av de svingende hoftene, mener han at skreppa endelig er oppvarmet, og overlater meg til verket.

I'm Mr T. Compulsive mastrubator. Norwegian originator

Felt my mothers pussy at birth. Ever since I ain’t seen that bitch

Unwanted everywhere I go, but I tell you, I don’t snitch

They tried locking up my pasty white ass in the clinic

Ended up having me run the madhouse in it

My tribe lived in felicity, but they sold the electricity

Legit deviant. My brothers made me an African hierophant

With a club in my hand I bring justice to the land!

Dreadchilds stemme overtar før min avsluttes.

Oooaah! You said crush people Mr. T? On crushing sheeple I agree

Found my brother in sorrow, he thought there was no tomorrow

Called Dreadchild, was merciful, for he used to be a nazi

Word, legger Marquis til fra sin ende

Us band of brothers from Senegal, we opened his eyes, and now he see

Doesn’t matter origin or creed, a brother is someone that smokes weed

But for all you tyrants and kings, servants and underlings

Know the hour is ticking nearer, for you to be in an urn

The crowd is gathering, and your palace will BUUURN!

Det siste kommer ut som et bestialsk utrop, like hatefullt som jeg har følt det. Denne eliten … hvorfor kan vi ikke bare kverke dem? Hva får middelklassen og de over til å føle at de er så mye bedre enn alle oss andre?

Vi sendes ut og tre andre menn gir sine bidrag, glimt av sin levehistorie og sitt blod. Hver av oss må inn igjen, enten en og en, eller i små grupper. Jeg og Aziz må gjøre alt pånytt hele tre ganger, fordi versene våre er så sammenbundet og en av oss stadig gjør små feil for hvert forsøk. Vi har en ny hoftestøtekonkurranse for å få meg i stemning. Marquis også, tydeligvis. Endelig mildner vår herre, og rynkene på hans unge panne retter seg ut. Oss deltakere i Ubuntusirkelen lytter nå til koret.

Soldiers praise Mithras in torchlight

Decreeing the shattering of night

Listen to the stories of our glories

Mithras! Sweet at incence, myrra, citrus

What is the meaning of your phygrian cap?

The oxen and monster will take a nap

Tyrants too, motherfucker

Mange timer har gått og jeg føler meg helt utmattet. Men vi må inn igjen og gi vårt bidrag til koret. Marquis er fornøyd med prestasjonene til de mest erfarne av rapperne hans. Vanilla Star og Pocket Artillery tok det på strak arm. Det samme med Dreadchild og War-fuck-hound. Oss andre har visse mangler han stadig forsøker å utbedre. Tilslutt gir han opp. Det er for sent. Vi er for slitne.

«Alt i alt er jeg fornøyd med dere, menn. Bra jobbet. La meg se over sakene, så skal vi motta vår belønning sammen.»

«Yes boss,» sier Malick mykt.

«Yessir bossman-boss-big,» gjentar crewet og begir seg på vei bort. På automatikk er jeg i ferd med å laffe etter dem, men stoppes av Sekous hånd på brystet.

«Norski. Din kjæreste vil se deg. Gå inn til ham.»

Jeg får vel gjøre det, da. Ville helst vært med, men entrer loftsrommet der Marquis sitter bøyd over panelet til mikrofonen han har plassert på gulvet. Jeg setter meg med bena i kors og venter.

«En og en halv sang på en dag er bra, Øyvind. Vi må holde flyten. Ta minst en sang dagen, til vi er ferdige. De beste album er spilt inn på kort tid.»

«Javel. Hva enn du spør om, er det ditt.»

«Tiden er kort. Kortere enn du tror. På alle områder. Du må gjøre det du vil gjøre nå, ingen annen gang, ellers er det for sent.»

Dette er ord er ord jeg skal huske hele livet. De legger seg ikke bare på minnet, de risses på selve sjelen og som runer på bena mine. Nå, og ingen annen gang. Han lytter til et av headsettene på det ene øret, og sier seg endelig fornøyd. Jeg forstår såpass at han gjør de siste justeringene av lydklipp på tidslinjen.

«Kom hit.»

Jeg kravler i hans retning, til jeg befinner meg i hans grep. Han tar plass bak meg og legger armene omkring midjen.

«Ta en titt inn i min verden. Den eneste jeg har,» sier han og viser til konsollen.

Med hans hjelp utforsker jeg det hele. Det er et gammeldags display som styres av berøring og til og med knapper. Så gammeldags og uten interaktivitet overhodet at det ikke fanges opp av systemet, som har deaktivert alle enhetsløse apper og cloud-funksjoner for oss.

I en mappefolder er alle instrumentalversjonene av albumet vårt, Plunge to the Underworld, samt bonusmaterialet. De bearbeidede versjonene er oppe i tidslinjen og befinner seg i sin egen folder. En tilnærmet ferdigstilt sang, en nesten ferdig. Marquis ber meg utforske i rotfolderen, og en mappe med ti tusen filer springer opp i neste øyeblikk, sortert i det som ser ut til å være hundrevis av mapper. Samlingen består av innsamlede og bearbeide lyder og spill fra ulike instrumenter, det han har brukt til å bygge opp sitt album med. Det er også lydeffekter. Slamring med dører, smell fra dolokk og luft som blåses fra en vagina under sex. Alt en rapper kan ønske seg, og trenger. Vulgaritet er det sanne sublime … noen ganger. Men det er en hellig regel. Sampling fra annen musikk er omtrent ikke-eksisterende. Den viktigste delen av samlingen hans er musikk han har laget selv. Gitar, keyboard, tromme.

«Jeg har holdt på med dette siden jeg var ni år gammel. Det var den verdenen jeg flyktet inn i, mens min demoniske far og min djevelmor bedrev sin ondskap.»

Oppveksten hans var bare kaos, med lidelsen som den eneste konstant. Musikken ble en besettelse. Den var den eneste som ga mening og logisk sammenheng. Det var det eneste som ga glede. Nå på denne institusjonen er det selvsagt begrenset hvor mange lyder han kan samle inn i høy kvalitet. Det får stå på pause inntil han slipper ut, og så skal samlingen utvides.

«Vel, jeg håper at du forpult har sørget for å ta backup.»

«Selvsagt har jeg det, lille fascist,» sier han og stryker meg over håret. En enhet gjemt under gulvet på hybelen han snart mister grunnet manglende betaling, en i varetekt til en kompis i Trondheim. På grunn av den generelle lockdownen vi er under, har han ingen måte å sikre materialet vi nå lager.

«Det må vi fikse.»

Han er enig. Skal gjøres. Snart.

«Du og jeg er fattige, Øyvind. Rap er måten den fattige mann kan ha en stemme. Vi skal ikke ha noe, og hvis vi hadde noe, ble det tatt fra oss, fordi det er meningen at det skal være sånn. Det vi gjør er et opprør mot beståenheten. Jeg ønsker meg det ultimate opprør. Du hjelper meg å føde min drøm.»

«Det er min drøm også.»

Brede nesebor presses mot nakken, og jeg kjenner at han trekker inn luft, taktfast og pulserende.

«Ingen har trøstet meg som deg. De forlatte må finne sammen. De svake må få styrke.»

Kjernen hans åpner seg og lagene folder seg ut. Han forteller meg om sin fremste sorg. Faren var en ubegrenset fascist og sadist som jevnlig utsatte ham og familien for vold, bare for moro skyld. Moren var en iskald, kjærlighetsløs hore, uten et gram av omsorg til overs for selv sitt eget avkom. Hennes andre sønn ble utsatt for massiv omsorgssvikt og endte derfor som et psykopatisk uhyre. Hans eneste glede var å spre lidelse til de omkring seg.

«En gang hevet jeg stemmen overfor min far. Det tålte han ikke. Beistet grep tak i meg og skrek inn i øret mitt. På grunn av det plages jeg med evigvarende tinnitus. Han tok fra meg min fremste glede. Nå skal jeg aldri høre stillhet igjen, det som er musikkens lerret.»

Jeg vender meg i grepet hans og lar hånden finne de våte kinnene. Lener meg frem og kysser bort tårene.

«Om jeg kunne, ville jeg tatt alt dette bort.»

«Det vet jeg.»

«Jeg synes du har fått til mye.»

«Du aner ingenting om dråpene blod det kostet. Og jeg kunne fått til mer. Monsteret tok fra meg mitt fulle potensiale.»

Det finnes ikke sinne som Afrikansk sinne. Øynene hans blir om mulig mørkere, en ugjennomtrengelighet som slår, som om selve natten skulle gå løs på deg. Enda så mye jeg stoler på ham, kjenner jeg en urgammel skrekk slå sitt feste.

«Den kujonen kravlet som en orm til graven før jeg fikk gitt ham sin rettmessige bekomst, en kniv kjørt i halsen og hans avskårne kjønnsorgan trampet ned i munnen. Og selv jeg har det ikke i meg å drepe min egen mor. Hvilken mann har det?»

«Bare meg,» sier jeg.

Sinnet letter. Skyene flyr bort, og smilet hans skinner mot meg.

«Tradisjon er tull. Verden er progressiv og dynamisk. Å ta stolthet i sin familie forekommer meg avskyelig. Du har gjort noe av det samme.»

«Hvordan da?»

«Du, lille underlige alv, har tatt avstad til ditt eget folk. Du forteller meg jo ofte hvordan du hater dem.»

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si til det. Men hjernen min har flere båndlinjer, og nå har jeg funnet et slags svar på det som er innenfor hans kjerne.

«Du sier at du aldri kan høre stillhet mer, og at stillhet er det lerret kunst skrives på. Kanskje sant. Men nå kan du skrive på noe annet.»

«Hva da?»

«Du kan nedfelle din musikk på et lerret av lidelse. På elven av blod for dråpene du har felt. Tenk hvilket raseri det vil gi verden.»

Marquis lener seg tilbake, selv mens grepet hans under skuldrene mine skjelver.

«Du er mer enn ditt lyse og fagre ytre, norski. Det er en grunn til at jeg ikke gir slipp på deg. Takk for det du gir meg.»

Leppene hans finner pannen. Store og våte.

«Takk.»

Verden løser seg opp i en slags tåke. Jeg vet ikke hvordan jeg forlater loftsrommet, bare at jeg på en eller annen måte har gjort det. Kroppen skjelver. Alt i meg er i ubalanse. Korridorene virker vage og flytende, som om de egentlig ikke er der, erstattet av liv, lyst og pur følelse. Pannen og hodet er stenket med svette. En form for stigmata. Jeg har blitt som dem. Men fortsatt … vet jeg ikke hva det betyr og hva det vil måtte innebære.

Jeg befinner meg på fellesbadet. Crewet er oppe på takpartiet av bygningen og Marquis har gått for å finne stashet. Litt tid har jeg, fordi jeg er sjelden helt alene. Vanligvis lever og bor jeg i takten og rytmen fra pustende kropper, så tankebølgene mine speiler deres og ordene er de samme. Endelig kan jeg analysere situasjonen og meg selv, og løfter blikket til eget speibilde. Et sjeldent øyeblikk av introspeksjon ved hjelp av ren og skjær overflate. Jeg ser mer livat ut enn da ulvekvinnen fant meg. Blikket er glitrende klart … ikke rart han liker meg. Antydningen til kviser har blitt nettopp bare det. Jeg vikler av meg skjorten og ser overkropp og armer uten et merke. Stemmen hennes og de nagende kravene synes å ha løsnet fra brystet. For første gang i livet er jeg løsrevet og driver fritt. Med denne friheten foretar jeg et valg uten tvang, noe som er mitt og mitt eget, og springer fra meg selv. På toppen av hodet lager jeg samme type flette som Tomas Johansen klippet av meg og sikrer den med hårstrikken. Så trer jeg på meg den amerikanske basketskjorten. Joda. Jeg ser mer hood ut nå. Man må vise sine farger, og min farge har skiftet. Nå er jeg rød og svart. Anarkiets konstellasjon. Blod og Afrika. Ja, Afrika er jordens hjerte, og skal dunke og slå lenge etter alt annet har sunket i havet, lik blå Atlantis gjorde det. Selv minnet om Atlantis fjerner seg, og for første gang står jeg fullt og helt på jorden. Jeg har blitt en annen enn den jeg var, og liker det. Kraft og styrke, og det er foruten hat. Akkurat som Marquis fortalte meg. Akkurat som måten han berørte meg …

Gittertrappen fører meg til et flatt tak med luftsluser og industripreg. Hit pleide jeg å gå de første ukene, inntil det vennskapelig ble protestert på at jeg gikk alene. Over blinker stjernene fra en klar himmel, mens månen er knapt synlig, og slike som meg gir faen om det er ny og ne, fordi tid og sykluser er irrelevant. Jeg lever i australsk drømmetid og lar det bli med den saken. Under venter de vordende stjerner, Marquis og crewet, og kraften deres er større enn fra fjerne himmellegemer som aldri har hatt noen innvirkning på noe menneske.

«Hill alle guder og gudinner, de øvrige av åndeslag, trollslag og djinner, men ikke Allah og Kristus og Maria,» sier jeg, fordi jeg liker å la ordene rulle.

Malick og Sekou reiser seg og gjør høytidelig Hitler-hilsen i samtlige kardinalretninger. Jeg må gjemme ansiktet i latter. Det er tydelig at de legger merke til min forandring i utseende, men de sier ikke noe. Kanskje har jeg alltid vært som jeg er nå? Kanskje var alt det andre bare en drøm? Marquis sitter i sirkelen og fikler med vannbongen. Han har med seg noen plastflasker, lightere og dopet spredt jevnt i en liten haug. Siden han er som meg, krever han selvsagt en egen seremoni for opplegget. Sammen kneler vi og lar pannen røre bakken i sirkel for det hellige objekt. Det er det som skal føre oss til gudeverdenen og være kilde til ytterligere inspirasjoner.

Han slenger armen om halsen min.

«Hvor gammel er du, søta?»

«Femten.»

«Har du gjort dette før? Vær ærlig.»

«Nei. Men jeg vil ha like mye som dere.»

«Farlig-farlig! Men med meg får du alt det du ber om. Jeg skal vise deg hvordan det gjøres. Så lenge du ikke vandrer over takkanten, er jeg fornøyd.»

De andre tar runden, og så en runde til, så jeg kan ha god tid på meg og ikke stresse når det blir min tur. Blåsten går og de lener seg tilbake med fjerne blikk for å se på enda fjernere stjerner og de homoene som finnes i verdensrommet. Jeg lurer på hvordan det er? Snart får jeg prøve, og alt som er nytt er spennende. Fra før av har jeg bare smakt noen sure flasker øl som knapt ga meg noe.

Marquis fyller vanntuten først og viser meg hvordan man pakker hasjen løst.

«Nå skal du tre leppene over som om du, hm, suger meg. Ikke helt realistisk, siden pikken min er større, men la gå.»

«Vi lar det gå!» ropes det fra crewet. Latteren følger.

Dette holder på å gå overstyr, men jeg bretter leppene over glasstuten og venter på at Marquis skal fyre opp. Han gir de siste instruksjoner før romfergen skal ta av.

«Når jeg tenner, skal du trekke sakte og stødig, se kammeret fylles med røyk og fortsette og trekke. Ikke stopp før jeg sier ifra, og så slipper du røyken ut, langsomt.»

Øynene mine utvider seg da flammen stiger opp og vannet tar til å boble under mine anstrengelser. Lungene fylles beskt og sviende, mens den hvite røyken stiger som en djinn som fyller kameret. Jeg fortsetter å trekke. Vil ikke gå glipp av noe. Røyken synes å stå stille. Djinnen har stagnert. Plutselig fjerner Marquis tennbollen og vannet surkler idet alt sammen stiger rett opp og treffer innsiden av brystet som en knyttneve. I panikk trekker jeg meg unna og ser røyken slippe ut leppene mine. Altfor fort.

«Hvordan er det, baby? Liker du å ta imot?»

«Eh, bra. Men jeg merker egentlig ingenting. Jeg …»

Ordene blir borte i en verden som har blitt fordreid. Ikke rundt og rundt, men forvrengt i høyden. I usikkerhet søker blikket mitt til Marquis.

«Mer! Jeg vil at jomfruturen din skal kjennes skikkelig!»

Pliktoppfyllende slutter jeg leppene om glasset. Vått fra omsluttelsen fra samtlige i crewet, det skjønner jeg nå. Vi blower og blåser og banger samme pikk, eller noe. Herregud, jeg mener herre Satan. Marquis fyrer og skaper boblebrus, så jeg får slåss med djinnen igjen. Denne gangen trekker jeg han delvis ut. Tennbollen fjernes og djinnen løfter armene for å forsvinne inn i lungene. Denne ganger kjemper jeg for å holde ham nede.

«Gaaah,» stønner jeg, idet jeg langsomt slipper røyken ut.

«Bra. Let’s go, baby. Let’s go.»

Crewet har brutt ut i spontan rap, som de gjerne gjør. Jeg er godt vant med repertoaret. Det er Easy-E som håner studiogangsteren Dr. Dre. Han og Eminem er noe vi ikke vil assosieres med. I mellomtiden tvinger Marquis meg til å suge taska, jeg mener flaska.

Ain't broke a law in your life

yet every time you rap

You yap about the guns and knife

just take a good look at the brotha

and you'll capture the fact

That the bastard is simply just an actor

Who mastered the bang and the slang

and the Mental

Of niggas in Compton,Watts

and South Central

Neverevea once have you ran wit the turf

But yet in every verse

you claim you used to do the dirt

But tell me who's a witness

to your fucking work

So you never had no bid'ness,

So save the drama jerk

Jeg kjemper med en dampsky fra lokomotivet Thomas. Marquis synes å bli seksuelt opphisset over anstrengelsene mine.

«Yeah, baby. Yesss! Take it. Get it. Feeel it!»

Surkel i vann, og munnen min lukker seg om dampskyen, som jeg svelger. Lungene svir som bare helvete fordi jeg slipper for langsomt ut. Jeg hoster og spytter en stund, og blir sittende og vagge som en veltedukke. Tankene og min alltidsnærverende sylskarpe genialitet har løftet seg på en sky og blitt borte. Så underlig. For første gang i livet kjenner jeg ro. Men dette er bare begynnelsen. På svært mye …

«Snømannen er i verdensrommet!» sier noen. Latteren drønner omkring meg. «Nå er han kosmonaut!»

«Romfarer, mann. Romfarer.»

«Ey! Ey! Ey! Ikke kall ham snømann!» sier Marquis og løfter armen advarende. Ansiktet hans er rødt og kommer nærmere. Jeg kan se alle porene og gigantiske katteøyne. «Hvordan går det, snuppa?»

«B-bare ba. Bja. B-are.»

Kroppen hans blir til et fargerikt hjul som dreier seg og blir borte. Jeg blunker. I neste øyeblikk sitter han litt lenger unna. Ansiktet er ikke gigantisk mer. Katteøynene er borte. Munnen hans åpner seg og ordene kommer senere enn de blir uttalt.

«Jeg sa jo at det skulle få deg til å se guder,» kommer stemmen hans raspende.

Men den eneste guden jeg ser er ham. Markerte kinnben fra en levende skulptur, skumringshud brennende med solens kraft og øyne glødende med mørke. Et lys reiser seg gjennom kroppen min, folder seg ut og blir varme. Brystet snører seg sammen så det gjør vondt og jeg mister siste rest av likevekt, så jeg må la meg selv falle mot brystet hans. Sammenstøtet mot den harde flaten dunker vondt gjennom kinnet, men så kommer armene hans og tar meg imot. Snøret rundt brystet mitt faller av meg i samme øyeblikk, og jeg gisper i lettelse.

«Blondina viser affeksjoooon! Nazimarsjen er over, hæ? Hæ hæ.»

Faen. Han har meg. Jeg har mistet all råderett over kroppen, men ved å kjempe greier jeg å løfte armene og klamre meg fast. Rundt oss på alle kanter lyder latteren.

«I’m not surprised, motherfucker.»

«De har flørtet ganske lenge nå.»

«Knullings med en ny bitch. Hvordan får han det til?»

Hånden til Marquis finner håret med fletten, og han stryker meg. Fastere enn noen ganger før. «Jeg skal hjelpe deg å lage ordentlige dreads,» hvisker han meg i øret. Løfter så munnen vekk og henvender seg til forsamlingen. «Witness! All of ya! Witness!»

«Witness!» kommer ropet tilbake.

Marquis trekker pusten og her er jeg helt hjelpesløs.

«Denne gutten kalte seg min fiende første gang jeg møtte ham. Sa han skulle kjøre kniven i hjertet mitt. Se på ham nå!»

«Se på ham! Se på ham!»

«Nå ligger han beseiret i armene mine, og hvorfor det?»

«Fortell!»

«Jeg viste ham vennlighet og hans fiendskap opphørte, nærmest i samme sekund. Jeg ga ham respekt og han gjorde seg selv til min villige tjener. Jeg åpnet mitt sinn og mitt hjerte og han gjorde mitt oppdrag til sitt. Jeg ga han kjærlighet og nå er hans overgivelse komplett. For sant er det …!» Marqus lar stemmene deres fullføre.

«… En fiende behandlet med mildhet med venn!»

«Ja! Jeg behøver ikke å frykte hendene til en mann som holder omkring meg. Hva er vår Ubuntu?»

«Hvis en ikke er lykkelig, kan ingen av oss være lykkelige!»

Marquis lener seg over min sammenbrutte skikkelse, og klemmer meg hardt. «Hører du det, Øyvind? Jeg må gjøre deg lykkelig. Dette er vår lov.»

Jeg vil si noe, men får det ikke til. I stedet skjelver jeg, sterkere enn om jeg skulle gått i en bjørnesnare og stod for døden i en ødemark. All ødemark har opphørt. Lidelsen jeg har kjent på hele livet, er borte. For første gang åpner jeg meg selv fullstendig og lar følelsene mine berøre en annens, uten forsvar, nag eller tvil. Det er mer. Jeg elsker og blir elsket tilbake.

«Men denne gutten er mer enn en venn. La det være kjent alle steder. Han er noen jeg har kjærlighet for, dypere enn min egen mor!»

«Finn på noe bedre,» hvisker jeg.

Han ler.

«Dypere enn noen kvinne. Evah. Evah. Fra nazist til dette her. Og de sier at mirakler ikke kan skje!»

Natten overtas av latter, rungende stemmer og omfavnelsen til solens stedfortreder på jorden, den som kan gi uten å ta. Gi uten aldri, aldri å kreve noe tilbake. Under det nærværet vokser jeg, jeg som var etterlatt i absolutt kulde.

Tiden eksisterer kun som enkelte glimt. Det er en innsikt som hasjen gir meg. Tid er egentlig en illusjon. En riktigere målestokk er kraft. Rundt meg hører jeg varme og syngende samtaler på wolof som synes å rulle uendelig, bare avbrutt av enkelte konsonanter og klikkelyder. Rusen blir mildere og det gjør meg urolig, for det betyr at tankene kommer tilbake. Det er noe her … hva har jeg begitt meg utpå? Innerst inne vet jeg det. Jeg lot det gå for langt. Uttrykte for mye affeksjon. Ga ham min uskyld og oppriktighet, fordi det er det eneste jeg er, og han brukte det til sine formål. Han så på det … med lyst. Det er fordi jeg har autisme, for helvete. Jeg visste ikke hva jeg gjorde, før det var for sent. Kan jeg forsvare meg? Bør jeg?

De tar noen nye blås av vannbongen. Flertallsmeningen er at jeg har fått mer enn nok. Stjernene viser antydningen til blekhet.

«Hvem skal fortelle ham det?» spør Marquis og fortsetter å stryke meg betryggende, som han antakelig har gjort en stund.

«Fortelle ham hva?» spør Malick, nestlederen i alle ting.

«Det med sengen, vel!»

En liten gruppe kommer bort til meg.

«Så, Snø …» De må ha fått øye på det rasende uttrykket til Marquis «… Øyvind. Vi må nok bruke sengen din. Til lagringsplass og greier.»

«Hva?»

Jeg reiser meg betuttet og rister på hodet. Har gjenvunnet det meste av førligheten.

«Dere kan ikke sende meg bort! Jeg har ingen andre! Polakkene kommer til å drepe meg!»

«Vel …» begynner Aziz.

«Du kan sove hos meg,» sier Marquis. «Det skal nok bra. Hva tror du?»

«J-joda …»

«Utmerket! Jeg trenger å rydde opp her, og så kommer jeg. I mellomtiden …» Han ser opp til skaren som nå alle står oppreist med hodene nedsenket i min retning. «GRIP HAM!»

Vage tanker om motstand forblir bare det. Jeg kunne ikke motstått en av dem, enda mindre seks stykker som alle er mye sterkere enn meg. Som et slags trofé løftes jeg, for det er jo nøyaktig det jeg er, og bæres over hodene deres, ned gittertrappen og gjennom gangene. Useremonielt dumpes jeg ned i sengen og lyset slukkes. Alle finner plass og sover snart nok. Bekymringer er vel en fremmed tanke. Ikke så for meg. Bør jeg late som jeg sover? Den slags falskhet kan gjennomskues, og da er jeg ille ute.

Marquis er i det minste varsom da han finner plass i sengen. Vi ligger ansikt til ansikt, og blikkene våre møtes.

«Så, lille alv …» sier han og lar fingrene finne ansiktet mitt. «Hvilke hemmeligheter har du til meg i natt?»

I drømme jaktes jeg ned av leopard som biter tak i nakken min. Det er bare det at jeg har ikke sovnet.

Når du bare har elsk for dine brødre og snakker om å gjøre andre menn til din bitch, så kan du være homo. Dette var sannheten all along. For Øyvind sin del kan vi spørre: Kan det være homo hvis du ikke vet at det er homo? Filosofien er ... inntrengende ....