Tidens titaner - del 10

Sammen med en pakistaner tar jeg t-banen til BUP, hva enn det betyr, på Lovisenberg diakonale sykehus. Mange vil nok mista ham for støttekontakten min. Før snek globalistene dem inn som «gjester.» Nå er de voktere på vegne av de samme globalistene, noe som alltid var hensikten. Tyrannen foretrekker utlendinger og frykter sitt eget folk. På den annen side er det nordmenn som har blitt utlendinger i sitt eget land. Hvis jeg bare fant en måte å få et fast innkomme, migrerte jeg til Marokko. Der skinner i det minste solen. Nordmenn burde gå sammen for å erobre et sydlig land. Men ingen er med meg. Det er forræderi.

Kanskje kan jeg flytte inn i Wakanda sammen med crewet. Wakanda er der ditt hjerte er, og de er tolerante nok til å slippe meg inn.

I glassmaurtuen som utgjør de kliniske omgivelsene, tar vi tre sett med heiser etter vandringer gjennom enorme, åpne områder. Det er en imponerende dame som møter meg i venteområdet. Sivilt skjørtekledd og med lange ben. Hun tar meg varmt i hånden, presenterer seg som Lisbeth Frydenlund og fører meg inn på kontoret, hvor hun tilbyr meg sete. Pakistaneren må vente utenfor som den hunden han tross alt er.

Men jeg er ikke blid og vil vise det.

«Sist jeg sa et ærlig ord fikk dere meg låst inn på et galehus. Hvorfor skulle jeg stole på dere nå?»

Frydenlund reiser seg fra pulten og kommer over til min ende. Der legger hun hånden på armen min og beklager opplevelsene jeg har hatt. De som undersøkte meg var ordinære sosionomer og ikke trent til å håndtere tankeinnholdet jeg la til grunn, og handlet derfor reaktivt.

«For du er vel enig i at tankeinnholdet er spesielt?» sier hun og forklarer at hun er en spesialpsykolog med fordyping i nettopp de tingene som opptar meg. Jeg skal for all del ikke være redd for å være oppriktig med henne og lover at ingenting galt vil komme ut av det.

Joda, svarer jeg mens hun finner tilbake til sin ende. Det kan nok forholde seg sånn for de mindre former for liv, siden jeg er den eneste mann i dette landet som er istand til å tenke en tanke som er min egen. Dybde, innsikt og forståelse blir for dem en sensasjon, og derfor får undermenneskene panikk og forsøker å drepe meg med hvert et middel, metode og så litt til. Med det har de krenket min ære, og for den slags dikterer virkeligheten at det er konsekvenser.

«Så jeg forstår det riktig hvis vi kan si at du ikke liker folk flest?»

«Folk flest er foraktelig avskum som kun fortjener tippen på et sverd.»

Allerede her ville de fleste mennesker fått panikk og igangsatt en av sine feige angrep, men Frydenlund virker oppriktig interessert i både meg og min bakgrunn. At jeg er foreldreløs og vokste opp på diverse institusjoner. Det krever en egen form for styrke å håndtere det, mener hun. Mobbingen, som begynte for rundt ett og et halvt år siden, da jeg ennå var tretten. Min voldelige gjengjeldelse som jeg viser absolutt ingen anger for. Fengslingen og oppholdet på lukket psykatrisk, hvor jeg visstnok gjorde et godt inntrykk på personalet. Og nå åpen soning i påvente av rettssaken.

Rettssaken ja … Det har jeg ikke tenkt på. Håper det blir lenge til.

«Hvorfor trenger du å vite disse tingene? Det må være en grunn.»

Frydenlund forteller at hun forsøker å danne seg et bilde og at hun vil lage en epikrise. Men alt det jeg sier er svært interessant å høre på.

Epikrise? Hva i helvete er det?

Frydenlund sier at jeg har uttrykt nasjonalistiske føringer i ulike sammenhenger, men at jeg nå av det hun hører tydeligvis har gjort meg til venns med afrikanere og at jeg hater nordmenn. Det vil hun ha en forklaring på.

«De viser meg respekt. Jeg respekterer dem tilbake. Problemer oppstår i mangelen på respekt, for hvis ikke kunne vi hatt alle menns fellesskap.»

Akkurat det siste var Marquis’ ord som taler gjennom meg, nesten ned til siste bokstav. Jeg forklarer at nordmenn respekterte meg ikke, og inntil det forandrer har de gjort seg fortjent til min endeløse forakt. De burde godtatt at jeg var annerledes og holdt avstand, for egentlig er jeg en snill, rolig og forståelsesfull person som ikke vil så mange vondt.

Timen er omme, opplyser Frydenlund meg om, men hun satte pris på samtalen. Fra nå av skal jeg komme til henne to ganger i uken i tiden fremover, og hun ser frem til å bli ytterligere kjent med meg.

Vi tar hverandre i hånden, så blir jeg sendt ned tre heiser gjennom de åpne områdene. Pakistaneren synes ikke å ha noen problemer med å finne frem. Det er godt, for det ville jeg definitivt ha hatt. Jeg vil ikke rote meg bort fra det kule stedet jeg er nå.

Tilbake i brorskapsleiren er ting på ferde. Marquis er opprømt og vil at vi skal finne et avsondret sted. Heldigvis har bygningen et loft som stort sett står tomt, og dit opp tar han oss. Han bærer noe med seg i en håndduk, og vil at vi skal knele og putte pannen mot det nakne gulvet. Til min forfjamselse ser jeg at alle andre gjør som forespurt, og da er ikke jeg sen med å følge etter.

Noe tungt plasseres foran oss og håndduken dras bort. Da jeg løfter blikket ser jeg at det er en gammeldags mikrofon, med et stort panel og plugger og porter plassert i hele innretningens omkrets.

«YetiJazz2000. Onaner med den, tilbe den, sug den. Men aldri vanær den. Det er det viktigste vi har.»

Han har skaffet den gjennom sine kontakter i byen. Litt anstrengende, fordi mesteparten av nettverket har han i Trondheim. Med den kan vi spille inn et album, ikke en demo, men et ekte album, og vi skal gjøre det nå, mens vi ennå er innesperret i spjælet. Tiden er kort og det er ikke sikkert hvor vi er i morgen.

Opplegget er enkelt. Mikrofonen er retningsuavhengig, men dessverre ikke lydblokkerende. Den har fire porter for headset som vi for øyeblikket bare har to av. Det betyr at to kan synge, mens resten har ræva ute av studio. Forstyrrelser må holdes til det minimale, men kvaliteten er svært god, i det gammeldagse formatet .flac, noe jeg stort sett trodde de bare brukte på eldrehjem. Langt bedre enn det vi har på appene våre, som uansett er deaktivert. Panelet rommer beatene har han laget selv via Audacity 3.0, uten bruk av AI eller samples fra andre artister. Genuinitet er viktig i en generisk og etter hvert syntetisk verden, og eventuelle urenheter kan tillegges den røffe sounden til fengselsrap. Han har 20 fullverdige spor vi skal fylle med rap på engelsk, fordi vi trenger forpult reach. De tre halvdårlige sporene vi har til overs skal vi bruke til å lage bonusmateriale på norsk.

Vi har snakket om musikk. Drømt om musikk. Lekt litt med tekster. Nå er det alvor og innsatsen skal være konsentrert. Vi skal leve, puste og onanere med dette her. Tekstskriverne skal være meg og han, med innspill fra de andre. Siden vi ikke har personlige apper, skal jeg vandre rundt med en gammeldags mp3-spiller og en av headsetene, lytte til beatene, bli kjent med beatene, ha erotisk sex med beatene, og notere all inspirasjon i en diger notatblokk. Korrigeringer gjør vi i plenum. Han er hoverdartisten, men absolutt alle vil krediteres som featured artister og være garantert 10% av inntekten albumet gir. Marquis Chevalier er Sol Invictus, den ledende gud. Jeg, Øyvind Tranøy, er Mr. T, det navnet som forsynet ga meg i rapbattlens hete. De øvrige karene på åttemannsrommet, og hans nærmeste krets er Malick Diop som Vanilla Star, Sekou Bakayoko som Pocket Artillery, Alain Kouassi som Teacher Pervert, Jean-Luc Tchatchoua som War-fuck-hound, Aziz Mbaye som Dreadchild, og Blaise Ngoma som Mugabe.

Tjue spor. Tjue tekster. Mitt ansvar. Albumet, det første av Psychopomp, skal hete Plunge to the Underworld. Inspirasjonene våre er Bone Thugs-N-Harmony, Jedi Mind Tricks, Gravediggaz og Tech9, intellektuell rap langt over snittet. Med det skal vi lage et ekte fengselsalbum, endelig få uttrykke vår smerte.

Med Plunge to the Underworld skal vi stige som solen, fjerne all urettferdighet under de brennende stråler, og vi skal erobre verden. Solen kan ikke benektes og gir av av seg selv uten å ta noe. Lik vi gjør, sterke i vårt samhold.

Marquis har rett. Det blir livet mitt. De neste ukene gjør jeg ikke annet enn å lytte til beats. Noen av dem er gjennomsnittlige. Andre er … sjokkerende bra. Vår leder har åpenbart talent. Min første tanke når jeg våkner er Psychopomp, min siste tanke når jeg sovner er Pyschopomp, og på den måten lever og dør jeg med Psychopomp.

Marquis og jeg veklser på å ha notatblokken og mp3-spilleren. Av og til hopper vi over logistikken og sitter sammen. Notatblokken blir etter hvert tettskrevet og fylt med små tegninger, nesten en journal eller et kunstverk i seg selv. Pistol, kølle, puppedamer. Det er tankekart over filosofi og skildringer av voldsscener og sex. Livets essens, ulikt det de forfinede selvforledere sier.

Vi øver, selvsagt. Pust, intonasjon og det å treffe de rappe rimene. Spiller inn prøvespor som kritisk blir ettergått. Svakheter blir eliminert uten sentimentalitet og beklagelse, slik menn på et oppdrag gjør.

Ikke bare er jeg ønsket. Jeg har en hensikt, der jeg blir sett opp til og er viktig. Kjærligheten i kroppen min vokser, til den ikke lenger kan holdes inne mer. Det går opp for meg at jeg har begynt å elske noe utenfor meg selv. Jeg elsker crewet og det vi gjør.

Det, og vår misjon for rettferdighet. Liv og frihet er universets grunnlag, og nå har de frieste ånder jeg til nå har kjent anrettet seg mot dette mål. Makt uten undertrykkelse.

Intellektuell rap langt over snittet