Tidens titaner - del 1

Mye av fortiden er utilgjengelig og det er jeg glad for, fordi jeg stiller meg likegyldig til all ignoranse, mørke og lidelse, også min egen. Likevel er det ikke til å hjelpe for at jeg husker visse av smertens gapende øyeblikk, når hull ble revet i virkeligheten og stod der som fiender, som uovervinnelige titaner. Jeg husker trusselen fra svingende never. Jeg husker fortvilelsen. En ting til husker jeg. Min egen fødsel. De vediske snakker om en åndelig fødsel, og den har jeg hatt. Det jeg snakker om er en tredje fødsel, som kom før min ånd var vekket. Før jeg kunne tenke, kunne jeg noe annet. Var noe mer enn det du kaller fornuft og godhet, disse primitive målestokker som hører middelaldersinnet til. Mine ben står i dyp fortid og fluktig fremtid. Bredbent og med belte på. Ser du om hvem jeg snakker?

Minnet er at jeg går ned en gang. Veggene er av betong. Gulvet er av gammeldags vinyl. I hånden har jeg en tannbørste. Fra et øyeblikk til det annet er jeg omringet av leende skikkelser. De dytter på meg. Jeg dytter tilbake. Slik vender jeg meg i angrepssirkelen som ikke stopper. Tåken som dekker minnet sprer seg og flyr bort, og der står titanen i klarhet. Han har steget ut av kretsen. Store never, et stort, klossete hode. Høy. Et upåklagelig bilde av en titan. Han er en av de sterkeste guttene og den med høyest status, fordi han tenker på fellesskapet, verner om den interne justis og de svake. Nå har han vendt seg mot meg, og jeg forstår ikke hvorfor. Det er i det øyeblikk at jeg forstår at jeg står i verden uten en venn. Tommy Thomasen var den eneste som tok meg i forsvar. Nå er han en av dem.

Hender låses om skuldre, panner lenes mot hverandre. Jeg har gjort dette før, i uttallige brytekamper på en gressplen med en venn på barneskolen som het Eskild. Men dette er annerledes. Vi svinger rundt i anvendelsen av alle våre krefter og treffer murveggen med gjentakende klask. Av og til flyttes de som stod i veien unna for vekten av kjempende kropper. Han er egentlig mye sterkere enn meg, men den trange korridoren gjør at han ikke greier å få meg overende. Får meg heller ikke klar av bakken til et kast, fordi føttene mine er dypt fastnaglet. Blikket mitt løfter seg i stolthet. Latteren til den omringende flokken har stilnet, nå som deres leder ikke lever opp til forventningene. Han fornyer sine anstrengelser, til ingen nytte. Jeg er ubrytelig. Hver gang han støter meg mot veggen, svinger jeg ham direkte tilbake.

Krigeren gikk ned slottets hall

Rundt tetnet det med skygger

Fra skyggene steg en kjempe

Ildens sønn, det rasende rødbryst

lot seg ikke kue

Han kjempet giganten til uavgjort

Skraping mot veggen. Harde støt. Jeg snerrer. Viser min totale forakt. Jeg er av et annet slag enn dem, og de vet det. Plutselig kjører Tommy kneet rett i skrittet mitt og skyver oppover, så jeg løftes langsetter veggen. Jeg faller ned med hendene holdt for skrittet. Rundt meg passerer leende skygger, til gangen er tom og stille. Ikke bare brøt han vårt vennskap og løftet om å beskytte meg på et eneste øyeblikk. Jeg kjempet da ridderlig. Det gjorde ikke han. Det øyeblikk han merket at han kunne komme til å tape, tydde han til de nedrigste triks. Alt ved ham var et skalkeskjul, en løgn, og det er slik jeg fra nå av vil se den høyt besugne godhet. Jeg fikk også lære hvor lite verdt jeg egentlig er, og hvor mye alle ser ned på meg.

Fra da av går det ikke den dag hvor jeg ikke utsettes for slag og spark. Det meste av det kamuflert som godmodig lek, men armene mine blir etter hvert preget av permanente blåmerker. Hånlige tilrop er min følgesvenn hvorenn jeg viser meg. Ofte holdes jeg nede med påskudd at de skal vise frem armlåser og brytegrep på meg, og de hermer etter skrikene mine. Jeg slutter å kalles ved navn. Nå er jeg bare et lydord eller et tilhermet skrik, eller noen bokstaver som spyttes ut i forakt. Alle er mot meg og jeg har ingen, ikke engang noen som vil si meg et vennlig ord. Flertallet har felt sin dom, men det er tre av dem som utmerker seg. Tommy Thomasen, som nå ofte bivåner de gangene jeg får juling. Tomas Johansen, som kaster en appelsin rett i ansiktet på meg da jeg setter meg overfor ham i kantinen, og sniker seg opp bak meg for å klippe av fletten med hår jeg har brukt et halvt år for å vokse ut. Og det er Steffen Høgseth, som dundrer knyttneven rett i brystkassen min da jeg drømmer meg bort på reservebenken i idrettshallen, og som ellers gjør narr av penisstørrelsen min i fellesdusjen.

Hvis du ikke vet det fra før av, kommer du til å vite det. Min psyke er sterkere enn alle andres, fordi jeg som nevnt er av et annet slag, en annen rase, en annen ånd. Men selv den sterke kan bare utholde så lenge før også hans styrke tar slutt. Alt dette foregår over et år, og når jeg på våren står på en parkeringsplass og fekter for meg selv med en pinne, er det en gutt som går forbi. Han hermer etter skrikene mine, igjen. Full av raseri tar jeg steget frem og denger til ham med kjeppen så den knekker. Siden han er sterkere enn meg, tar jeg til å løpe. Dessverre er han også raskere enn meg. På en plen sparker han bena under meg, setter seg på brystet mitt og stapper munnen min full av gress. Jeg klorer vilt, og greier å risse opp ansiktet hans. Når de andre spør ham hva som har skjedd, lager han bare en lyd og en kloregest.

Den kvelden låser jeg meg inn på et bortgjemt toalett og gråter ukontrollert. Jeg må bare sørge for å dempe lydene så ingen hører meg. Selv ikke her inne kan jeg være helt fri. Kan bare sige sammen på gulvet og bli liggende. Plutselig blir jeg klar over at det står en naken kvinne over meg. Jeg fantaserer igjen. Det er ikke virkelig.

«Øyvind Tranøy. Timen har kommet der jeg viser meg, men det er ikke siste gang du ser meg. Av deg har jeg tatt mye. Nå skal jeg øve gjengjeld.»

Fantasikvinnen griper meg i armen og … drar meg opp. Hun har brune fletter og stryker meg over ansiktet.

«Fortell meg det du vet.»

Så jeg forteller henne.

«Jeg vet at jeg kan overleve dette. De dreper meg ikke. Snart er det over, og jeg vil være et annet sted. Men de vil ha tatt en bit av sjelen min. De vil ha tatt min ære.»

«Det er dem eller deg,» sier kvinnen. «Fortell meg hva du vil ha.»

«Jeg vil ha min ære tilbake. Jeg vil ha hevn.»

Kvinnen bøyer seg ned og biter seg fast i hjertet mitt. Blodet renner fra lange, hvite trevler, som trekkes ut. Like til det siste hører jeg snerrende ulvelyder, og så besvimer jeg. Det er uvisst hvor lang tid som går, men da jeg reiser meg er kvinnen borte, og jeg har blitt en annen. Noen som ikke er i stand til å gråte, på mange, mange år. Jeg vakler bort til speilet og tar inn refleksjonen. Håret som er kortklipt av nødvendighet, fordi Terry snitter det bare av meg når han merker at det blir for langt. Ser rett inn i lyseblå øyne med røde kanter. Ser på de etter hvert muskuløse armene, spekket med blå, grønne og svarte merker på hver side.

«Dem eller meg,» sier jeg.

Den natten legger jeg meg ikke som vanlig i firemannsrommet. Når dørene lukkes er jeg utendørs og svinger meg over gjerdet til idrettshallen. Får åpnet et vindu som jeg vet har en ødelagt stanglås og kryper inn i kjelleren. Alarmsystemet er gammeldags og vil fange opp svært lite, dessuten er det lite her som det er verdt å stjele. Jeg sniker meg rundt i bygningen med kun lyset fra min personlige app, til jeg finner det jeg er ute etter, midt på gulvet, som om noen har lagt det der for meg. En kølle til den utrolig gammeldagse sporten langball. Jeg kan ikke huske at vi noensinne har drevet med det. Like fullt er køllen her. Jeg betrakter det glatte treverket i det sterile led-lyset. Grepet synes å være laget for hendene mine.

I nattemørket gjemmer jeg køllen i en busk like utenfor den store kassernebygningen. Ringer på dobbeltdørene. Vaktene skjeller meg ut for å ha kommet for sent, og jeg får en anmerkning. På firemannsrommet trues jeg, enda jeg forsøker å være så stille som mulig. Jeg har uansett blitt vant til det. Da jeg svinger meg opp i overkøyen og lukker øynene, kjenner jeg for første gang på ett år ingen fortvilelse. Dagen i morgen kommer til å være annerledes, og samme hva som skjer vil min ære være gjenopprettet.

Det vil være første del av en gjengjeldelse uten ende og grense.

En hyllest til mitt unge selv, som ønsket seg hevn og fortsatt gjør det ...