Tidens tann - del 14

Slik går mine ansvarsløse dager og netter, en slags hån og inversjon av Hesoids eget verk, den surpompen. Musikk når vi kan se og søkende hender når alle kan høre. Men Plunge to the Underworld har ikke den forventede fremdrift Marquis håpet på. Alltid er det noe som kommer i veien, et møte her, en dagstur der, ellers så er noen av deltakerne opptatt akkurat når det er avsatt tid til innspillingen deres. I alt rotet er det vanskelig å finne inspirasjonen når vi endelig har tiden for oss selv. Sånn er det å være Perceiver innen Myer-Briggs. I beste fall greier vi å lage en halv sang dagen. Vårt forsett er sterkt, rytmer fyller livet mitt og vi venter på rette øyeblikk til å eksplodere i handling, akkurat som den sagnomsuste leopard.

Det er i kantinen ved middagstider at jeg bryter en av to av campusens regler. Jeg holder kjeft, men jeg følger ikke med. Spaserer bare med det fylte serveringsbrettet foran meg og har Digi-spilleren på øret med oppslukende rap-musikk. Sangen er fra Senegal: Album will explode like Lebanon. Your careers will be down, you are stuck. Who will headshot our gang? Ten thousand matters in this game. Weredi-weredi- weredi aye! Weredi-weredi- weredi aye!

En diger neve denger ned mellom hendene mine og sender brett, glass, bestikk og asjetter det hele i gulvet til skrangel og skvalpende sprut. Jeg åpner munnen i overraskelse og tar ut øreproppene. Foran meg står en stor brande som tydeligvis er norsk med et utfordrende uttrykk i sitt grisetryne. Bør jeg foreta meg noe? Jeg rekker ikke å føle, fordi følelsene mine svever vanligvis et sted som er langt borte.

Det blir heller ikke nødvendig.

Kaos eksploderer rundt meg i neste øyeblikk. Stoler velter og folk svinger seg over bordene for stormende å nå frem. Overalt er det kavende kropper og lange, slanke lemmer som veiver og griper, og flere kjemper for å komme til. Det er lukt av svette bak tynne tskjorter. Samtlige afrikanere på bygget synes å være involvert, og den vomfylte nordmannen heises opp mot veggen som den julegrisen han er. Marquis befinner seg i midten blant sine menn.

«Hva heter du?»

«Hva het han?» flirer Malick.

«Ola Thorvaldsen.»

«Du gjorde nettopp ditt livs største mistak, ditt norske svin. Vet du ikke at denne gutten er hellig grunn viet til Shango? Han skal ikke røres.»

«Det bestemmer ikke du, forpulte nigger,» stønner branden der han henger korsfestet mellom alle kroppene som presser mot ham. I det øyeblikket begynnes selv noen så uempatiske som meg å synes synd på ham, for en rykning går gjennom kroppen til Marquis, og han har forandret seg. Bevegelsene blir langsomme og ladet med kraft. Atmosfæren knitrer med sinne, nesten så luftlommene slås rundt av varmeblaffene.

Hånden til Marquis skyter frem og festes om brandens strupe. Klemmer til. Klemmer mer og hardt.

«Det er jeg som bestemmer om du trekker pusten en eneste gang til, du ukloke,» sier Marquis nesten som han underviste skoleelever. «Jeg er rimelig og gir alltid en advarsel. Men bare en. Neste gang du gjør noe til mitt mishag, dreper jeg deg. Forstått?»

Branden får et panikkslagent uttrykk etter hvert som kinnene blåser seg opp, og nikker fort.

«Utmerket! Jeg har drept før, så nå vet du at løftet mitt bærer autoritet. Slipp det feite norski svinet nå.»

Marquis’ menn slipper, så branden faller på ansiktet og bare delvis rekker å ta seg for. Han gisper og holder seg for halsen. Sekou setter foten mot rumpa hans og skyver fra. Med slag og spark drives Thorvaldsen mot brettet, som han tvinges til å løfte og overrekke i mine hender. Jeg passer på å flire hånlig til ham. Tilgivelse er ikke en verdi for meg. Det er en anti-verdi. Jeg rekker ham til og med hånden og tvinger ham til å kysse den, med god hjelp fra den overhengende trusselen om vold fra femti menn.

«Hei, landsmann,» sier jeg sukkersøtt til de skjelvende, til dels blodige leppenes uverdige berøring på min verdige hud. Fullt fortjent. Han våget tross alt å forstyrre rap-sangen jeg lyttet til. Jeg har ikke underskrevet en kontrakt på at gudene kan forstyrres når de ikke kan forstyrres.

Ola Dunk, jeg mener Thorvaldsen blir tvunget til å gå med meg til serveringsluken og overrekke porsjonene sine på mitt brett. Først da slippes han og sendes bort.

«Hvis du er sulten kan du bare sleike opp maten fra gulvet som den hunden du er,» sier Marquis etter ham. «Det vil være i henhold til din natur, boy.»

Karene flirer rått. Thorvaldsen forsvinner ut døren i neste øyeblikk.

Opptrinnet har blitt observert av flere av vaktene, som nå går bort til oss.

«Alt i orden her, gutter? Husk på ordningen vår. Ingen skal bli alvorlig skadet. Fortrinnsvis.»

«Ordningen er like sterk som den alltid har vært. Jeg har kontrollen,» sier Marquis.

Staneren synes ikke helt overbevist, men må akseptere påstanden. Ingen har på en ugjenkallelig måte blitt skadet. Så langt.

Marquis lar noen bære brettet mitt ut til vår felles sitteplass, der vi har spist og snakket sammen i flere måneder nå, og trekker meg ut til midten av kantinen. Jeg forstår såpass at det er en slags offentlig fremføring det er snakk om. Han tar meg i hendene.

«Går det bra, baby? Du ble vel ikke skremt, opprørt eller skadet på noe vis?»

«Jeg klarer meg.»

Marquis bruker to fingre til å løfte haken min.

«Jeg tillater ikke at noen sårer følelsene til min vakre elskede.»

Han bøyer seg ned og kysser meg dypt på munnen. Får meg til å lene meg tilbake og stryker opp og ned på armene. Det kjennes godt, og jeg har ikke noe annet valg enn å gjengjelde kysset. Mens det pågår, smeller dataene på plass i et hode som svimler. Nå vet alle om forholdet mellom oss, i den grad det ikke har vært tydelig nok fra før. Mer. All mobbing opphørte da jeg kom hit, jeg som hadde vært et mobbeoffer og gjenstand for slag og spark daglig. Arrogant nok hadde jeg tenkt at jeg hadde fått bedre selvtillit og at jeg kanskje så farligere ut, så det var derfor det vanlige svin i gaten holdt seg unna. Slett ikke. At jeg er beskyttet skyldes crewet og Marquis’ velvilje. Med det har jeg alle medlemmene av Apex å lene meg til. Men hva om dette skulle falle bort? Vil ikke da et fett svin som Thorvaldsen stå fritt til å banke løs på meg?

Det er mer. Nå er jeg tydeligvis ektefellen til Shango, hva enn det betyr. Mener virkelig Marquis at vi skal gjennom et slags guddommelig giftemål mellom jorden og himmelen? Håper ikke at jeg nå må la meg bedekke i offentlighet av en mann i leopardmaske eller noe. Men hvis Shango vil …

Jeg slippes fri fra omfavnelsen og marsjeres bort til spiseplassen med en leken Marquis bak meg. Han tar meg stadig om midjen og kommer opp ved hver av skuldrene. I et av hjørnene av kantinen legger jeg merke til to afrikanere som ikke deltok i tumultene. De bærer spygrønne tørkler. Shrill har begynt å ankomme, og deres antall vil bare forøke seg.

Marquis’ løfte til vaktene kan bli vanskelig å overholde. Volden som frem til nå har blitt holdt nede gjennom trusselen om vold, kan nå slippes fri på en ukontrollert måte. Det kan bli nødvendig å slå inn noen skaller, i det aller minste, for å hindre at det går for langt.

Marquis’ må ha forstått noen av tankene mine, fordi han smiler mellom noen munnfuller.

«Alle sveklinger kan poppe hinna,» sier han. «Jeg fryktet intet.»

Gudene kan ikke forstyrres. Weredi-weredi-weredi ay!