Tegneøkt

På en Queen Size seng i Tranås' nye kunstnerbolig var det ikke to dronninger, men tvert i mot to prinsesser i tankefull virksomhet.

"Tegningene mine er finere enn dine, såh!" sa Stine Sofie. Pannen hennes var rynket i innstendig konsentrasjon, mens hennes duskkledde fargeblyant sirklet og snirklet seg ivrig over arket.

"Ja-ah, men fargene mine er penere og mønstrene mye bedre!" sa Pernille. Fargeblyantene hennes skrablet fast etter tur over innholdet i tegneblokken.

Begge de to slemme rampejentene hadde frekke musefletter som duvet lett frem og tilbake under anstrengelsene. Stine Sofies hår glødet gnistrødt under lyset fra taklampen og belysningen som kom fra vinduet. Pernilles honninggule blonde hår var Hallstatt-nordisk og bar preg av å komme fra Sveriges hjerteland.

"Det er viktig at det blir skikkelig pent, for dette er en konkurranse!" erklærte Stine Sofie stolt.

"Ja, det er verst for deg, for denne konkurransen kommer jeg til å vi-iiinnne!" jublet Pernille.

Bak dem blaffet blitzlampen nesten uavbrutt, festet som det var til et speilreflekskamera til prisen av en nesten ny bruktbil. Tranås var febrilsk i gang med sitt eget "kunstprosjekt." Han kunne ikke vente med å sende bildene over epost til visse av sine bekjentskaper, som en endelig markering av endeløs triumf. Han skulle gjøre det nonchalant, selvsagt, late som om dette var en nesten daglig forteelse. Tranås lurte på om hans frenemy kom til å gråte seg i søvn eller være helt grønn av misunnelse, som den dagen da han kom inn på forfatterstudiet. Sannsynligvis begge deler, fordi pysjamasene til jentene var i den nåværende stund fast trukket ned sammen med alt av undertøy: Stine Sofies hvite bomullsstruser, og Pernilles lyserosa truser i sateng var godt avkledd begge, avslørende nette og struttende små jenterumper med faste kupler, og kjønnenes svulstige lepper, lett usymmetriske for Pernille, fast klistret sammen ennu for Stine Sofie ...

Jentenes presenterte bakpart og avrundede hofteparti hadde selvsagt endt med å bli kontant sammendyttet så det klasket i glatt hud, av en noe manisk og ukontrollert mannsperson med det rotete lyse håret stående ut til alle kanter.

Kameraet blaffet videre. Det var helt fantastisk. Fargene og gjenskinnet og formene smeltet sammen til en visjon av alvelys, festråler og den duvende rikdommen til den ubeskrivelig hagen han hadde lengtet etter hele livet. Han skulle ... han kom til ... han ... han ...

Det lød et hardt dunk der ved sengeenden. Like etter skranglet det dyre speilreflekskameraet til gulvet like ved, hvor det urrovekkende nok ble liggende helt i ro.

"Hva feiler det sveklingen?" snerret Pernille med rynket nese.

"Hvordan kan jeg vite det?" glefset Stine Sofie tilbake.

Begge de to unge jentene (men ikke for unge) trakk på seg trusene, så heiste de pysjamasen på plass. Endelig kunne de betrakte åsstedet for det store fallet.

"J-jeg tror det er alvorlig," sa Pernille.

Stine Sofie nikket forstemt.

I det hadde de rett. Tranås var faktisk sten død. Hjertet hadde stoppet og var ikke til å få i gang, til tross for hjertekompresjoner, og til tross for en ambulanse som kom på kun et kvarter. En kunstner, for det var det Tranås var, hadde gått bort.

Ett og et halvt døgn senere undret balsamereren seg voldsomt. Hvordan kunne et dødsfall komme så tidlig? Vedkommende var jo ikke vaksinert, og til tross for frynsete nerver og en strengt tatt avsindig psyke, visstnok ved god helse.

Det var mer, noterte balsamereren seg, fordi ansiktet til den døde var frosset i et underlig uttrykk, et uavlatelig smil, som om han skuet inn i saligheten selv. Hva var det han hadde sett i sitt siste øyeblikk? undret balsamereren. Mannen fylte ut sine skjema betenkt.

Hva, på denne jord og bortenfor, kunne gi opphav til slik en lykke?

Å kjenne meg er å elske meg