Sol invictus eller Til den nye gud

Mitt livsverk og min største høyde, for hvilket jeg utgjøt tårer av gull og sollys

Mitt livs absolutte høyde viser seg her. Det er kombinasjonen av inspirasjon, ervervet kunnskap, livskraft og ren lidenskap som hamrer ned ordene. Den gang satt jeg i en kjeller med besøk av mus. Nå sitter jeg i et loft med besøk av mus. Jeg hadde opplevd mitt livs verste nederlag og ville skrive filosofi for enhver pris, i fall jeg skulle dø om ikke så lenge. På en måte tok jeg ikke helt feil. Jeg har nemlig vært gjennom en langvarig død og en enda større natt - Jeg hadde altså rett i min fryktelige antakelse den gangen!

Og hvilken kraft det var. Hvilket raseri og brennende hjerte, som jeg viste åpent. Etterpå skulle jeg straffes gang på gang for å ha vist hvem jeg er i dette landet. Ordene til Kafka kommer i hu. Parafrasert: "Hvilken skam følte jeg ikke da jeg forstod at livet er en maskerade, og jeg hadde gått der og vist mitt sanne ansikt." Den gangen hadde jeg noe mer. Jeg hadde naivitet og håp. Jeg ante nok endepunktet, men forstod ikke hvor lite jeg er elsket i dette landet. Faktisk er jeg landets mest forhatte mann, fordi jeg har blitt støtt ut i kulden uten engang å ha begått en eneste forbrytelse. Sannheten har dog vist seg. Jeg kan bare fungere under håp, barnlig naivitet og en dyp religiøs følelse. Dette var tiden jeg anvendte meg av kreftene til en brennende solgud, og hans stråler er det vakreste jeg noensinne har sett.

La oss si at den evige gjenkomst er riktig, og det er den nok. Da fryder det meg at jeg fikk oppleve dette, og ta del i kreftene, fordi ingen vil være i stand til å ta det fra meg. Et annet ønske har jeg også, og det er at noen ser meg på min ferd og i alle kamper. Den gangen hadde jeg fortsatt venner, og de så det blod jeg spilte dag for dag. Derfor var denne tiden min høyde, fra årene 2014-2016. Sku kreftene og den dype innsikt jeg fikk under en guds fortegn!

Noen år senere fikk jeg en musiker til å sample et konseptalbum for dette materialet, og det er jeg svært glad for. Vi kom til en slags åndelig enighet, vi to, hvor hans fascinasjon for gresk folkemusikk og min elsk for middelhavslandene kom til et samlet uttrykk.

Nå har jeg blitt eldre og jeg våger å si, visere. Den gangen gjennomskuet jeg svimlende høyder og store dyp. Nå har jeg blitt klok nok til å se det rett foran meg, og jeg ser bare mitt liv så altfor tydelig. Nå mangler jeg kraft, mot og selve håpet. Det er ikke mulig for meg å håpe, når alt jeg noensinne gjør blir tatt fra meg, rett for øynene mine, ti ganger på rad, tjue ganger på rad. Jeg har også sett hvor åndelig døde den gjengse befolkning er.

Kanskje en gang vil jeg bli sterk nok til å leve uten håp, eller kanskje vil en overjordisk stråle treffe meg atter, og gi meg mot nok til å tro. Jeg vil gå videre. Jeg vil bli større enn meg selv, og overgå selv mitt største øyeblikk. Min gjenkomst skal med Sol invictus vare evig.

Psyence satte gresk folketone til Sol invictus, et land hvor denne gud har hatt sitt tempel