September - Cry For You

Nå som jeg befinner meg på min foreløpige høyde av visdom, kommer denne sangen til meg. Først trodde jeg at det var det typiske tilfelle av Britpop. Den gang ei. Sangen er av en viss Petra Marklund. Det selvsagt svenske navnet viser attraksjonen. Svenskene har alltid vært gode på det melodiske, og vil alltid være plassert nært opp mot kjernen til nordisk ånd. Dette er nok en av få sunne utslag av nordisk ånd i disse døende og mørke tiår.

Høyde av visdom, ja. Jeg ser verden kun som fenomen, og et annet fenomen, og et annet fenomen, og har med det en veritabel sommerfugl blitt. Man kunne nesten kalle meg Fenomena. Det er ikke verre enn å møte ordføreren på den lokale orgien, ikledd batman-kostyme. Dette har skjedd. Sangen speiler mine sentimenter eksakt, for å si det litt svensk. Evigheten vil bare sinke deg, og hvis du dreper skjønnheten av idag må jeg forlate deg, og jeg vil aldri gråte over deg.

Dette er jo absurd! sa jo min samtalepartner i podcast, om dette mitt fokus mot ureduserbare fenomener, som ikke kan enes til noe sammenhengende mening, definisjon eller engang begrep. Jeg må selvsagt takke ham. Virkeligheten er jo absurd. Som jeg sa til ham. Den eneste melk du kan drikke, er den du drikker i øyeblikket. Og da må jeg selvsagt minne om mitt filosofiske grunnlag. Det er viljen eller energi som gir opphav til vår materielle virkelighet, og det vi kaller forfinelse eller ånd er bare et kraftigere utslag av vilje, ingen sannhet i det hele tatt, den være seg ostensibelt over, under eller inni tingene. Den dionysiske vilje er det eneste ekte, og det apollinske er en illusjon, om enn en nødvendig en. Et for ensporet fokus på det apollinske, og gudene forby, det platoniske, vil kan hende bringe en strukturerende kraft for en tid, litt som man senker energiforbruket ved å amputere av seg lemmene, eller kanskje litt som man demmer opp en elvestrøm. Men prisen man må betale er fryktelig, fordi den logosentriske sykdom blir sitt eget krav, som tar opp stadig mer energi. Tilslutt bruker man alle krefter på overholde regler som er sykelige og som ikke har noen relasjon til virkeligheten. Det vi trenger er våre instinkter og vår natur. Man må først og fremst gjøre og utøve. Hva kommer jeg til å gjøre? Det vet ikke jeg, og det er jeg heller ikke interessert i å vite. Definisjoner og forstand er jo en illusjon. Se, jeg ble vis med Dionysos, men om veien gikk gjennom drukkenskap eller galskap, vet jeg ikke. Jo, jeg vet, veien gikk gjennom smerte, og dermed ble jeg den viseste av nordmenn. Det er meg og Petra Marklund, som forfekter den samme innsikt på ulikt vis.

Her er musikkvideoen. Sangen blir en del dårligere når den er forkortet i de kritiske 30 sekunder, men bra rumpe vi ser på 0:36. Er dog nesten sikker på at det ikke er artistens rumpe vi ser i hin kondomdrakt. Det burde man gjøre noe med. Som Céline var inne på er noe av det beste man kan gjøre ved en sivilisasjons undergang å glane på en veldreid rumpe. I hans tilfelle var det nazi-tyskland som gikk under, i vårt tilfelle er det det ganske vest. Da kommer kaos-kreftene frem, og det er disse krefter jeg håper skal bringe oss videre til den andre siden - enden av en prosess