Selvmordsdepresjon

Koherens er vanskelig å finne, men jeg skal forsøke. Har helt gått tom for copes. Det er ille, siden selvmordsdepresjonen setter inn selv før vinteren har startet. Alkohol må jeg holde meg unna, for da blir livet kort. Blir forøvrig en helt annen når jeg drikker. Stavrer rundt skjelvende og lurer på om helsa helt har forlatt meg. Gjør ting som gjør at jeg frykter for konsekvensene. Har en åker med poteter jeg helst ikke vil skal råtne, så jeg må terpe og tvere for å få det ut av jorden. Utover det ... Er best at jeg ikke gjør noe. Gir jeg uttrykk for meg selv blir jeg uansett myrdet. Skylder mine prosjekter å ha noe av meg selv når jeg rykker videre.

Kunne tenke meg en venn, men de er jammen vanskelig å finne. De fleste mennesker vil heller bli funnet døde enn å ha med meg å gjøre. Dataspill funker heller ikke. Har ikke konsentrasjonen til å verken begynne eller fullføre. Bør kanskje gjøre noe annet, som ikke koster penger. Har lagt om livsstilen for å maksimere min frihet. Burde reise et sted. Finne en hund å leke med. Ensomheten er total. Prosjektene er evigvarende hjul som jeg ikke makter å dreie. Ikke nå, iallfall.

Det er underlig hvor dødt internett er. Finnes omtrent ikke et menneske å forholde seg til. Utrolig. Etter alt det andre syke, har AI slukt siste rest av menneskehet og menneskelige aktiviterer. Det som gjenblir er klisjeer jeg gikk lei av for lenge siden.

Når det er sånn, må jeg bare trekke ut pluggen. Gjøre det som er nødvendig å gjøre. Om det innebærer å ligge på gulvet og gnafse Oboy med en teskje, gjør jeg det. Det har vært min kilde til dopamin i visse stunder. Nå har jeg gått tom for Oboy også. Må også plukke plantene jeg har dyrket og lage noen måltider utav det, og brygge egen alkohol. (Bedre enn de vanlige fyllekulene).

Jeg vet ikke tidsperspektivet. Det kan hende jeg vender på ting iløpet av kort tid, men slik det er nå, blir det vanskelig å produsere noe. Jeg må derfor erklære amnesti og sanktuar for meg selv. Gjøre visse plikter de kommende dagene. Så finne et sted hvor jeg kan kaste fra meg alt og sørge. Er jo egentlig allerede for kaldt til å sitte ute. De sier jeg er hjerteløs, men de hadde jammen ikke hjerte for meg.

Et av mine problemer er at jeg egentlig er en nomade. Spontan og oportunistisk, men mine forkrøplelser gjør at jeg ikke kan utøve mine fremste egenskaper i noen sammenheng. Faen, nå når de har tatt inn sauene, ble det sannelig ensomt på min skjulte topp.

Å dope seg ut av hodet er en mulighet, men jeg frykter for konsekvensene gitt min sinnstilstand, enn si sinnsstillstand. Og før eller siden dukker det opp menn med våpen i hende, skulle jeg befinne meg i åpent lende.

Man skulle tro at jeg frykter mine mange fiender, men nei. Det er helt likegyldig for meg. Det er et spill jeg ikke vil delta i.

Aggresjon hjelper ikke. Tårer hjelper ikke. Det er hardt i germaniens land. Jeg gjorde rett når jeg ga det mitt alt når jeg kunne. Nå må jeg fornye meg selv. Finne ny styrke et sted. Jeg lærte meg å leve uten håp for lenge siden. Siden lærte jeg å leve uten plikt. Hva driver meg? Arroganse og en gudevisjon, det er alt. Slå et hammerslag i tomheten, og slår jeg hardt nok, vil selv luften gjøre motstand, og det vil slå gnist. Det er styrken til dette slag jeg må finne.

For det må jeg trekke meg tilbake nå. Det eneste jeg vil på mine egne vegne, er at de ikke skal finne meg. Må ikke innhentes i en eller annen grusom fremtid. Jeg vet nemlig hva som venter.

Ild. Intensitet. Terskelen. Dit vil jeg, og jeg har stått der en del ganger, men uten at det slo gnist.