Orgelspillet

Det er stille i garderoben bortsett fra den vage duren fra luftanlegget. Et lokale altfor stort i forhold til de beskjedne fasilitetene over. Rader på rader med klesstativ og hengere. Skapene på veggen har luftriller. Betrakter du lenge nok, ser det nesten ut som de røde metalldørene kunne ha en munn. Folk har gått for kvelden og bare noen få ytterplagg henger igjen, uviss av hvilken grunn. Jeg står gjemt i et hjørne og betrakter skikkelsen som kommer. Litt som meg, et vanedyr, har han hengt frakken sin i det samme hjørnet som før, og klemmer litt fraværende på lommene. Med det trer jeg inn i lyset. Vet at han hører stegene, men der jeg anstrenger meg for ikke å være stille, anstrenger han tydeligvis seg for å late som han ikke hører meg. Jeg vet at det er av høflighet, og at denne trangen overgår selvoppholdelsesdriften. Nordmenn er underlige dyr, reserverte selv når faren kan true. Siden han er gammel, vet jeg at det aldri kan forandre seg. Her er ingen tilblivelse, men kanskje en væren som kan avdekkes. Juvelene jeg foretrekker er flytende og røde.

Jeg legger hånden på veggen, helt inntil det gråstenkte hodet, og lener meg helt ned.

«Hei.»

Han løfter blikket kort mot meg. Det første tegn på anerkjennelse. Men nordmenns første, andre og tiende respons er taushet når de mener du skal ha gjort noe galt, inntil de sender inn den sedvanlige politianmeldelsen, selvfølgelig. Nå gjør han mine til å flytte seg. Jeg sperrer veien i motsatt retning med den andre hånden.

«Hei.»

«Si meg, er du ikke riktig frisk?»

«Jeg føler meg faktisk helt utmerket,» sier jeg. «Hva med deg?»

Han blir taus, trekker seg ytterligere inn i seg selv, som om det kan skjerme ham.

«Du har en fin frakk,» sier jeg og berører tøyet. Stryker tankefullt opp og ned over ullen eller hva det er.

«Jeg er stolt av denne, frakken,» sier han. Tror vel at han snakker med en sinnssyk. Det er jo sant, men ikke på måten han tror. Min galskap er normalitet og min normalitet er galskap.

«Det skjønner jeg godt,» sier jeg. Det er et mesterstykke det jeg nå gjør, for jeg fanger hånden hans uten å bruke brå bevegelser. Fører så hånden hans mot de løse kveilene hår. «Deilig og mykt, ikke sant?»

Det er overraskelse, selvsagt, men også noe mer. Hånden hans lukker seg et øyeblikk omkring lokkene, så slipper han, så fort at en skulle tro han hadde brent seg. Fullt ut forståelig. Han har jo berørt solen.

Jeg løfter mitt lange hår og lar det falle over skuldre og bryst. Stryker meg langsomt og ser avventende på ham.

Munn og øyne åpner og lukker seg flere ganger om en annen, et tydelig tegn på at systemet er overbelastet. Det gir mening med slike laster.

«Vennligst la meg være i fred,» sier han tilslutt.

«Er det hva du ønsker?»

«Hva? Ja!»

Frakken svinges fra stativet i rekordfart og han tar på seg mens han går. Med blikket følger jeg hver av de faste stegene på hans veien ut. Han må nok anstrenge seg for at det ikke skal være for hurtig. Først var jeg vis, så jeg ble visere, så jeg ble visere der igjen. Jeg har aldri sluttet å vokse. Derfor vet jeg at det er en illusjon at han går fra meg. Fordi jeg har allerede tatt bakken under føttene hans og puttet den i min munn. Nå er han i fritt fall. For første gang i sitt liv er han fri.

Må jo la det gå litt tid, så usikkerheten kan slå feste. Han har nok vurdert og forkastet de samme standpunktene flere ganger, slått allting fra seg og ledd det bort. Tvil, skal jeg si deg, har det med å gjenkomme, og det, skal jeg si det, har det gjort med ham. Det er en tidlig morgen jeg står der i de samme garderobelokalene. Han er allerede i gang med mopp og bøtte, og sveiper gulvet som han nok har gjort i en mannsalder.

Rolig går jeg bort til vaskerommet og finner min egen bøtte og mopp. Fyller på med såpe og vann, og tar plass ved hans side.

«Hva er det du nå bedriver? Dette er trakassering!»

«Jeg vil bare hjelpe. Liker du ikke å få hjelp?»

Han mopper videre, rød i ansiktet. Jeg speiler hver bevegelse, støter frem der han gjør, dreier autrativt rundt med skaftet, trekker moppen tilbake med hans teknikk. Vi holder på sånn gjennom fasilitetene. Illusjonen er stadig virkende. En skulle tro at han var mitt lys, og jeg hans skygge. Det forholder seg selvsagt motsatt.

Endelig stanser han. Jobben er for lengst gjort. Vi har holdt på lengre enn det som var nødvendig.

«Greit. Du har gjort ditt lille poeng. Fornøyd.»

«Å ha et poeng forutsetter rasjonalitet. Så det var ikke noe poeng i dette.»

«Gulvet er da rent, menneske!»

Jeg putter fingrene i bøtten og skvetter han dråpene rett i ansiktet. Avventer den reaksjonen som forblir passiv, og skvetter på ham igjen.

«Ikke leken?»

Snøftende går han forbi. Tømmer og rydder opp bøttene, og låser dem inn i det lille kottet. Fra min posisjon midt på gulvet betrakter jeg ham bare. Det er først da han er ved garderobeskapet at jeg lukker avstanden med hurtige skritt. Åpner skapet ved siden av.

«Du har ikke skapplass her,» sier han.

«Hvordan vet du det? Har du tittet inni?»

Med tommelen åpner og lukker jeg så det smeller gjennom blikken. Fortsetter med å åpne å lukke.

«Hvis du har vansker, unge mann, må jeg nesten henvise deg til psykatrien. Jeg kan ikke hjelpe deg!»

«Psykiateren var ikke noe til pater.»

Åpne, lukke. Åpne, lukke. Dunk-dunk-dunk.

«Hva i himmelens navn er det du vil!»

Skapet skrangler vilt. Plutselig stanser jeg, favner ham og kysser pannen ømt.

«Opp-merk-som-het. Det heter opp og ikke ned når du merker det!»

Han låser skapet sitt i en viss hast og kan ikke skjule det, han flykter ut av lokalene. Det er komisk å se en gammel mann løpe så fort.

Det er i kirken at han har sin velmakt, og det er i kirken at jeg gjør mitt oppmøte. Sitter avventene på en av benkene, mens han tar farvel med noen av sine studenter. En av dem en operasangerinne ved navn Lilly. Hun har et farligere navn enn mitt, for så vidt, noe som er litt morsomt. Bare litt, da. Ansiktet hans blekner da han får øye på meg. Jeg dukker meg og krabber langsetter den ene raden, og dukker opp et helt annet sted. Spaserer så i hans retning.

«Du har vært på bibelgruppen, men du er ingen kristen,» sier han.

«Hvis jeg innrømmer det, vil du da snakke med meg?»

«Ja! La oss få avklaret denne situasjonen en gang for alle!»

«Greit. Jeg er ingen kristen. Så langt derifra.»

«Hva er det du vil?»

Jeg snur meg rundt i hver retning. Må forsikre meg om at vi har kirkegulvet for oss selv. Det har vi.

«Nei. Hva vil du?»

Jeg løfter håret og velter kveilene over skuldre og bryst. Åpner armene og viser ham håndleddene. En imitasjon av hans gud i kjødet.

«Jeg vil at du skal like håret mitt.»

«Du er … du er en av disse venstreekstreme, er du ikke? Vil du ha hevn? Skal du drepe meg? Mitt liv kan du ta, men jeg fraviker aldri mine standpunkter!»

Det er muskler som gir hurtighet. Brått som en slange legger jeg ham hånden rett på brystet, skyver ham opp mot veggen og trekker springkniven i en og samme bevegelse. Bladet smeller ut da bevegelsen er fullført, fremvisende et hakekors for øyne grålige med alderdom.

«Ingen venstreekstrem ville båret et slikt våpen, eller hva?» Jeg slipper ham og smekker kniven sammen. «Men du må for all del ikke fortolke dette som en trussel.»

Til hans fortjeneste er han ikke redd. Ikke nå lengre.

«Så du er nazist?»

«Nå synes jeg vi er veldig opptatt av definisjoner og merkelapper.»

«Si meg i det minste ditt navn før jeg bestemmer meg!»

Jeg ser opp til de veldige orgelpipene som dominerer innsiden av arkitekturen.

«De sier det er et veldig himmelspill.»

«Det er lyden av evigheten, unge mann.»

«Evigheten er nå. Bli med meg opp dit, så skal jeg vise deg, og du skal få bestemme deg.»

Vi tar trappene sammen, han først, for han vet veien. Vi står overfor radene med tangenter og de veldige pipene.

«Kan den spille?»

«Guds røst bor deri.»

Jeg legger fingeren på en tagent og høster en tone. Så en til, og enda en.»

«Du spurte meg om navnet mitt. Nå skal jeg si det. Mitt navn er Disharmoni!»

Med det velter jeg hodet frem og dunker pannen i tangentene, så Guds stemme kommer til et brøl.

«Jeg er Splid, Konflikt og Uenighet, også i deg selv.»

Nå setter jeg meg på tangentene, planter baken dypt nedi, og får en dyp, klagende brumming til svar.

Leende reiser jeg meg. Lener meg på tangentene med håndbaken, og gir veivende med den andre hånden min forklaring.

«Ellers heter jeg Lysalv. Tidvis skinnende, alltid brennende, en skikkelse mot den store natt!»

Jeg slipper tangentene, og stemmen, hva enn den er, blir taus.

«Men du kan kalle meg Øyvind Tranøy,» sier jeg og åpner skjortekraven og lar plagget gli helt ned, langsomt og forførerisk, som jeg har lært

«Øyvind Tranøy,» hvisker han. «Jeg gir kast på min evige frelse.»

«Du har den allerede. Øyeblikket er evig. I og ikke utenfor verden. Hva skal du gjøre med hele evigheten?»

«Åh, herregud! Jeg skal være med deg.»

Det er uvisst hvem som favner hvem først, men jeg kysser denne gamle mannen og lar ham stige. Fallet kan nå bli den himmelflukt han har nektet seg hele livet, fordi noen klippet sjelens vinger. Jeg trenger ikke si ham at det er jeg som er hans herre, fordi dette vises i fullt monn.

Noe senere får jeg en oppringning fra Tage.

«Gratulerer, Tranøy, du har virkelig gjort det. Hvordan kjennes det?»

«Øh, sårt.»

Tage ler en rå latter. Typisk.

«Ja, ja, ja. Det kan jeg si deg. Du rykker virkelig frem i gradene. En prest som har gått frem i offentlighet med fordømmelse av homofile. Ja, hva var det egentlig han sa?»

Jeg husker klippet godt nok, og gjengir det.

De homofile er alltids velkomne i kirken, men jeg vil aldri fravike standpunktet om at dette er synd.

«Det er en fortelling gammel som tiden, det der, unge Tranøy. De som fordømmer, gjør det fordi de er nødt.»

«Skal du bruke dette videomaterialet? Det nye, mener jeg?»

«He he … nei. Vi har da mer enn nok på mange. La ham få ha hatt sine gleder i fred.»

Av en eller annen grunn er jeg glad for det, at jeg fikk gledet noen, og at han fikk ha sin frelse, ubesudlet og uten strenger.

Synes dette kan fungere som en bra temasang for utøyet av et Trantøy. Lett og lekent. Kirkeorgler blir for mumie