Opptaket

No homo, tror jeg

6/1/20256 min lese

Jeg har nettopp kommet ut av dusjen da det går opp for meg at det er noen andre i huset. Han sitter der med ryggen til i den hvite sofagruppen. Siden jeg alt har mottatt hint om at dette kan skje, blir jeg ikke det minste overrasket, og begir meg i hans retning, naken og med håndduken over skuldrene.

«Velkommen. Kan jeg by deg på noe?»

«Nei takk. Jeg har alt jeg behøver.»

Mannen som smiler til meg er tilårskommen. Så tilårskommen at han må være ved slutten av sine middelaldrende år. Hvordan noen kan la det gå så langt, og hvordan noen kan leve med seg selv som gammel, er bortenfor min forståelse. Stor er han ikke, snarere uunseelig. Temmelig tynn og spinkel, når sant skal sies. Håret er på vei til å hvitne fra jern til snø. Han har alt forsynt seg med en presskanne te.

«Organisk grønn te,» sier han. «Det eneste jeg drikker bortsett fra vann.»

«Da er vi forskjellige,» sier jeg og går til baren. Der blander jeg meg en White Russian, ved å hurtig kombinere vodka, kaffelikør og melk. Alt ristes og helles over i et krystallglass.

«Melken er organisk.»

«Jeg forstår. Pleier du å drikke mye av dette?»

«Det er min favoritt. Men jeg holder alltid telling på kaloriene.»

Som for å bevise ordene mine, holder jeg smartelefonen min frem for den besøkende.

«Legg til en White Russian,» sier jeg. Innretningen svarer med et lite plipp som opplyser at alt er registrert.

«Fortell hvorfor det er din favoritt.»

Røsten min blir dyp, og jeg håper øynene mine blir kvasse. «Det er en melkehvit hinne som fyller hodet mitt, og jeg kan ikke få nok. Melken er myk og kjølig mot halsen min. Dessuten tror jeg at Indo-Europeerne drakk melk med alkohol i.»

Krystallglasset bikkes på høykant. Ordene er markert, nå som den hvitnende væsken går ned.

«Ah, du har et romantisk sinnelag. Som seg hør og bør, ved din alder.»

Nå er jeg faktisk usikker på om det er et kompliment jeg har mottatt, noe jeg også forteller ham. Han ler godt av dette.

«Her er en av mine læresetninger. Det er ikke alt som behøver å avklares. Fortolk det som du vil.» Han drikker tankefult av teen. «Eller … ta det som du viljer.»

Akkurat det siste får meg til å rykke tilbake. Referansen får meg til å forstå hva han er.

«Er du ofte her?»

«Ofte nok. Vel bekjent med husfruen.»

«Kan jeg få vite …?»

«Tage er mitt navn, og det er per husfruens forordning at du nå er under vurdering.»

«Øyvind. Hyggelig å gjøre ditt bekjentskap. Du vet nå noe om meg annet enn det åpenbare. Derfor vil jeg motta tilsvarende.»

«Ja …?»

«Hvorfor … hvorfor er du involvert i dette? Hva er dine beveggrunner?»

Mannen legger hånden på tinningen og ser på meg i taushet en stund. Jeg tror så gjerne at han er en tenker av kaliber. I mellomtiden tar jeg plass på motsatt ende av sofagruppen, og lar håndduken dekke skrittet. Selv om skam for den edle er ukjent, vil jeg ikke blotte meg unødig.

«Min motivasjon er like enkel som den er meningsfull, og bør derfor kunne fremsies rett frem. Unge mann, jeg vil utøve så mye kraft som mulig.»

«Det blir vel ikke så mange barn av det, selv som dere holder på.»

«Stort sett ikke, nei, men her er du i ferd med å gjøre en feil.»

«Jasså?»

«I mine unge år var jeg en politisk radikaler. Jeg ville holde tilbake natten, slik det er. Mer enn det, jeg ville snu tidevervet. Tror du jeg lyktes med det?»

«Nei.»

«Jeg ble lei av å vente på Cæsar, og så skjønte jeg noe viktig. Din feil, unge mann, er at du måler ting gjennom resultat. Tror du at tidevannet eller en vulkan tenker over hva de gjør. Tror du en nattergalsang eller et lys over skogen gjør det?»

«De gjør vel ikke det.»

«Likevel kan ingen benekte deres nærvær. Den som tenker på resultater, har alt erkjent at hans kraft er liten. Det skuffer meg.»

«Du ber meg kjempe i blinde eller foreta et troens sprang i dette?»

«Jeg befaler deg å alltid gjøre det.»

«Kan jeg spørre om det rent praktiske …»

«Visse retningslinjer er det nok. Som du kanskje kan tenke deg, er toleranse en viktig egenskap. Ingen bør stille spørsmål ved andres preferanser.»

«Det lyder … klokt.»

«Ei heller er det rom for noen sjalusi. Jeg har forstått at du alt har hatt sammenstøt med flere av de dertilhørende kvinner. Først i form av en fornærmelse, så i form av konsekvens.»

«Jeg kan aldri nære ekte fiendeskap mot en kvinne.»

«Men mot en mann kan du?»

«Ja.»

«Det sies at likheten råder blant de største rovfugler.»

«Jeg forstår det fortsatt ikke.»

Så jeg forklarer den besøkende min undring. Med kvinnene har jeg blitt vel bekjent, og noen vil si at jeg har fått mer enn nok inntrykk, meg selv inkludert. Mennene jeg har sett så langt har ikke vært så mange, men de har virket vesensforkjellige fra meg. Så mye at de har virket frastøtende. Særlig en mann i bar overkropp og med snekkerbukse, og særlig en storvokst kraftplugg har satt meg ute av gjenge, noe jeg også forteller ham.

«Folk kan ha andre sider enn det som umiddelbart trer frem.»

«Det er sidene som alt er fremtrådd som bekymrer meg.»

«Har du ofte hatt problemer med storvokste menn?»

«Hva …? Jeg …»

Et øyeblikk tar verden til å spinne og illusjonen er i ferd med å bli brutt. Det er min andre sorg. Menn med store never. Bråsterke menn. Jeg husker da jeg stod der helt alene. Munnen min presses åpen av den svimlende vissheten. De la for alltid en fryktelig mindreverdighetsfølelse på meg den gangen.

«Unge mann, er alt i orden?»

Jeg våkner til meg selv igjen.

«J-jeg tror det,» gisper jeg og rister på hodet

«Som sagt, her er vi alle likeverdige, fordi vi forvalter en stor kraft, litt som også ørner må dele vindene. Men det er noe du må fortelle meg, og du skal vite at det du nå sier vil bli avgjørende, så vei dine ord med omhu. Enten drar jeg herfra, og intet mer av dette vil bli nevnt, eller du tar fatt på en vei som ikke kan vendes.»

«Javel.»

«Aller først, vær ærlig. Ved det minste tegn til løgn eller omgåelse, drar jeg. Du må også være sikker i din sak. For første og siste gang, vil du be meg dra?»

«Nei, bli.»

«Meget vel. Så … hva er dine grunner til å ønske deg dette?»

«Jeg …» Endelig viser jeg klokskap nok til å bli taus, og så tenke. Jeg behøver ikke fiske dypt under overflaten for å hente opp svaret. Det har alltid vært der for meg.

«Jeg behøver å nære gudene, forstår du.»

«Gudene?»

«Kunsten eller gudene, noe som for meg stort sett er det samme.

«Det må jeg si. Vel, jeg har jo fått høre at du er en kunstner.»

«Jo mer jeg opplever og sanser, jo klokere blir jeg. Det vil aldri være nok for meg å bli en vanlig mann. En som jobber, drikker i helgefylla, og har sine andel One Night Stands samt noen livstidspartnere. Jeg må overstige alt det der. Ikke fordi jeg er en narsissist, men fordi gudene krever det. Bare slik kan jeg bli stor nok til å frembringe et kunstverk som ikke kan benektes. Du kan si at jeg ikke liker alt som foregår, og det er nok sant, men så bryr jeg meg heller ikke om meg selv på egne vegne, såfremt gudene kan ha sin bekomst og næres.»

Tage lener seg tilbake i sofaen. En ny taushet råder mellom oss. Han klapper setet ved siden av. Jeg reiser meg, krysser distansen mellom oss, og tar plass ved hans side.

«Du forstår at navnet er hemmeligholdt, og skal være det, med alvorlige konsekvenser om noen plaprer?»

«Ja.»

«Du forstår også at en kroppslig forandring vil utføres …?»

Straks vekkes min vaktsomhet. Kanskje har jeg allerede gått for langt ved å assosiere seg med denne grupperingen, hva enn den er.

«Hva mener du?»

«Ta det med ro, unge mann. Det er kun et merke. Diskret plassert, der ingen vil finne på å lete.»

«I så fall godtar jeg det.»

Den eldre mannens hånd finner tak i nakkegropen, blir der en stund og krafser tankefullt. Han lener seg frem og kysser meg på munnen.

«Fra da jeg først så deg, skjønte jeg at du var min bror.»

Vi forlater herregården via hans kjøretøy. Han tar meg med til en leilighet litt utenfor byen, der flere av sektens medlemmer nå befinner seg. Kun menn, ni i tallet, med Tage og meg er vi elleve. Hver av dem tar meg i hånden, inkludert de jeg fryktet ved å se dem på avstand kun.

«Velkommen til Skiringssal,» sier de alle.

Mannen i snekkerbukse holder tungen min ut og opp med en tang, og der, på undersiden, tatoveres det en fe, sirlig og vakker, blir jeg fortalt, et kunstverk som er slående. Tungen banker avsindig idet jeg kan ta det våte organet inn i munnen igjen.

«Det går over,» sier Tage. «Best å ikke jobbe på et Callsenter i mellomtiden. Vel, det skal du jo aldri gjøre.»

Mennene stiller seg på linje og retter tungen ut og opp for å vise meg merket. Der, på rosa kjøtt, viser den samme feen seg, tander og ren til samme tid, og, som jeg skal lære, usigelig mektig.

Gi det som ble meg frastjålet for så lenge siden