Oppsøkt

Jeg er på vei ut da døren brått springer opp. Inn kommer en kvinne i fiolettens skrud. Snar som et lyn griper hun håndleddet mitt fatt, og med det presser hun meg ned i kne. Derfra slenger hun meg fra seg så jeg virvler gjennom rommet og lander på rygg.

Hv-hvem er du? spør jeg, og vurderer om jeg bør drepe henne.

Kvinnen har alt snudd seg. Hun roter gjennom tingene mine og kaster papirene fra et bord i alle retninger.

Hvem tror du at jeg er! roper hun. Neven hennes slår ned i bordet så det splintrer med et brak. Sannelig skal det skorte på innsikten noen ganger!

Med langsomme steg nærmer hun seg min skrekkslagne skikkelse.

Kom deg opp.

Skjelvende stabler jeg meg på bena.

Se på meg. Kom nærmere.

Hun løfter min hake, og til min ære ser jeg ikke bort.

Jeg er ditt geni.

Med det slår et drønn ned i jorden. Utenfor vinduet splintres furutrærne og faller i alle retninger.

Denne luften liker jeg ikke, sier hun. La oss spasere. Ledsag meg så.

Jeg lar henne legge sin hånd på min, og sammen går vi ned trappen og forlater stedet.

Det var vinter, men nå vokser gresset. Så bra som det kan bli, sier hun, men ikke mista deg selv. Dette stedet er ondt.

Videre sier hun: Dette stedet pinte dine forfedre, og derfor oppsøkte du den selvsamme sorgen. En dårskap, er det. Hva trodde du skulle skje?

Men du har en større dårskap. Nå skal jeg vise deg det.

Vi har kommet til floden, som er landets største, men fortsatt temmelig liten. Betegnende.

Denne elven er ikke til mitt behag, sier hun. Med det snur strømmen, og renner i den andre retningen. Grenene som fløt i en retning, flyter nå i den andre.

Denne mannen er ikke til mitt behag, sier hun, og ved å strekke ut sin hånd knuser hun hodet til en bonde som nettopp har rundet hjørnet til en tømmerhytte.

Vi kommer til en liten slette, som er tom og grønn.

Disse mennene, hvisker hun stille. DISSE MENNENE FORNÆRMER MEG!

Med det faller jeg på kne og tar meg til hodet. Foran har en stor rekke menn blitt fremmanet. De er unge, umulig unge. Så tar hun frem et sverd, og en etter en hugger hun mennene ned.

Dette landet liker jeg ikke.

Ved et trylleslag har det blitt natt. Med et tramp fra hennes fot: Flammer stiger opp fra bak fjerne horisonter, og det høres iltre bjeff, maskingeværsalver og klagende skrik fra kjøpmenn.

Flakkende skygger. Flakkende vinder. Scenen skifter.

Menneskenes tanker er svake.

Dag igjen. En vill vind reises opp og vokser stadig i krefter. Dagen blir slått med klarhet, blåere enn blå og lysere enn selve lyset. Gjenskinn og vind smelter sammen, en verden slått til bevegelse i skinnende glans.

Kom til meg. Hun hjelper meg opp og tar meg i hendene. Jeg lener meg frem og kysser henne. Leppene hennes er fiolette som kledningen. Øynene som ser på meg mellom kyssene er av samme farge. Hun legger hånden på mitt ansikts sved.

Dette er din styrke. Så bruk den.

Hun forsvinner inn øynene mine, strømmer gjennom hjertet og blir til lys. Hjertet mitt hamrer villere enn noensinne.

Må gudene gi å drepe mine fiender og de usle menn. Jeg vil blott det beste, og det er jo det beste