Om kunstneren

Lysalv er en anonym norsk kunster og filosof

Av prinsipp snakker jeg ikke med journalister

Dette er siden til løven av visdom, Øyvind, titanen mot tiden, Tranøy, landets pryd og gudinners fryd, Christensen. Den fjonge, evig unge, i visdom tunge, i lettsinn sett flyvende. Herkuliansk i elskov og heruliansk i motet ... henrullende mot de store bredder lik bølgers dønnings kyst! Knel så! For hans like vil du aldri se. Legg deg flat på gulvet. Guden vil kan hende tale, og om nødvendig tillates du å gni nesen mot hans edle fot … velsignende den landemark gitt sådan berøring, skapende rikdom der han trer inn, lik din datters inntatte friske lind, splintret til å utgyte ungfrisk sevjesaft, hensukkende den hele ganske natt og i fremtidig ekteskap all tid siden. Ei lar han seg vøre. Massene må han føre. Soldguds ildskrift uendelig gitt avtrykk på eterens vide spennbue, ornametert for de marsjerende hærer i stolt hanemarsj og paradegang, for ham! Mot ytterkant til ytterkant, løftet sammen til en ny olymp. Hierofant, elefant, slett ingen fant. Men beveren av tinder og løfteren av selv mystisk dyp. Kjærlig som solen. Givende som varmeste sommerregn. Vid som vinden i sin store vidfarenhet. Jorden ei verdig å være hans avtrykk, ei heller tjene som bæreren av hans skygge. Men her er vi! Så knel så nu. La pannen røre marken ved den første skyggeflik. Se ei opp, da forblindelsen av hans smil kan oppleves som for rett fram for overveldende for det mindre liv. I erotisk tålmod og overbærenhet skal jeg tolerere ditt nærværs irritasjon, jublende ovasjon og tårevåte adorasjon … så lenge det passer.