Norge 2214

En grønnkledd skikkelse ligger på magen med bena spredt. Jeg liker det ikke, men er nødt til å ta sjansen. Lavt mot bakken tilbakelegger jeg distansen og blir møtt med runde øyne som hurtig vendes i min retning. For runde. Alle tegnene er der. Blekt ansikt og en tunge som skyter hurtig inn og ut munnen, selv uten et ord har blitt vekslet.

«Snakk til meg.»

«Kontakt. Fi.»

«Avstand?»

«Tre hundre meter.»

Begge gløtter vi over den løvkledde jordvollen vi gjemmer oss bak. Det kan nok stemme. Over en relativ åpen skogbunn kan jeg se en stor stenmur, sikkert reist av en eller annen rikmann. Situasjonen er ikke akutt hvis kontakten ikke befinner seg nærmere. Begge flytter vi litt på skytevåpnene.

«Hvor mange er dere?»

«Det ... får jeg ikke lov til å si av herren.»

«Men dere er hele lauget?»

«Ja.»

Jeg legger merke til trekkene. Spiss hake, til tross for blekheten fortsatt rødlige kinn, litt underernært, derav øyne som er større enn bare frykten skulle tilsi. Jeg stoler ikke på de jeg kjenner, og stoler enda mindre på fremmede. Men han skjøt meg ikke da jeg kom.

«Når skjedde dette?»

«Jeg vet ingenting. Jeg ble vekket, og siden har vi vært her.»

«Hvor mange er de?»

«Jeg ... jeg vet ikke.»

«Noe må du kunne si. Om de er tre, ti, tretti eller hundre.»

«Jeg vet ikke.»

Vi blir avbrutt av en drønnende skuddsalve. Snart gir hele skogen gjenlyd av spredt skyting. Visst er de her.

Til min uro ser jeg lysspor gli i vår retning til høyre og venstre. Lavt. Ikke høyt. Det kunne tyde på .... Lyden av tung stakkato følger skuespillet av lys.

«Det der er et tungt maskingevær,» sier jeg. «Russisk.»

Pliktoppfyllende legger vi våre våpen til. Guttungen jeg snakker med, har en enkel rifle. Jeg har en HK516 med holosikte. Den digitale avstandsmåleren lar meg legge hver enkelt kule like over murkanten. Nok til å få enhver til å holde knotten ned. Men det uroer meg at jeg ikke ser stillingen. Og hva hvis .... hva hvis det er oss som er nærmest kontakten?

Jeg griper hardt rundt halsermet til en feltjakke og røsker til det jeg makter. Guttungen kommer med et gisp, og begge sklir vi ned den vesle jordvollen. Det var ikke et øyeblikk for tidlig. Jorden flenses opp og kastes i luften av nedslagene. Ingen dekning holder mot det kaliberet. Sammen gisper vi en stund i en grøft, mens nye nedslag graver i jordvollen over oss.

«De har peilet seg inn på oss,» sier jeg. «Du blir liggende her, og ikke prøv å skyte igjen.»

«Javel.»

Jeg forlater posisjonen. Kravlende først, så løpende. Overalt er det lyden av smatring og smell. Hele skogen er nok fylt med de samme grønnkledde skikkelsene. Jeg frykter at de i vanvare skal skyte meg ned. Men det var de som ba om hjelp. Ved en åpning bak en rot finner jeg muligheten jeg lette etter. Jeg setter den vesle spionkikkerten til øynene, og lar et forsterket syn gli over hele området ved muren. Ingen systematikk. Det har jeg ikke tid til.

Maskingeværstillingen er kamuflert av greiner et stykke bak muren. Selv herfra kan jeg se at den står på en tripod. Definitivt russisk. Den trege skuddtakten ga meg allerede mistanken. Og jeg forstår mer av det som foregår.

Vanligvis pleier de fleste kontakter å være kortvarige. Man gir det man har med alle kalibre, før begge parter trekker seg. Men Fi har kommet hit med en liten lastebil jeg såvidt kan skjelne bak bebyggelsen som hører steinmuren til. Det skulle tyde på rundt tyve mann. De kan ikke trekke seg, for landeveien som fører herifra ville gjøre kjøretøyet til et åpent mål. Og dette er laugets territorium. De kan ikke trekke seg. Det er ikke noe å trekke seg tilbake til.

Det er rett før jeg skal begi meg tilbake, da de verste nyhetene kommer. Et hode løfter seg over muren og forsvinner like etter. Jeg blunker litt og tar innover meg det jeg så. Grønn feltlue og et stort rødt skjegg. Jeg forstår nå hvorfor de skyter så godt.

Med denne informasjonen begir jeg meg tilbake til utgangsstillingen. Jeg finner mitt eget laug i skuddstilling på hver side av grusveien som ledet opp hit.

Den fremste skikkelsen reiser seg da jeg kommer i syne. Kalde øyne betrakter meg.

«Rapport?»

«Kontakt. Fi. De har et tungt maskingevær av russisk type. Rundt tyve mann.»

«Hvorfor har de ikke trukket seg?»

«De kan ikke trekke seg. De er fanget. Veien de kom hit med går gjennom åpent lende.»

Iløpet av den vesle tiden har flere stilt seg omkring meg, i tillegg til den høyreiste mannen jeg snakker med.

«Vi kan heller ikke forhandle,» sier jeg. «Det er fordi ...»

«Hvorfor ikke?» hører jeg en stemme fra siden.

«Jeg snakker!» snerrer jeg og hvirvler rundt med knyttneven. Jeg treffer og et bredt ansikt blir kastet til siden.

Jeg vet å provosere de som er lettantennelige og de som er langt, langt sterkere enn meg. En tyrenakke senkes og store never knytter seg, mens mannen kommer rusende i min retning. Kroppen strammer seg til. Kuler er en ting. Hundjuling er noe annet.

Den høyreiste planter en støvel i magen hans, så han faller til marken og blir der i sammenkrøket stilling.

«Du sa?»

«De er tsjetsjenere.»

Overalt lyder det spredt banning. Afrikanere er de letteste motstanderne. Dem kan man skremme med overtro, og skytingen deres er elendig. Det samme med arabere, de vil ofte stå med våpnene sine løftet over hodet og skyte blindt over murer og langs husvegger. En og annen god snikskytter kan de ha, som oftest en 12åring eller en kvinne. Frykt holder dem unna. Men tsjetsjenere? Mange vil si at de er bedre enn oss. De er det beste fienden har.

Den høyreiste spaserer frem og tilbake med armene bak ryggen. Lytter mens jeg forklarer hvor maskingeværstillingen er lokalisert.

Jeg tar en titt på folkene rundt meg. Mitt laug. Hvor mange navn har vi hatt? Det husker jeg ikke nøyaktig. Det er tre brødre, alle like av lynne og like ilske i munnen. En av dem ligger fortsatt og strever på grusveien. Heldigvis glemmer de fort. Alt i alt trettitre våpenføre sjeler, i tillegg til våre hjelpere ved hjembasen. Vanligvis lar vi ikke kvinner kjempe, men en kvinne er med oss. Til det er hun gal nok, og stor og tung i kroppen. Det lange, flokete håret i rødt gjemt bak en bandana gjør at hun ser ut som et troll. Jeg kan navnene på dem alle. Og det er selvsagt den høyreiste mannen som leder oss. Hvis jeg er hjerteløs, har noen fylt hulrommet hos ham med sement.

Han stanser endelig.

«Vi former en kampgruppe. Jeg vil rådføre meg med lederen. Sannsynligvis blir det et flankeangrep.»

Til min overraskelse får ikke jeg bli med i kampgruppen på tilsammen tolv krigere. Trollet er selvsagt med. Og brødrene, inkludert han som ble flatet ut. Den høyreiste tar våpenet med holosikte fra meg.

«Du ga meg den.»

«Nå tar jeg den. Protesterer du?»

«Nei, herre.»

Istedet overrekker han meg et underlig, stort og klossete våpen fra jeepen. Det tar litt tid før jeg skjønner hva det er. En AG-3, som den norske hæren brukte i utopitiden. Da globalistene™ skjønte at folket kom til å reise seg, fikk de flesteparten av slike våpen smeltet ned. Bare enkelte kriminelle greide å gjemme noe utstyr unna. På en improvisert skinne er et sikte i primitiv optikk. Milde himmel. Ikke får jeg bli med i kampgruppen, og jeg må kjempe med en museumsgjenstand.

«Du skal dekke oss. Skjønner du hvordan siktet fungerer?»

Jeg tar ut magasinet, ser at det er fulladet med underlige store patroner. Tar en titt gjennom kikkertsiktet, og ser tallene flyte sammen.

Ladearmen slår tilbake. «Det gjør jeg, herre.»

Stemmen hans runger, så alle, inkludert fienden, må høre det. Min stemme kunne aldri bære på den måten, og derfor er jeg ikke leder.

«HOLD ILD! HEIDRUN KOMMER!»

Han tar kampgruppen med seg. Alle oss andre går i stilling. Jeg finner tilbake til guttungen, som ser litt overrasket ut da han gjenkjenner meg og ser at jeg har et nytt våpen.

Det tar sin tid. En budbringer kryper frem til oss og gir oss oppdateringer nå og da. Det blir angrep. Det blir ikke angrep. Endelig blir det avgjort at det skal bli angrep. De vet hvor maskingeværstillingen er. Når de har tatt den ut skal vi gi sperreild, mens flankeangrepet iverksettes. For at Fi ikke skal skjønne at noe er i gjære, gir enkelte ild som noen idioter fra tid til annen. Noe må de ha skjønt, for de har sluttet å svare med egen ild. Kanskje sparer de på ammunisjonen.

Men vi kan høre dem rope på bastardguden sin.

Et dypt drønn markerer at sprengmissilet har tatt ut maskingeværstillingen. Da jeg løfter snuten over jordvollen, ser jeg at en svart røyksky stige opp over åstedet. Jeg skynder meg å få våpenet på plass og betrakter mur og landskap gjennom gammeldags optikk. Smellene fra nesten hundre våpen runger. Jeg og guttungen legger til vår egen stemme. Bolten på riflen hans går frem og tilbake. Klikk. Klikk. Klikk. Jeg skyter langt hurtigere og må skifte magasin. Selv riflekalibret går nok ikke gjennom granitten, men grått støv stiger opp for hvert nedslag. Det er nok ikke gøy å være på den andre siden.

Som i en drøm ser jeg kampgruppen nærme seg flanken på venstre side. Jeg betrakter de hurtige, nærmest flytende skikkelsene fra sidesynet, alt mens jeg gjør mitt beste for å dekke dem. Sammenkrøket nærmer de seg. Hundre meter. Femti meter. Tjue meter. Snart er de der.

Opp fra murkanten reiser den samme tsjetsjeneren seg og peker på dem med en AK. Hele overkroppen hans er over. Jeg tenker ikke, jeg ser og lar kikkertsiktet gli hurtig over skikkelsen og trekker i avtrekkeren. En rosa sky står fra det grønnkledde hodet. Stjernetreff. Såpass at jeg aldri kan gjenta bedriften. Like etter lobbes et titalls håndgranater over muren. Detonasjonene kommer på rekke og rad. De løper inn og lar automatisk ild lyne fra løpene på moderne våpen.

Det som er en slags stillhet varer bare i ett minutt eller så, men det kjennes ut som en time. Et løp med et hodetørklet til trollet kommer over muren, og svinger frem og tilbake. Det er over, og vi kan komme frem. Jeg er forsiktig av natur og er ikke den første som reiser meg. Ballene er gjennomsvette. Men det er endelig over. Skjelvende begir jeg meg over skoglandskapet sammen med spredte flokker fra to forskjellige laug.

Da jeg kommer frem, har de alt rukket å legge likene på rekke langs muren. De er alle definitivt tsjetsjenere. Alle har de store skjegg og de grove, primitive trekkene som hører til det folkeslaget. Tjuefem tilsammen, teller jeg.

«Det var du som skjøt det skuddet?» spør den høyreiste.

«Ja, herre.»

Han står nå sammen med lederen for det andre lauget. Dette er en blond mann, med den samme spisse haken og det samme rødlige ansiktet. Jeg forsøker å analysere trekkene. Definitivt ganske bondsk. Dette er nok en grådig og ganske trangsynt mann.

«Dere er enige om at vi fortjener byttet?»

«Ja,» sier bondemannen.

«Dere vet hva dere har å gjøre.»

Det er startskuddet til frentisk aktivitet. Alt av brukbare våpen blir løftet og testet, og siden tatt med bort. Lastebilen startes og står der med durende motor. Til og med klær og støvler på likene blir dratt av. Det som er gjennomhullet, blir forkastet, resten legges i en liten haug. Tsjetsjenerne har stort sett den samme uniformeringen som vi har, en salig blanding av militæreffekter i oliven og i kamuflasjemønstre, dessverre noe av den idiotiske coyote-fargen til amerikanerne, som overhodet ikke passer seg her. Ingen av oss mangler klær, men det kan være greit å sørge for de som kommer snublende innom. Det blir langt flere bukser enn feltjakker og feltskjorter, legger jeg merke til, men den rødhårede som jeg tok hodet av gir oss begge deler.

«La et lik være påkledd,» sier jeg.

«La et lik være påkledd,» sier den høyreiste.

Han snur seg mot bonden.

«Vi har hjulpet dere to ganger nå.»

«Vil dere ha kompensasjonen nå?»

«Ja.»

Sammen med noen av mine kamerater, tar vi med oss den døde tsjetsjeneren i forsetet på jeepen med sikkerhetsselen behørig festet på, og kjører et stykke ned veien hvor de kom ifra. Vi har med oss ett av de typiske AK-geværene deres. På et høvelig sted, godt synlig, legger jeg den døde kroppen over våpenet som nå er foruten kuler. Jeg avsikrer en håndgranat, som jeg legger et sted under den dødes bryst. Alle parter har innen nå lært seg at de ikke skal snu på lik i tide og utide. Det er et meget gammelt triks. Men jeg vet at fristelsen kommer til å være for stor når det gjelder å skaffe seg et fungerende automatvåpen. Grådighet og iver tar bort forsiktigheten. De som vil undersøke hva som skjedde med denne patruljen, vil sannsynligvis få seg en overraskelse. Alle av våre vil få vite at vi lager slike feller.

Det er tre døde hos det andre lauget. Slike trefninger er dessverre ikke uten tap. Det er det tunge maskingeværet som sørget for alle falne. Det kunne lett ha blitt meg og den unggutten. Nå som det våpenet er sprengt til himmels, kan vi heller ikke bruke det. Bare en av våre ble truffet. En av brødrene i kampgruppen fikk et streifskudd over armen. Ikke for alvorlig. Den høyreiste heller sprit over såret, bandasjerer det og sier at hans kone i leiren skal se på det.

Ingen vits i å vente. Våre egne døde begraves i en kort seremoni. Den erobrede lastebilen blir lastet full av nakne lik. Jeg kjenner til det groteske formålet. I samlet kolonne begir vi oss ned til det andre laugets hovedkvarter. I det fjerne ser jeg en svart sky vokse mot himmelen i dreiende spiraler.

En annen gang. Vi er tettpakket som sild og for slitne til å engang spøke i baksetet på jeepen. Han har ikke sagt et ord til oss på fem timer. Fremsetet er tomt, men jeg vet hvem det er som sitter der.

En langtrukken tone. Lampen lyser. Dette varer kanskje ett sekund, før bremsen hugger i. Siden vi sitter uten sæler på sidebenker, blir vi presset frem under vekten av bråstoppen. Like etter rygger vi i en avsindig hastighet. Bil og tilhenger forsvinner inn en sidevei.

«Ut.»

Kvalme og pesende velter vi ut i friluft, løsner hengeren og blir nesten meid ned av jeepen som rygger videre. Presenningen trekkes av og tungt utstyr nærmes løftes over hodet på mennene. De er sterke, det skal de ha. Jeg skjærer en smertegrimase da noen skyver et takkete stativ rett inn i kroppen min.

«Fortere! Fortere! Hva har jeg dere for!» kjefter vår herre, som sprintende har dukket opp etter å ha parkert jeepen et sted ute av syne.

Stativ foldes ut på takkete føtter som graver seg ned i jorden, gyroskopet på 50 kilo med glassøye løftes på. Til høyre hektes missilet. Til venstre brettes det ut et sete. Noen ruller ut en ledning til dataenheten hvor vår leder allerede skrur på noen knoter og lytter med et headset holdt inntil øret.

«Tørrbatteriene bør fungere, ellers vet jeg ikke hva jeg gjør …»

Tydeligvis har han fått han kontakt med enheten, for ansiktet retter seg ut.

«Herre, hvem skal skyte?» spør noen.

«Speider skal.»

Straks er jeg omringet. Våpenet på brystet fjernes og jeg blir nærmest båret bort til setet. De knepper opp jakken min og drar den av. Røsker til og med av skjorten så jeg sitter der i bar overkropp. Capsen forsvinner og erstattes av noen digre øreklokker som lukker verden ute. Hendene over meg stryker til og med bort litt hår fra ansiktet. Noen maserer skuldrene. Jeg vet hva denne omsorgen betyr.

Verdenen jeg befinner meg i, er en av tikkende, kvinende lyder, og et hologram som svømmer for øynene i det som først er uforståelige streker. Jeg har for lengst lært å fokusere på det viktigste først og finner den vesle trekanten som markerer siktet. Ti prosent av innsatsen gir 100 prosent av resultatet. Resten er detaljer. Lydene på øret har blitt til uling.

En stemme spraker. «Finner du retningsangivelsen?»

Missilet heves og peker på et punkt på himmelen som en dødelig finger. Retningstonen gir meg fred og har bare blitt til en avventende tikking.

Jeg vet hvordan dette våpenet kunne gjøres bedre. Det kunne vært en stemme. De kunne vekslet lyden for hvert øre for å indikere retning. Og styremekanismen? Ingen feilgrep tolereres før du mister kontakt med missilet. Det er ikke nok å ha treningen. Det er ikke nok å være iskald. Fokus må ivaretas til siste slutt. Fordelen er at ingen makt på jorden kan avlede missilet.

Selv innkapslet i øretelefonene, hører jeg skjellsordene.

«Idioter! Dere skal speide i hver retning!»

Jeg vet at bak meg blir det sett i hver retning med kikkerter.

«Målet er langsomt og lite,» sier stemmen som har kontakt med både radarnettverket og meg. «Femten kilometer. Fjorten.»

Himmelen jeg ser på gjennom siktet er grå og endeløs og sluker tankene. Jeg kjenner en underlig fred.

«Tolv. Elleve. Målet bør være i syne snart.»

Ved en mil får de farkosten i kikkertene. Etter hvert ser jeg også en liten prikk gjennom siktet. Det tar lang tid før vi skjønner hva det er, selv om jeg burde ha gjettet meg til det utifra den langsomme hastigheten og den beskjedne størrelsen. En drone? Hvem er det som har råd til sånt? Ingen produserer dem lenger.

«Ild ved syv kilometer.»

Freden jeg føler vedvarer. Det er i hvert fall noens øye som svever over. Jeg lurer på om tingesten har en last.

Svaret gir seg selv.

«Målet har økt hastigheten.»

Prikken har duppet ned og kommer stupende i en elegant halvbue. Øretelefonene har tatt til å ule igjen. Jeg forsøker desperat å imøtekomme deres fortvilte rop. Fingeren tegner en linje ned himmelen. Nå er jeg på målet igjen. Følger, følger stupet.

«Målet har oppdaget laserstrålen, ikke oss. Forhold deg rolig.»

Stupet har blitt et fall. Monsteret ønsker å befinne seg like over bakken i sitt søk.

«Du har ti sekunder før evakuasjon.»

Det er umulig å følge målet, skyte og styre samtidig. Jeg røsker av meg øretelefonene og kaster dem vekk. Verden kommer susende tilbake, men retningsangivelsen er borte. Med full kraft drar jeg missilet ned og avsikrer bryteren på venstre hånd. Gyroskopet våkner til liv, durer og skraper, mens laserkorridoren kastes lavt over landskapet. Målet er ikke i syne. Jeg presser inn avfyringsknappen med venstre tommel. Et sus og en ploppende lyd kommer da missilet forlater røret.

Missilet beveger seg erratisk i takten av en egen logikk, hvor den eneste parameteren er laserkorridoren. Ikke se på missilet. Se på siktet, tenker jeg, mens jeg klemmer høyre tommel over styrespaken. Det er første og eneste bud. Siktet mitt skal være plassert under dronens fall, men jeg må gjette på avstanden. En målrettet vilje bundet til meg går over trærne. Nå!

Jeg hever gyroskopet og missilet gjør en krapp stigning. Siktet danser. Venstre. Høyre. Venstre. Adlyd! Den vesle trekanten finner noe med farge og jeg tvinger den til å holde seg i ro. Like etter er alt jeg ser en svart røyksky. Det er brannrøret som gikk av. Det er …

Jeg forsøker å reise meg, men ender med å falle.

«Fikk jeg den?»

Jubelbrølet treffer meg samtidig som jeg rives overende av ti ville hester.

«Du fikk den! Du fikk den!»

Sammen ser vi den svarte røykskyen sveve over landskapet. Dronen er borte. Brannrøret går av på ti meters avstand og har gjennomhullet monsteret med glødende wolfram-kjerner. Det er fantastisk. Et så lite mål.

Jeg kastet i bakken og et svært, siklende ansikt nærmer seg. Mens jeg strever og spreller, kysses jeg. Jeg løftes over hodet på den brølende flokken som et trofé.

«Bra gjort, speider,» sier den høyreiste.

Det er underlig, for på himmelen ser jeg to svarte fugler dreie rundt, alt mens jeg dreies i motsatt retning av talløse armer. Synet er svimlende.

De er bofaste, derfor kunne de ikke flytte på seg. Leiren til lauget er rett og slett en storgård som er bygget avsides til i det flate landskapet her i Hedmark. Hvorfor sulter de når de har så fruktbar jord? Uansett vet jeg at jeg foretrekker skogene.

Som en kan vente, reageres det med en stille sorg ved nyheten om de falne. For å være hensynsfulle, passer vi på å ikke spøke så mye eller åpent være godlynte. Vi spaserer gjennom en ribbet frukthage et stykke bak våre to ledere.

«Siden dere har lite med mat, skal dere få det tsjetsjenerne hadde. Er det noe dere har mye av?»

«Alkohol.»

«Da tar vi det. Alt sammen. Jeg vil ha en ting til.»

«Hva da?»

«En kvinne. Den aller, aller beste dere har.»

«Vil hun behandles bra?»

«Det får jeg håpe. Hun skal gifte seg.»

Vi kommer frem til generasjonsboligen. Bondemannen åpner døren og roper.

«Datter. Pynt deg og kom ut.»

«Hvorfor det?»

«Fordi jeg sier det.»

Det går litt tid. Rundt oss lyder lavmælte samtaler. Jeg er klar over at nå og da stikkes ansikter frem for å se på oss gjennom vinduer og fra bak hushjørner. For det meste barn. En katt stryker seg inntil benet mitt. Så er det i hvert fall noen her som er kjælne.

En kvinne kommer ut midt på den åpne plassen. Hun er kledd i en bunad med store sølvbrosjer. Det lange, blonde håret henger i fletter på hver side av hodet. Jeg legger merke til trekkene. Høy panne. Absurd høy, egentlig. En smal, spiss hake tilsvarende både faren og den broren jeg stiftet bekjentskap med. Hun har fått med seg at noe foregår. Da den høyreiste bøyer seg over henne og løfter på hver flette, ser hun hurtig over til faren.

«Kan hun arbeide?»

«Ikke noe særlig.»

«Er hun jomfru?»

«Selvfølgelig ikke.»

Den høyreiste klemmer hardt til rundt hver smale skulder.

«I så fall …»

Han slenger henne fra seg, så hun faller baklengs inn i armene mine med et overrasket skrik.

«Din nå, speider.»

Stemningen letner litt nå som avgjørelsen er tatt. Folk blir heller opptatt av å stable sammen alkoholen. For det meste heimebrent som har stått i en kjeller, samt et hundretall flasker plommevin. Vi forblir i armene på hverandre, begge like sjokkrammet.

«Jeg beklager dette,» sier jeg.

«Nei, det gjør du ikke,» sier hun.

Vi kan ikke vente lenge. Hun skal ha med seg gummistøvler, hverdagsklær og en tannbørste på veien nord. Får tid til å si farvel og blir en smule vennligere stemt når hun hører at jeg reddet broren hennes. Men hun er ikke akkurat fornøyd med situasjonen.

Før vi kan dra, er det noe som venter. De to laugene kjører dit i spredte kolonner. Det er svært lite trafikk i luftrommet nå, men man kan aldri vite. Den høyreiste lar meg sitte i bilen med ham, selv om det er i baksetet. Der er det to benker vendt mot hverandre på langs. En av dem er fullstappet med utstyr. På den andre siden er det bare meg.

«Jeg har noe til deg når vi kommer frem.»

«Takk, herre.»

Vi parkerer bilen og spaserer det siste stykket langs hovedveien som fører til Oslo, omkranset av store trær på hver side. Det jeg ser kommer jeg aldri til å glemme. Vuggende i vinden er hvite ansikter, blå ansikter, svarte ansikter, ansikter som ikke er ansikter i det hele tatt. Tusener på tusener, nå gjort like i døden.

I det fjerne vokser en svart sky, som dreier, og dreier, og dreier.

Da vi kommer frem, er kroppene til tsjetsjenerne allerede lastet ut. Kvinnen er der og står sammen med faren. De vil vel utnytte tiden sammen. Noen fester tau rundt halsen på hver av likene.

Det andre lauget er taust og avventende. Hos oss bobler det nesten over. Den høyreiste stiller seg foran oss og løfter armene.

«Hvem er vår gud?»

«ODIN!

«SKULD!»

«SAGA!

«GYGEREN!»

«FRØY!»

«FRIGG!»

«FRØYA!»

«IDUN!»

«TOR MED HAMMEREN!»

Den høyreiste tar seg til øynene. «Ja, ja, men hvem er hovedguden?»

«ODIN,» skriker vi. «ODIN! ODIN! OOOOOOOODINN!»

Til lyden av den fanatiske messingen, heises hvert av likene opp i trærne etter tur, og legges til den store samlingen. Du kan si at jeg er en kompulsiv person. Jeg talte på vei hit gjennom skogen. Og jeg tar aldri feil av detaljer. Nitusennihundreogsyttifire hengte var utplassert på hver side, som en advarsel om at de i Oslo aldri skal komme hit.

Vår leder vet også antallet.

«NÅ HENGER NITUSENNIHUNDREOGNITTINI KROPPER TIL ÆRE FOR ODIN! TALLET ER ET TEGN! HAN AKSEPTERER OSS!»

Blodtørsten stiger til nye høyder, litt på samme måte som døde kropper stiger til værs. Vi roper på gudene og det de gir oss. Hvordan er det igjen? Frøya gir oss fitte. Saga leser for oss. Idun gir oss mat?

«Nei, det er bare epler.»

«Tull!»

Tor dreper våre fiender. Tyr dreper våre fiender. Odin dreper våre fiender. Har vi en gud som ikke dreper våre fiender?

«Selvfølgelig ikke,» sier den høyreiste.

Jeg vet hvem som reiser med ham i bilen.

Noen i det andre lauget gir seg med på våre ville brøl, andre forholder seg tause. Så vi legger til at Gud er Odin og Odin er Gud, og at Jesus tilgir oss alt sammen. Men alle vet vi at det er nødvendig. Det er ikke bare oss som har vært aktive med den store samlingen.

Etter at globalistene™ og deres medløpere ødela vesten og forårsaket den økonomiske krisen, ble det begynnelsen på en stor mørketid. Historikerne vil alltid være uenige om hvilke hendelser som var viktigst. Men kanskje var det ikke bra at vi levde i en tilnærmet utopi fra femtitallet og frem til nittitallet i forrige årtusen. Det er i hvert fall det ryktene sier at vi gjorde. Det ga opphav til en stor svakhet.

Krig var det naturlige resultatet da millioner sultet innenfor Europas og Amerikas grenser. Byene våre hadde allerede falt, forstedene våre hadde allerede falt, og sultne horder bega seg ut til landsbygden for å drepe, voldta og plyndre. Livet ble et spørsmål om overlevelse. Vi hadde ikke annet valg enn å finne tilbake til hverandre, og finne tilbake til det vi hadde forkastet. Blant det våre dypeste røtter.

Globalistene™ ga seg ikke. Det grønne skiftet. Agenda 2030. Covid I, Covid II, Covid III. The Great Reset. Alt dette var for å holde kontrollen på noe som ikke kunne kontrolleres. Noe som var umulig. Det varte ikke lenge før FN-soldater landet i Oslo og skulle holde fred i landet. Amerikanerne gjorde landsetting i Finnmark. De skulle sikkert true russerne. Endeløse horder arabere og jihadister kjempet for å ta fra oss vårt land og vårt blod. Det var alltid hensikten. Det er vanskelig å si hvilke nasjoner som har falt, og når de falt. Alt forandret seg da det globale handelssystemet brøt sammen. Det finnes nesten ingen industriell produksjon. Til det er det ikke nok naturressurser. Det er umulig å handle på tvers av kontinenter. Ingen er heller interessert i å kjøpe.

Statene ble på et tidspunkt mørklagt, og det kommer aldri nyheter derfra nå. Men før det ble mørkt rakk noen å trykke på en knapp og slette Israel. Det kan man være takknemlig for. Soldatene de landet i Finnmark ble aldri hentet tilbake. De fleste frøs og sultet i hjel, og de som var igjen, drepte vi. Britene forsøkte å lande Kommandos på kystene våre. Dem skar vi hodene av og satte dem på stake ved strandkanten til ære for Njord. Ethvert skip som nærmer seg vår sjøsone, blir skutt på med alle våpen. Det får være grenser. Dessuten, de få forekomstene av fisk trenger vi.

Frankrike har blitt delt i to. Ett kalifat og ett område for Franskmenn. Storbritannia er et helveteshull. I Tyskland og Italia kriges det, noe som er tradisjonen tro, skal man sette lit til de gamle bøkene. Og hos oss …

Oslo er styrt av araberhorder og FN-soldater, de fleste av dem fra Kongo. De kommer aldri til landsbygden mer. På grunn av de hengte likene som finnes overalt, og som er strategisk plasser på hovedveien, tror afrikanerne at vi er demoner. Noe som strengt talt ikke er langt fra sannheten. Araberne er mer pragmatisk anlagt og angriper når de finner tegn på svakhet. Feighet er en kvalitet ved det folkeslaget. Men de har lært å frykte oss, og frykte oss mer.

Jeg vet hva som finnes i de store skogene.

Trondheim, Stavanger og Bergen er likeledes inntatt av araberhorder. Men alt landet utenfor besitter vi, og vi er langsomt i ferd med å ta vårt eldgamle rike tilbake. Vi trenger bare noen tiår til. Ingen nye horder shippes hit nå. FN og EU har begge forsvunnet. I Stockholm er det et Kalifat, og derfra sendes det av og til organiserte hærer. De er den største trusselen.

Globalistene™ rakk å fylle landet opp med tre millioner utlendinger før makten raknet mellom hendene deres. Derfor er hele vår grense, fra Sverige i syd til Finland i Nord, spekket med likene til de hengte. Tre millioner av dem, sies det. To millioner utlendinger og en million av våre såkalt egne. Nå for tiden tolereres ingen som er stort mer til venstre enn Harald Hardråde. Dette har igjen blitt Odins rike. Gudenes land. Selv de som ikke tror det, kan se at ravnene hans er tilstede. Det sies at du kan gå deg vill i labyrinter av dinglende lik og aldri slippe ut. Så kalifatets soldater kommer sjelden. Den muren vi har skapt mot Sverige består av kroppene til de vi har ihjelslått. En forlengelse av Yggdrasil her på jorden.

Vel, slike som meg går oss ikke vill på slike steder. Jeg smiler litt. Vi snakker med gudene, sett gjennom øynene til de døde.

De svenskene som er igjen har selv flyktet til skogene, og det sies at de har tatt opp våre skikker. Noen bor også ved kysten deres, og på øyene. Med tiden skal vi hjelpe dem å rydde opp. I Danmark er det ikke så mange skoger. De foretrekker å drukne inntrengerne i myrer. Tyskland har kan hende gått til et enda mer primitivt nivå, helt tilbake til bronsealderen. Der lyser baunene opp. Holocaust hendte aldri, men nå skjer det. Lukten av svidd tyrker er ikke hyggelig. Franskmennene i sitt delte land markerer grensene med kropper spiddet på påler. Kontinentalmennesker tar vel etter Vlad Teppes.

Som folk har vi forandret oss. Vi har blitt til det vi alltid har vært. Jeg er halvveis gal, det vet jeg. Men nå har de jeg ser blitt tilsvarende gale. Og jeg vet hvor det kommer fra. Wotan Id Est Furor.

Det siste liket heises opp. Suset rundt meg vokser. Skyen vi har sett på avstand er en stor ansamling ravner som nå kretser uavlatelig rundt oss. Bruset er det til titusener av fjær. En av dem lander rett ved min side, så feit at den nesten ikke er istand til å gå.

«Speider, her er min gave til deg.»

Den høyreiste rekker frem to gullringer som jeg tar imot. Sammen går vi til kvinnen og hennes far.

«Jeg vil gifte meg med din datter,» sier jeg. «Til det trenger jeg din og hennes tillatelse.»

Bondemannen betrakter meg. «Det blir opp til henne å si ja eller nei.»

«Hvor mange menn har du drept?» spør hun.

«Med i dag, fire.»

«Bare fire?»

«Men han har sørget for at langt flere har blitt drept,» sier den høyreiste. «Denne mannen er dyktig. Han er min beste speider. Han er den beste mannen jeg har.»

«Er det sant?»

«Ja. Jeg lyver aldri, og det gjør heller ikke han.»

«I så fall,» sier hun og ser på meg. «sier jeg ja.»

Det har ingen hensikt å vente. Det blir en kort seremoni etter det. Under treet med dinglende lik, overrekker jeg henne en ring som hun trer på min finger. Jeg trer den andre ringen på hennes.

«Nå er du min,» sier jeg.

Den høyreiste hever en verktøyhammer over hodet.

«I Tors navn vier jeg dette paret! Aksepterer dere ekteskapet?»

Hånd i hånd snur vi oss mot ham.

«Ja,» sier jeg

«Ja,» sier hun.

«I så fall erklærer jeg dere for ekte ektefolk å være!»

Han gnir hammeren i fanget hennes. «Måtte dette skjødet bære frem mange sterke barn.»

Hammeren glir over til meg. «Måtte denne mannen alltid være sterk.» Han svinger hammeren over hodet. «Det er gjort!»

Applausen runger rundt oss. Trollet er den som klapper høyest og mest entusiastisk, legger jeg merke til. Kanskje forsøker hun å kompensere for at hun en gang voldtok meg.

«Du skal nå kysse dåsen.»

I jubelen er det ingen som hører det.

Vi bøyer oss frem og kysser hverandre. Det er første gang leppene våre møtes. Hun smaker enda bedre enn jeg trodde. Hun smaker som en regnbue. Et kyss blir ett til, og ett til. Vi holder på sånn lenge.

Rundt oss har flere ravner landet, ser jeg. Hundrevis av dem. Alle like feite. De vagger rundt, vender seg mot oss og løfter sine svartglinsende vinger ut. Setter i en voldsom kraksing og hyller oss matgivere med skjærende skrik. Lyden stiger i et drabelig kor og gir gjenlyd over hele området.

Det er egentlig ganske romantisk, det hele.

Historien ender ikke der. Vi befinner oss på veien nordover. Jeg hviler hodet i fanget på min kone om bord i jeepen.

«Rumpa mi klør,» sier hun

«Jeg skal lufte den når vi kommer frem.»

«Det er på grunn av all ullen, dummen.»

Motoren durer og går. Den høyreiste har som vanlig ikke sagt et ord iløpet av hele turen.

«Hvem er han, egentlig?» spør min kone. «Og hvorfor står det setet tomt?»

«Han dukket bare opp en dag. Ut av ingenting.»

«Hvem var leder da?»

«Jeg var. Men det gikk ikke så bra.»

«Hva med setet?»

«Det sitter noen der. Ser du ikke det?

Hun blir taus.

«Jo … Jo … Jeg ser det.»

Jeg vender meg bedagelig rundt mot magen hennes.

«Hvis jeg hadde en strikkepinne, ville jeg stukket den i øret ditt.»

«Vekk meg når du har det.»

Vi har tatt en pause ved en foss. Begge lener vi oss over broen og betrakter de brølende kaskadene med vann. I det fjerne er restene av noen vindmøller globalistene™ fikk satt opp. Det meste er revet ned av sinte lokale, men betongklossene danner fortsatt dype sår i landskapet.

Fra halsen hennes henger det er gullkors, legger jeg merke til.

«Du er kristen?»

«Ja.»

«Ikke nå lenger.» Jeg røsker korset fra halsen hennes og kaster det ned i vannet. Vi følger den spinnende ferden hele veien ned.

«Fossegrimen kan få det og gi en velsignelse i gjengjeld.»

Hun vender seg vantro i min retning. Mens jeg konfronterer tankefull panne og øynene som i rundhet gir uttrykk for alt, fester jeg en Torshammer rundt en kvinnehals.

«Du skal te deg etter mine ønsker.»

«Jeg skulle ønske jeg kunne slå deg.»

«Du kan. Du er en hedensk kvinne nå,» sier jeg og klår henne på brystene.

Hun farer løs på meg med de små nevene. Såpass at jeg velter bakover og tar til å le. Valkyrjen ender øverst.

«Åh, din … din …»

Så går det som det måtte gå. Ett av de ville slagene treffer meg rett over nesen.

«Auu …» Jeg tar meg til stedet, hvor blodet har tatt til å renne.

«Åh, jeg beklager … Åh … Åh … Åh.»

Hun har gått fra angrep til øm omsorg. Stryker meg varsomt over kinnene og har tatt mitt hode i sin favn.

«Tørk opp blodet og kom dere i bilen.» Det er den høyreiste som har passert oss, uten engang å sakke farten.

Hun hjelper meg på bena. På vinden bæres lyden av fjerne latterbrøl, som kan høres selv over støyen fra fossefaret. Det er de andre som har parkert et sted nede i dalen.

«Hvorfor ler dere hele tiden, egentlig?»

«Forstår du ikke det? Det er fordi vi har funnet oss selv.»

«Du lo selv da jeg slo deg …»

Jeg smiler.

«Vel, det øyeblikket jeg fester en Torshammer på deg, begynner du å hamre løs …»

«Men han ler ikke.» Hun ser i retning bilen.

«Nei, han er vår leder.»

Jeg befinner meg trygt utplassert i favnen atter, og ser opp på henne mens bilen durer avsted. I neseborene har hun stappet noen papirbiter.

«Du er navngitt etter ham, vet du.»

«Jeg er ikke navngitt etter Tor.»

«Du heter Trudhild Åsvang, gjør du ikke?»

«Jo.»

«Trud betyr styrke, og Trudheim er Tors bolig. Navnet ditt betyr noe som Kampstyrke-på-Offermark-for-Æsene.»

Fingrene hennes lager stier over ansikt og panne.

«Hva kan jeg si? Du lever virkelig opp til navnet ditt. Du er en sterk kvinne, og i dag har du ofret blodet mitt til Æsenes ære.»

«Du lever opp til navnet ditt, du også.»

«Det er sant. Jeg har alltid vært en heldig mann.»

Hammeren treffer meg i pannen. Så følger de dultende brystene etter, idet hun folder seg over.

Vi kommer til et dypt sted i en dyp skog i dypet av Trøndelag. En avsidesliggende gård hvor småbarna løper rundt på tunet. Vår ankomst er forventet og de har slaktet et par griser, som nå langsomt dreies rundt på spidd over ildstedet.

«Jeg vet dere er slitne, menn, men ingen får hvile før siste innsats er gjort.»

Alt av utstyr og forsyninger lempes av, sorteres i hauger og bæres bort. Vår handelsreise har vært vellykket. Sekker av korn, poteter og bønner kan legges til forrådet. Det var på denne reisen vi fikk forespørselen om hjelp fra det andre lauget. På grunn av det kan vi nå legge til noen nye skytevåpen og en del bekledning. Enkelte automatvåpen ble gitt til lauget, siden de så ut til å mangle det også. Og vi fikk tak i alkohol. Hundrevis av liter med potetsprit og plommevin.

Min kone møtes og hilses av alle tilstede. Det tar sin tid. Det blir bestemt at vi skal få en liten hytte som ikke ligger langt unna, noe vi kan være glad for. Vår herre og hans kone, barn og nærmeste familie besitter gårdshuset. Ordinært sett ligger krigerne sammen i fjøset. Det er grimt om vinteren, men husdyrene gir varme. Strøm har vi heller ikke. Som en del av en kampanje har alle strømstasjoner og all større vannforsyning, ikke bare inn til byene, men over hele landet blitt ramponert og blåst til himmels. Der vi lider, lider inntrengerne mer. Der vi fryser, fryser de i hjel. Det hindrer dem i å formere seg. Det er et hardt land, så harde må lovene være. Vi er avlet for dette, det er ikke de. Det hender ofte at vi skyter på de lagene som blir sendt fra byene for å samle ved. Ammunisjon mangler vi ikke. Talløse små verksteder over hele landet holder i gang produksjonen. Større i antall er bare laugene som har vokst opp alle steder, og herrene som styrer over dem. Hver eneste mann som kan bære våpen er en kriger under deres herrevelde. En del kvinner også, når sant skal sies.

Ved langbordene som er plassert utendørs, får vi utdelt et anselig stykke kjøtt på et fat, sammen med fett helt over poteter og gulerøtter. Det er en hellig stund. Alle langer vi det i oss som det ikke fantes noen morgendag. Min kone holder ikke mye tilbake, legger jeg merke til, der hun grådig spiser ved min side. Hun har nok vært mye sulten. Vår herre spiser ikke. Han drikker bare et glass vin og betrakter oss med brennende øyne. Hans kone, en kvinne med grå striper i håret, kommer opp til ham med en boks som hun åpner. Han ser en stund i den, og reiser seg. Straks råder stillheten.

«Krigere! Dere har gjort vel. Vår styrke har forøket seg, med nye våpen og nye forsyninger, uten at vi har lidd tap.»

Vi setter i bifallsrop og hamrer på bordene. Han hever hånden.

«I kveld skal dere feire, og feire godt. Svært få vet hva fremtiden vil bringe, men den kan være bedre enn dere aner. I morgen har jeg nye planer for dere, og da skal dere være hva dere alltid har vært. Rede. Rustede. Sterke. Har jeg gjort meg tydelig!

«Ja! Ja! JAA!» roper vi.

«Dere skal være like rede som en mann. Speider, stig opp.»

En ting er kampen, men jeg takler sosialt press svært dårlig. Skjelvende kommer jeg meg på bena. Spesielt min kone ser rett på meg, legger jeg merke til.

«Denne mannen,» sier min herre, «er den beste av dere. Skuddene hans treffer, sinnet hans er klart og han er beskyttet av en skjult kraft.»

«Hvilken kraft er det, herre?» spør jeg.

«Det er dauingene han snakker med i skogen,» sier en.

Herren legger neven langsomt på langbordet.

«Meg.»

Det antas at vi ikke vil være istand til å finne hytten i tussmørket, så vi får en midlertidig soveplass i fjøset. Det frister ikke nå, så jeg tar min kone i hånden.

«Åh, det er nok best å få det overstått,» sier hun.

Flasker har blitt lagt ut i hauger for alle som vil ha. Hun tar en flaske plommevin. Jeg tar en flaske brennevin.

«Han elsker deg.»

«Jeg elsker ham. Det er det ingen andre som gjør. Kom.»

Vi skrider over tunet, hvor det allerede ligger noen som er utslått. Overalt lyder høymælte samtaler. Sommeren er på sin høyde. Jeg finner skogsstien.

«Si meg dette,» sier hun. «Hva lever dere egentlig av på dette stedet?»

Jeg forteller henne at vi dyrker kålrabi overalt hvor det er mulig i terrenget rundt. Dette brukes til å fore grisene vi holder i fjøset. Vi får melk av ett par geiter og kyr. Om vinteren fisker vi. Er vi heldige, skyter vi en elg.

«Er det sant at du snakker med en gud?»

«Jeg snakker med alle guder.»

Skogen har forandret seg. Her har jeg vandret hele livet. Her ble min styrke og innsikt født. Her skal alt vende tilbake, og jeg skal gjenfødes fra trærne.

Langt der inne finner jeg stedet. I en eik er en kulturleder hengt opp. Du kan si at han var leder for en marxistisk™ ukultur. Nå svaier han og familien hans poetisk i vinden.

«Her?»

«Ja, det er jo mer pirrende.»

«Åh, jeg kommer til å trenge en slurk for å greie dette.»

Hun setter flasketuten til munnen og tar en dyp slurk. Vender seg mot meg og heiser stakken godt til rette.

Hun stønner da pliktoppfyllende nok under meg. Spriten gjør meg utholdende. Lysningen under treet gir rom for mørke silhuetter som ser på.

«Så du reddet virkelig broren min?»

«Ja, det gjorde jeg.»

Armene hennes kommer opp og klemmer til rundt meg. Stønningen hennes blir mer ektefølt. Jeg liker pannen hennes, så den kysser jeg. Der rommes mange tanker.

Hun synes det er kjedelig å være nederst hele tiden og mellom hver gang. Så det går som det må gå, og jeg veltes overende for å befinne meg mellom to lår. Det som er irriterende med kvinner er at de kan være svært vanskelige i forhandlinger. Ikke nytter det å tigge heller, men etter hvert får jeg tilkjempet meg å få brystene hennes frem. De er faste, små og bleke i sommermørket. Jeg ser på dette og ser opp, og ser hvordan stjernehimmelen gir henne en krone, omkranser hår og hode i lysende, blinkende punkter. Jeg kan ikke hjelpe for det. Må støte bakhodet tilbake, mens væten forlater øyekrokene.

«Har du vært veldig ensom?»

«Jeg er alltid ensom.»

Hun bøyer seg ned, kjærtegner meg, kysser meg med varme, våte lepper.

Plutselig setter hun i et skrik og løftes høyt opp i luften.

«Unna, jente. Nå er det jeg som er sulten på spett!»

Det er trollet, som lemper min kone fra seg på gresset og tar plass over meg, alt mens jeg er på vei opp.

«Hva er meningen med …?»

«Slutt med pipinga!»

En neve stor som en skinke treffer meg over kjeven og gjør meg så utslått at det ikke blir mer motstand. Rutinert senker hun seg ned på meg og rugger frem og tilbake. Hun hadde altså tatt av seg feltbuksene på forhånd. Det monsteret! Takten er grådig og nådeløs.

«Nå, kjekken? Liker du det?»

Jeg vil protestere, men svaret gir seg selv idet jeg stønner og skviser øynene igjen.

Hun reiser seg med en hånlatter.

«Nå har jeg vist dere hvordan det gjøres. Lykke til.»

Trollet forsvinner et sted inn i mørket.

Jeg er så ramponert og skamfull at jeg ikke evner å reise meg. Må gispe flere ganger, mens tårene fortsetter å renne. Min kone kommer bort til meg.

«Det der …» sier hun. «… er noe av det morsomste jeg har sett på lenge!»

Hun klapper seg på lårene og ler en hjertelig latter.

«Så … så du er ikke sur?» spør jeg, mens hun legger seg ved min side og kysser på tårer og vått ansikt.

«Ikke så veldig. Men la oss håpe hun lar oss være i fred heretter!»

Jeg vet hva dette er. Vi har alle blitt gale på hver vår måte. Det skjedde da vi fant tilbake. Det er den type galskap som gjør at du ikke bryr deg om noe. Som gjør at du alltid ler. Jeg vekket det i min kone, kanskje ved å provosere henne, kanskje ved å ta henne med hit. Det er en melkehvit hinne som ligger rundt hjernen og fyller kroppen med varme. Odins melk. Han heller og heller av denne hvite melken til sitt folk, nå som han er våken. Vi ropte til ham i vår nød med et offer av døde kropper. Han åpnet sitt øye og har hørt.

Hun vil elske igjen. Bryr seg ikke engang om fukten fra en annen kvinne. Tvert om det mer pirrende, mener hun. Så hun tar plass over meg og lar nattehimmelen spinne henne stjerneslør og blinkende sølvkroner. Og kreftene som er tilstede, gjør at den mørke hvelvingen revner. Grønt nordlys slynger om seg med kjempearmer og gir ansiktet hennes en umenneskelig avglans. Hun tar skikkelsen til en grusom alv, som ser på meg med åpen munn, åpnere øyne, mens vi elsker, elsker, elsker under treet med likene …

Hun får meg til å rope ut i sin seier. Jeg hever meg og faller tilbake, armene hjelpeløst til hver side. Og da ser jeg det …

Nordlyset har trukket seg sammen, åpnet seg og foldet seg ut, men denne gangen som en dansende, hvit vegg med et rosa skjær. Nå og da farges veggen av blødende lansestøt. Veggen vokser, vokser og fyller hele horisonten i svaiende hvite pilarer. Grønt nordlys er en ting. Hvitt er sjelden. Nå dekker det alt. Himmelfenomenet skal ikke være mulig.

«Åh …» stønner jeg med vidåpne øyne. «Ååååh …!»

Min kone vender på seg, enda mens hun er plassert over, og ser opp.

Hymnen vi hører er den første og den største.

Hun legger seg ned ved min side. Sammen ser vi på det guddommelige skuespillet gjøre sitt spill, sin sang og sin alvedans på himmelen. Odins melk. Den iskalde vissheten som fyller kroppen med varme …

Jeg vet tingenes sammeheng, og forteller henne såpass. Vissheten vi føler og Odins ene øye er galaksen. Varmen og det forlokkende kallet er lysbåndet over melkeveien, hvor vi skal reise en evighet. Øyet ser og vet. Båndet som forbinder alt sammen lokker i kjærlighet. Så snart vi har vasket oss rene i melken, vil han ta imot oss.

Vi finner hånden til hverandre.

«Sønnen vår kommer til å være den største av alle oppdagere,» sier hun.

Hun klemmer hånden min. Jeg kan se øynene under den høye pannen, blunke.

«Den aller, aller største.»

Ja, til meg må du blote ...