Nerdrum er en harmløs kritiker

For en god stund tilbake sendte noen i min omgangskrets dette til min epost:

Interessant Minerva-innlegg som dukket opp i feeden på Fakebook. Godt skrevet, trass i litt rettskrivningsgrums.

"Den «gale» familien Nerdrum er så mye mer enn privilegerte sutrepaver – for meg er de sårt tiltrengte veivisere mot meningen i en forvirret tid." https://www.minerva.no/kultur-kunst-odd-nerdrum/de-gales-hus/465473

Har lenge tenkt å gi en liten kommentar til opplegget. Dessverre har jeg svært begrenset skrivetid akkurat nå, så det må gå fort.

Vil si at Nerdrum essensielt har rett i sin kritikk, både den uttalte og den som kun foreligger implisitt. Det finnes visse standarder for kvalitet i kunst, og den klassiske stil har definitivt sin plass. At kritikere nå ikke greier å se forskjell på en klassisk statue og et apebrøl i skogen representerer et enorm kulturelt tap.

Men så slår min mistro og mistenksomhet inn. Hvorfor er den mannen egentlig på TV? Jo, det må være fordi venstredemonene i NRK anser ham og budskapet hans for harmløst. Det er et liksomopprør for normies, der man smatter litt tankefullt med munnen, lener seg tilbake og fastslår at ja, kanskje burde det være noen kunstneriske standarder. Dette når kunsten etter alle åremål er sønderslått og ødelagt i dette landet. Det lages ikke klassiske skulpturer mer, det males ikke realistiske malerier mer (med få unntak) og det er omtrent umulig å få utgitt en interessant bok. Interessante bøker skrives knappest. Jeg kan levende se for meg at NRK vil innrømme at norsk kultur (og genetikk) kanskje hadde noe for seg, når hver en bygd består av i høyden 10% aldrende nordmenn, der resten er arabere og øst-europeere. Dette er en form for Fait accompli fra venstredemonenes side. Først da lar de sin fiende få inn et siste ord og kommentar, før han svinner inn i tomheten. Greit nok at Nerdrum er en slags klassisist, og maler noen interessante malerier, men hva står han egentlig for? Mener han noe, også politisk? Har han noe dionysisk, en form for opprør eller viljesmakt i seg? Jeg vil si nei.

Jeg vet meget godt hvor dårlig NRK behandlet Hans Rotmo. De ville ikke engang nevne ham i en oppsummering av betydningsfulle personer som var gått bort. Jeg vet også godt hvor dårlig NRK har behandlet meg. Det er nok fordi vi trøndere er både tøffere og farligere enn resten. Når de nå er imøtekommende med Nerdrum, er det fordi her er ingen trussel. Han temte endog seg selv, og har aldri sagt noe utfordrende eller farlig.

Jeg har såvidt gløttet på TV-programmet om hans kunstnerhus, når tvunget til det av boomer-TV og samkvem med boomer-generasjonen. Utover det ser jeg ikke TV, og unngår det helst. Han, og disse kunstnertypene han omgir seg med, gutter som jenter, slår meg å være noen spake sveklinger. Alt som er galt med typusen finner man der. Hvorfor er det ikke fart? Hvorfor er det ikke noen styrke? Hvorfor er det ikke noe blod? Gud bedre, hvorfor er det ikke noen sex, ja kanskje annet enn det de får tusket til seg i misjonæren i sin kunstnerbolig? Hvor er vreden som skal bringe frem det nye liv og den nye tid?

Men det er akkurat det. Nerdrum og hans forlengede krets er snusrasjonalister, som resten av elendige skandinavere av i dag. Derfor er de spiselige for samfunnsstandarden og NRK, til tross for sitt lille poeng om klassisisme. Hadde de bare brent ned noen bygninger eller slått ned folk på gaten, ville min interesse vært vekket. Det, eller et dionysisk maleri, med blodrøde farger og figurer med våpen i hende. Det ville vært en erklæring om at nå var noe annet vekket. I Norge skal man helst være lavmælt og spak, altså man skal en rasjonalist være. Hvilket elende!

Jeg tenkte også over dette med kunstneriske standarder, og måtte korrigere det som i utgangspunktet var et konvensjonssyn. I førstningen ville jeg nemlig si at slikt som impresjonisme og andre, mer abstrakte kunstarter har noe for seg, men man bør mestre de klassiske, rene linjer først. Kjenne reglene, før man bryter dem, som det heter. Impresjonisme har jo sin verdi i at rene linjer ikke forekommer i den menneskelige opplevelse. Ser man en definerende situasjon, er det antakelig ikke gjennom det gyldne snitt. Joda, mestre og så bryte reglene, en slags platonisk balansegang mellom de to kunsstandarder, litt her og litt der, litt klassisist og litt impresjonist ... nei, det ...

Nå forstår jeg at hver kunstform har sin egen regel og sine egne standarder. Sagt på en annen måte, det er mulig å være en god impresjonist uten å mestre klassisk stil, og det er mulig å være en god prosadikter uten å mestre sonetter. Noe annet er livsmumieri, og perfeksjonskravet og kravet om å være alt er ellers noe som bare kommer fra kvinner, sveklinger og narsissister. Pakk dere vekk herifra, dere som krenker kunsten! Og da vil jeg introdusere målestokken jeg alltid har brukt, idet jeg er en grunnleggende livssunn person, i tillegg til å ha en dyp innsikt (dette henger sammen, inntil det ikke gjør det).

Klassiske kunstverk handler alltid om en avgrensning. Jo renere linjene, jo mer matematisk fremstilt, jo større må avgrensningen være. En ting er å mestre det, det kan også AI og en ingeniør gjøre, men en klassisk skulptur får sin kraft gjennom det dionysiske element som hviler innenfor disse linjene. Tenk kraften som hviler bak David-statuen, som eksempel, kaoset og lidelsen som vises i Laokoon-gruppen. I det klassiske må den apollinske ramme ha et underliggende skjær av det dionysiske. På motsatt hold, lager man impresjonistiske uttrykk, for eksempel av en dans med blodsprut og sverdkamp, må kraften man omtaler fortsatt kunne fremstilles under en viss orden. Hvis ikke blir det umulig å gripe noe som helst, og uttrykket vil bare forsvinne før det er omtalt, ja, før det er satt på lerretet.

Hva? Du er jo gal, mann! Hvornår skulle det du forespør ha funnet sted, især i dette landet? Enkelt, min herre. Det har alt skjedd gjennom brødrene Vigeland. Gustav Vigeland tok seg av det apollinske element gjennom Vigelandsparken, der de klassiske, rene linjene rommer noe tidløst, og et underliggende ildehjul av kaos. På motsatt hold tok Emanuel VIgeland seg av det dionysiske gjennom Vigelandskapellet, hvor kropper og generasjoner kretser om en annen, omslynget i sin kveilende form for liv, men fortsatt fanget og rammet inn, der inne i hulen.

Så ja, bare fordi denne Nerdrum tegner en klassisk linje, og tegner noen spake apostler, en ereksjon eller et ansikt, hva bryr det meg? Jeg vil ha blod og kaos, jeg vil ha sverdslag og voldtatte kvinner, og utover det vil jeg ha perfeksjon og et guddommelig smil. Intet av dette foregår på Nerdrums gård, på samme måte som sexen må være kjedelig og korrekt under laknene som er antakelig litt dyrere enn de som kommer fra Ikea. Gradering gir vesensforskjell. Hvis dette er et opprør, er det for lite og svakt.

En kunstner er ikke en kunstner. En kunstner er meg. Under min mannsmidje er det en dyrekropp.