Nå går jeg her i dronningskrud - et dikt

Har ikke jern, men jeg har fargespill

Ingen pels å varmes til

Dog i besittelse av rare spraglefjær

Ingen krone, bare bust på topp

De snakker om forloren sti

Strevet fra et usett hav

Falt meg ikke inn å røre i det kav

De nevner kranens tapre løft

De sier bøyde hoder skal heve lønn

Min evne er å si deg nei

Vil jeg ikke skjer det ikke

På den måten er jeg som største dronningmor

Råder allesteder hvor jeg trår min fot

Et eget rike her blant lyng

Om sommer, bier, høsten bringer fleinet sopp

Da stiger alle fargespill

Vinter gir kun evig sorg

Den stund er ingen farger til

Våren vekker myldrende insektkube

Hvor lenge det skal vare vet jeg ikke

Vet du ei at guddom bryr seg ikke

Svært få har rørt min hud

Ingen var verdig til min skrud

Rundt meg spinner fargedans

Slørene virvler i kaosgrep

Unnsluppet alle rette rep

Frihet fra den vonde hånd

Åsyn i fortrykkenhet

Glefsende menn i blått

Ravende paver i hvitt drapert

De vandrer hele korridoren lang

I pendlende linjer att og fram

Sirkelsnirkel er min bøtedom

Jeg eier så mang en begerkopp

Av seg selv vil de fylles opp

Ser du ei hvor rik jeg er?

Knappest fryse, sulte, tørste - nei

Behøve, måtte, trenge – nei og nei

Jeg sier deg at jeg vil ikke

Mine bånd var mange, men de er klippet av

Nå trår jeg her langt fra hav

Hevet fra jord blant talløs stein

Reist mot måne og usett makt

Nei til hver en ektepakt

Hvis blomsterkrans i håret falt

Snuser jeg mot den bare topp

Vår skal bringe fargeknopp

Det skal skje at jeg tar av min skrud

Bak farge kun den bleke hud

Gjennomsiktig, tander, uberørt

Vasket ren fra dumt besvær

Fant ikke arbeid, bare lek

Sov ei foruten skaldedrøm

Fri for trevl avtegnes livets linje best

Viten ser at tid er kort

Skjebnen slik en streng oktav

Hvor det ender ler jeg av

Da det begynte sa jeg nei

Nå går jeg her i dronningskrud

Kun for skjøre vinger er jeg brud