Min nye venn

Forandring kommer som en kjærkommen gjest. Jeg, som har vært preget av svartsyn og sorg, opplever nå glede, og jeg, som har måttet bygge mitt rede i ensomhet, omgis av venner og er stadig i deres selskap. Så det er sant. Man kan forandre sin skjebne.

Denne gangen er jeg på besøk til den storvokste mannen som skremte meg så. Ragnar heter han, det er et typisk navn for en kriminaltypus, men det er jeg for høflig til å si ham, spesielt siden han til stadighet imponerer meg med innsikt og visdom. Jeg må ha vært blind som nektet å se gode egenskaper i andre. Han bor for så vidt fattigslig. En velholdt leilighet, men den er kun på 50 kvadrat. Det fyller meg med medynk, fordi jeg vet inderlig godt at mitt løft til rikdom kun skyldes hell, ingen personlige egenskaper i det hele tatt. På dagtid er han bussjåfør. Kveld og natt også. En mann av jern bak panserglass, slik samfunnet har blitt. Han sier at han har livet sitt andre steder enn i hjemmet eller i pengene, når jeg forespør om vi på noen måte kunne forbedre hans situasjon.

Til tross for leilighetens beskjedne størrelse har han innredet et treningsrom. Det er bittelite, men har de nødvendigste apparater. Benk for benkpress, et stativ for markløft, vekter og kettlebells, samt et stort speil til egenbeundring i det ti kvadrat store treningsarealet. Livet finner alltid en vei til det som er en manns vesenskarakter. En dikter vil alltid dikte, en muskelmann vil alltid løfte, men jeg undrer på hvor mye mer han kunne utrettet om bare overflod ble ham til del. En stor luftesluse sørger for godt avtrekk. Det er bra, for ellers ville rommet bli fylt av fuktighet fra våre dampende kropper. Jeg har en mistanke om at det ikke bare er vekter som pumpes på dette stedet. Nå viser han meg sin sedvanlige omsorg under øvelsen.

«Stram magemusklene. Du skal løfte med ryggen og bena, men ryggen skal være strak. Aldri rykk til, men få vektene opp med autoritet,» forklarer han, med hendene plassert på hoftene mine.

Så jeg løfter. En gang. To ganger. Ved det tredje markløft har pusten blitt fanget et sted i magen, og jeg må stønne ved fullførelsen av bevegelsen. Stangen slippes ned den siste biten, og vektene spretter fra en tynn gummimadrass.

«Godt. I krig og i kjærlighet skal man alltid gi for mye enn for lite. Med trening forholder det seg motsatt. Det er bedre å være litt for lat, og gjøre litt for lite, fremfor å overanstrenge seg. Det er det mange brusehoder som ikke har forstått. Du vil komme deg etter en uke med latskap, eller ved inntak av noen usunne måltider. En skade vil kunne sette deg tilbake i årevis, eller sørge for at nivået alltid forblir sørgelig lavt. Men selv ved en skade er det viktig å ikke oppgi kampånden.»

«Du vet visst mye, du,» sier jeg, etter en slurk fra Nalgene-flasken. En ekskjæreste har risset inn to lynende ‘S’er etter hverandre, både som initialer og som en tilkjennegivelse. Det fant jeg så pinlig at jeg risset en strek over bokstavene, noe som gjør at min flaske nå bærer et vagt hakekors.

«Jeg kan mitt fag, og jeg er menneskekjenner.»

«Åh, faen. Da kan jeg ikke være her. Du kunne finne ut for mye.»

«Jeg vet allerede mer enn nok. Fortell meg mer om din antakelse. Den du gikk tilbake på.»

«Vel … Jeg har alltid ment at kun ektomorfe mennesker kan være egentlig sensitive. Mesomorfe og endomorfe menn kan ha store hoder og være intelligente, men de tar ikke ting innover seg slik vi spikre gjør. Det er en naturlig følge av kroppslig funksjon. Man har mindre fett og mindre muskler til å skjerme for inntrykkene.»

«Det er en interessant teori, og noe av det kan medføre riktighet. Men du trakk det altså tilbake.»

«Ja. Så møtte jeg jo deg. Kroppen din er på alle måter V-formet. Smal midje, brede skuldre, kraftige armer, og for så vidt et stort gorillahode der på toppen. Likevel er du den mest empatiske, innsiktsrike og forståelsesfulle mann jeg har møtt.»

Jeg lurer på om jeg har sagt for mye. Jeg har i alle fall vist for mye, fordi rødmen står allerede i ansiktet mitt.

«Du tar stolthet i din presisjon hva det gjelder tenkningen, så her må jeg oppfordre deg til å være mer presis.»

«Åh?»

«Jeg mestret menneskers følelsesliv. Først mitt eget, så hos andre. Det er altså følelsene jeg mestret, samtidig som jeg ikke er spesielt sensitiv. Det er det du som er. Jeg tar nemlig tingene med ro.»

Han plasserer en stor finger i mellomgulvet mitt, som for å markere ordene. Vanligvis ville jeg fart sammen av en bevegelse som kunne oppfattes som en trussel, men det er ikke nødvendig her. Styrken og nevene som jeg fryktet kunne fare løs på meg, er nå opphav til en trygghetsfølelse. Jeg vet at han ville forsvart meg mot ubehageligheter, om nødvendig ved bruk av makt. Og det har gått opp for meg at dette er tilfelle, selv om situasjonen skulle være min feil. Jeg vet ikke hva jeg skal tro om det. Det er iallfall en fordel jeg ikke ønsker å utnytte ... Med mindre det skulle være absolutt nødvendig.

«Sensitivitet faller deg nok naturlig, mye takket være din slanke kropp. Der vises alle muskler bedre forresten … he he. Det er følelser som er din utfordring. Det er med dem du vingler. Først for mye, så for lite. Hele tiden blusser de opp og trekkes tilbake, som en slange klar til hugg, så en redd liten mus. Det må være frustrerende å leve på den måten.»

«Fortell meg hvordan du gjorde det. Hvordan ble du slik en mester når det gjelder mennesker?»

«Det, gutten min, gjorde jeg gjennom det seksuelle. Og det kan også du.»

Jeg må være en åpen bok. Lite fett, og selv om jeg etter hvert har blitt muskuløs, kan ikke kroppen skjerme meg, og jeg rødmer igjen.»

«Du er jomfru.»

«Hv-hva? Tror du virkelig det?»

«Du er jomfru. Ja, ja, det er ingen skam i det.»

Nå må jeg lene meg mot stativet. «S-stopp. Det blir for mye.»

«Hun har allerede markert deg som din egen.»

«Mener du det? Hvem?»

«Det vet du allerede.»

«La oss skifte tema. Hvordan mestret du følelser gjennom all denne knullinga?»

«I det seksuelle foretrekker jeg at damene tar kontrollen. Hva sier det deg?»

«Du mener at skreppene er øverst og sånn?»

«Blant annet.»

«Det tilsier jo at du er seksuelt underdanig. At du er submissiv.»

«Helt feil. Kvinner vet allerede at når de er sammen med meg, er det jeg som er den dominerende og førende part. Slik er det alltid. I sitt hjerte er enhver kvinne egentlig en liten pike, og det gjør du vel i å huske. Og det er nettopp på grunn av denne dominansen at det er frigjørende for oss å la henne holde på. Jeg lar henne hevne seg litt, kanskje, og for meg er det fornøyelig å være vitne til. Det er alltid den hevnende part som er underlegen.»

«Jeg tror jeg skjønner …»

«Her er en innsikt. Som jeg var inne på, følelser og det seksuelle er nært forbundet. Hvordan? Jo, det som er seksuelt tennende for en person, peker tilbake til en opprinnelig følelsesmessig tilstand, som det seksuelle er et uttrykk for i form av en kompensasjon. Jeg liker at damene er øverst og er bestemte, fordi jeg alltid har dominert alle rundt meg. Så, hva med deg?»

«Jeg … jeg … Selv om jeg ikke har mye erfaring, liker jeg å krenke kvinner. Og alle mine fantasier dreier seg stort sett om å ta dem bakfra.»

«Du vil hevne deg.»

«Ja.»

Vi har helt glemt vektene. Det går opp for meg at vi står konfrontert opp mot hverandre, bredbente og med åpne blikk, og at jeg er i den tilstanden der jeg vil vinne en debatt. Det er en følelse som for meg er nært forbundet med vold.

«Du vil hevne deg på grunn av din mor, som ikke ga deg nok kjærlighet.»

«Ja. Jeg innrømmer det. Ja.»

«Problemet ditt er at det aldri kommer til å skje. Du kan aldri dominere en kvinne.»

«Men … hvorfor ikke det?»

«For å dominere noen må du være tilstede, og du har aldri vært tilstede. På grunn av smerte og stor lidelse trakk deg inn i en fantasi for lenge siden, og må derfor alltid være et barn. Kvinner ser det. Kvinner merker det.»

«Kan …kan denne fantasien ta slutt.»

«Nei. Den er del av deg nå. Den er deg. På grunn av din mor. Nå lever du i Neverland.»

«Så da er alt tapt, selv før det begynte.»

«Det finnes en mulighet, men du vil ikke like det. Fordi alt i deg vil forsøke å forsvare deg mot det eneste som kan gi deg frelse.»

«Da skal jeg ta ned mitt forsvar.»

«Jeg liker din kampånd. Styrke og evne kan det kanskje skorte på som mann, men du har og vil alltid ha et løvehjerte. Like modig som Hektor og Lysandros, fordi selv om du skjelver av frykt, og det gjør du nok ofte, vil du alltid gå i striden. Bare å se deg rører meg dypt.»

Nå greier jeg ikke mer. Bare å ha korte samtaler med denne mannen trekker i trådene. Alle av dem, til alt rakner og jeg står der blottstilt. Det er ikke det at jeg er naken. Jeg frykter at det er ingenting der. At jeg skal være en slags narsissist. Så jeg synker sammen på treningsbenken, gjemmer ansiktet i hendene, og gråter. Først etter en stund blir jeg klar over at han setter seg ved min side, og legger armen om meg. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det eller hva jeg sier, men bablende mellom tårer og snørr forteller jeg ham om min største frykt. At min arresterte utvikling skal ha gjort meg til et monster, en ikke-person, et svart hull som ikke engang er tilstede.

«En narsissist er maksimalt åtte-ni år, følelsesmessig sett. Slik jeg har forstått det, skjedde ditt traume da du var elleve. Så du rakk å individuere deg fra din mor. Du er altså en person og ikke bare et ondskapens speilbilde, men du vil for alltid være fanget på et pubertalt stadie, i mellomtrinnet av et barn og en ungdom. Rettferdighetssans har du. Empati har du. Ingen narsissist. Men du vil alltid være evig ung, og på grunn av det vil ingen kvinne noensinne akseptere deg som mann. Ikke egentlig. Ikke dypest sett.»

«Du som vet så mye må gi meg løsningen.»

«Det skal jeg selvsagt gjøre. Men ikke akkurat nå. Du trenger å komme deg litt.»

Min verden har blitt til svarte prikker og et uklart tåkelandskap av hvitnende smerte, men jeg registrerer at jeg synker sammen mot brystet hans og blir der i lang stund. Jeg registrerer også at han er tålmodig og lar meg bruke all tiden jeg trenger.

Lang tid etter tråkker jeg rundt på den store gummimatten, løfter på hodet og forsøker å riste liv i lemmene. Han sitter der og betrakter meg med de store armene plassert på bakhodet.

«Du vet, jeg tror det er på tide å gi de sveklingene i Miljøpartiet De Grønne det de vil ha.»

«Tror du virkelig det?»

«Ja. Må spare på vannet, vet du.»

Det er ikke det at jeg ikke vet hva jeg begir meg ut på, men jeg bryr meg ikke lenger. Ikke fordi jeg er likegyldig til hva som skjer, men fordi en annens vilje har overtatt. Sa han alle disse tingene for å få meg til å gjøre dette? Hva om han ikke er empatisk i det hele tatt, men en mester-manipulator? Men jeg vet svaret. Kraften og den smertelige sannheten i tingene han sa, gjør at de veritabelt blinker og lyser i sin gyldighet. Så er det jo sånn at han fortsatt kan benytte seg av situasjonen. Slik er livet. Det er aldri kun en faktor eller en forklaringsmodell i virksomhet. Flerfold, ikke rasjonalistens enfold.

Jeg føler jeg må si noe, så jeg sier noe idet jeg kler av meg i det vesle baderrommet. Han har allerede forsvunnet bak dusjkabinettet.

«Du vet, i tester og sånn jeg har tatt på internett, har det kommet frem at jeg er en Switch.» Det gir jo en slags forklaring og rettferdiggjøring. Håper jeg.

«Jasså, ja.»

«En utpreget en.»

«Men du …»

«Ja?»

«Kanskje du kan holde munn om alt det der. Jeg begynner nemlig å bli lei av all denne teoretiseringen.»

«Hvis du mener det …»

«Vær tilstede i øyeblikket. Takk.»

I neste øyeblikk smetter jeg inn bak glassdøren, til en konfrontasjon av vilje og kropp som oppfattes som overveldende fra første stund. Her er jeg underlegen og jeg vet det. Den massive brystkassen og de bulende musklene er enda mer intimiderende i naken tilstand. Kaskadene av dampende varmvann gjør at situasjonen ikke står i ro og krenger allerede. Jeg befinner meg i et ukjent kaos, men som han sa, jeg er modig. Selv om jeg er redd, vil jeg aldri krympe tilbake.

«Du har brukt opp angreretten, hvis du noensinne har hatt noen.»

«Herregud, såpass skjønner jeg jo.»

Det brusende kaoset i hodet senker seg, men det blir ikke borte, og samles nå under midjen med umiddelbar kraft. Jeg skynder meg til å skjerme for underlivet.

«Du får ganske nøyaktig ti sekunder til å fjerne de hendene, og så gir jeg deg rundjuling. En … To …»

Jeg løfter vekk hendene og blottstiller ereksjonen. Jeg greier ikke å se ham i øynene, så jeg ser på brystet hans i stedet.

«Hva er en av våre læresetninger i Skiringssal?»

«At skam er for den skammelige og ikke tilfaller det nordiske menneske.»

Dusjstrålene fortsetter å plaske. Selv om vi er to om det, ville sveklingene i Miljøpartiet De Grønne alt ha gått i fistel.

«Jeg sa at jeg beundrer ditt mot, og det er sant. Men det er mer. Siden du er fanget på ditt ungdomsstadie, er du for meg, som er som høylydte Rymr, det ultimate menneske og en kilde til sterk attrå. Nå skal du se på meg, eller se ned.»

Jeg greier det fortsatt ikke, og ser bare ned, og blir derfor vitne til at han selv vokser. Langsommere enn meg som bare er sytten, men fortsatt fast og stødig. Jeg har hørt noe politisk korrekt tull om at penisstørrelse på en mann er en tilfeldighet og ikke står i samsvar til kroppen. Det er nok en løgn man trygt kan forkaste. Jeg begynner å skjelve så mye at jeg er i ferd med å miste fotfestet på de glatte flisene. Heldigvis er han der og tar meg imot.

«Jeg ville tatt deg her og nå, og ingenting du sa eller gjorde ville hatt noen effekt. Når det gjelder hankjønn, liker jeg følelsen av å slå ned all motstand.»

«Gjør som du vil. Hva du vil.»

«Som sagt, hun har allerede reservert deg, og selv om hun nok ville tilgitt meg, vil jeg ikke fornærme henne unødig. Da ville jeg vært en dårlig bror. Dessuten bryr jeg meg ikke det minste om du har fått deg pels eller ikke. Det er bare det at det er vanskelig å holde kontrollen akkurat nå.»

En stor finger kjærtegner ansiktet, finner haken og løfter blikket mitt til hans.

«Min selvkontroll er uovervinnelig.»

Vi kysser med inderlighet. Overveldet kan jeg bare legge armene om hans nakke. Det er helt forskjellig fra å være i nærkontakt med hunkjønn, litt på grunn av berøringen fra en ekstra kroppsdel mot magen. Jeg har alt prøvd leppene til min knivrissende ekskjæreste, og langt bedre, leppene til Jussa Silla. Dette er annerledes, og det som er annerledes er bra. Slik rettferdiggjør jeg mitt liv. All min lidelse har ikke hulet meg ut, den har gjort meg dypere og mer sublim.

Etter lang stund bryter han vår forening, uten at jeg vil, nok til at leppene mine kort glefser tilbake i protest.

«Så, vil du vite hemmeligheten? Som med alle ting av verdi er den åpenbar. Skjult i dagens lys.»

«Gi meg den,» sier jeg og gjemmer meg mot brystet hans.

«Å fornedre kvinner kan være stimulerende, men det vil aldri gi deg det du trenger. Det er taktikk uten strategi og støyen før et nederlag. Din preferanse skjuler kjensgjerningen. Du trenger å underkaste deg menn og kvinner, følelsesmessig og seksuelt, og få denne overgivelsen gjengjeldt med ekte omsorg og ekte kjærlighet. Det behøver ikke være perfekt, fordi forestillingen om perfeksjon er narsissistens område. Men litt etter litt, dråpe etter dråpe med hjerteblod og lys, vil såret i deg helbredes, og du kan bli til. Du kan aldri være voksen, for vekst skjer bare i en bestemt periode, slik er gudenes ondskap mot oss mennesker. Men du kan bli en lykkeligere ungdom. Lykkelig som den du er.»

«Da er det bra at jeg er i Skiringssal,» sier jeg. «Dere har begynt allerede.»

«Det var meningen at du skulle komme til oss. Når det er sagt …»

Han dytter meg fra seg.

«Jeg er rettferdig og fair, spesielt mot mine brødre og søstre, men jeg er ikke en stein. Du blir nødt til å gi meg noe. Etter at hun har fått pelset fra seg, vil jeg kunne bruke deg fullt ut.»

Tanken på det er så skremmende at jeg helst ikke vil forholde meg til den, men jeg har tatt både ett og to steg og kan ikke gå tilbake. Hodet spinner så mye at jeg uansett ikke ville funnet retningen. Og hva ville han gjøre da? Drepe meg? Han er åpenbart i stand til det.

«Behøver jeg å si det?»

Jeg faller straks på kne. Så hurtig at dusjflisene smeller mot knærne. Skikkelsen hans er nå enda mer tårnende.

«Vet du hvorfor Indo-Europeerne sparte livene til Jeger-Sankerne da de inntok Norge?»

Det var et triks. Idet jeg åpner munnen for å svare, skyver han hodet forbi leppene mine. Heldigvis ikke så langt at jeg kveles. Smaken er salt og ram

«Lyseblå øyne. Gnistgult hår. Du skal se på meg med de øynene nå.»

Han skyver penis ytterligere inn og lener seg tilbake. To never har funnet vei til håret. Klemmer, men uten å lugge. Han vet hvor hårsår jeg er. Det er han som gjør bevegelsene.

«Det er interessant at de som suger deg alltid ser ut til å ha mistet minst femti IQ-poeng.»

«Mmph!»

«Så da er vel du rundt regnet et vanlig menneske nå.»

Han sørger for å strekke ut hvert kinn innenfra, som en slags demonstrasjon av ordene. Etterhvert lar han meg overta

«Jeg kan ikke si at du er et naturtalent, men godt, det er det.»

Som et slags tilsvar spytter jeg han ut, løfter han unna, og tar hver av testiklene hans i munnen.

«Joda. Naturtalent.»

Dusjvannet blir etter hvert hutrende kaldt, så han skrur det like gjerne av. En del senere går neven hans hurtig foran ansiktet, og han gir meg endelig lov til å lukke øynene for den sviende væsken som treffer alle steder.

Det er i yttergangen at han konfronterer meg en siste gang.

«Se på meg.»

«Hva om jeg ikke vil?»

«Ingen har noensinne sagt nei til meg når jeg virkelig vil noe, og det skal heller ikke du.»

Jeg løfter blikket. Motstrebende, riktignok.

«Lille alv, jeg kan se det i øynene dine. Der hviler hevnen.»

«Jeg har gått med på alt dette.»

«Det er ikke hva jeg snakker om. Det er en hevn mot alle kvinner, og det er en hevn mot de som krenker deg, som alle kvinner jo har gjort. Og hva er det som krenker? Jo, det svever på en ujevn vekt. Du kan la en stor fornærmelse passere, eller drepe noen over en liten detalj.» Han smiler og stryker meg over håret. «Eller et hårstrå.»

«Jeg kan aldri få noe imot deg.»

«Det var ord fra barnemunn. Lov meg dette. Hvis øyeblikket kommer der du mener at jeg eller noen andre i bevegelsen har krenket deg, ikke litt, men på en fundamental måte, kom til meg med det. Da skal jeg sørge for at botsgang blir gitt, eller at du får kompensasjon. Forstår du?»

«J-jeg tror det.»

«Livet trenger ikke være perfekt. Ta imot gavene som blir gitt deg med glede, og ikke la skuffelse dvele i brystet ditt for lenge.»

Han kysser meg.

«Til det har du nemlig et for rent hjerte.»

Døren lukkes bak meg, og jeg begir meg til den nye dagen. Musklene kjennes mer herdet ut enn før. Jeg må skrive noe, kjenner jeg. La pennen fare over papiret. Nei, hvem er det jeg tuller med? Jeg behøver å la fingrene klapre over tastaturet. Jo mer jeg opplever, jo større er jeg. Hulrommet i meg er i ferd med å fylles med sjel, ånd og makter. Ikke minst, en voldsom energi som kretser rundt former av forfinelse. Alt jeg vet er at jeg vil ha mer av alt. Det, skal det vise seg, blir mitt minste problem.

Noen snakker om Hektor og Lysandros. Greit nok. De burde også snakke om Lysalv