Min første personlige samtale på Gråhornet

Endelig fikk jeg deltatt på personlig samtale hos min hedningegruppe, Greyhorn Pagans. Mange har ment at det var på høy tid. Også fordelaktig å gjøre det med bare to personer, så slipper man alle disse snakkesalige amerikanerne som alltid skal avbryte med sitt barnevås. For å tenke litt strategisk er det alltid viktig å gi seg selv et gjenskinn av autoritet. Sosial validering fås ved å ikke snakke alene, men ha med flere som er interessert i opplegget ditt. På den måten gjør jeg meg selv en tjeneste når jeg nå deltar på intervjuer med visse vennligsinnede sjeler, nemlig denne Jarlen og mannen i det høye setet. Det har sin pris. Gitt min store nervenatur blir jeg alltid nervøs under offentlige fremføringer, og dette kan ikke utbedres på. Siden jeg ikke har jevnlig tilgang på narkotika, er alkohol løsningen. I dette tilfelle hadde jeg drukket 70 cl mjød på 14% styrke, som er omtrent hva som behøves … og jeg hadde et eskalerende konsum utover. Det er nok del av Dionysos’ forbannelse at jeg, som er den mest rasjonelle og velkontrollerte mann tenkelig, fortsatt må være full i offentlighet, slik at rekkevidden av mitt vurderende blikk aldri fullt ut kan bevitnes av noen andre. Til det måtte du være en leser av min filosofi, og en som forstår meg. Det er mye å be om, har det vist seg. Som oftest følger det en politianmeldelse med på kjøpet.

Det tok meg nesten en uke å gjøre research til denne fremstillingen. Interessant nok kom jeg til nye innsikter, og noe av det skjedde gjennom det som kalles Negativ kapabilitet. Jeg leste nemlig noe på en feil og forenklet måte. Der forskjellen på apollinsk og dionysisk ble fremstilt som henholdsvis differensierte og ordnende former, mot udifferensierte og uordnede former, ble dette i mitt hode til forskjellen på form og formløshet, noe som etter min mening favner saken og er en ny måte å se det på. Det dionysiske syn er altså synet på Nietzsches vilje til makt, der verden er udifferensert energi, kaos, formløshet, og ingenting mer. Dette er også det dypeste syn. Tenk på universet som en ball av energi. Schopenhauer mener at individualitet sett under artsviljen er en illusjon, selv om han ikke brukte begrepsapparatet rundt Apollon og Dionysos, som funnet av Nietzsche. Denne mente at det apollinske er en illusjon, men en nødvendig en, for hvis foruten enhver handling ville bli umulig, noe som er litt av et paradoks. Det illusoriske er nødvendig for at energien handler, eller rettere sagt, skal få meningsfull anrettelse på det menneskelige nivå. Nå kan jeg skjønne hvorfor Nietzsche kalte seg en profet av Dionysos, fordi innsiktene han gagnet seg her i dette tidlige verk i realitet innebefatter hele hans senere filosofiske syn. Kritikken mot verket og Nietzsches forsøk på imøtekommelse, ser jeg på som malplassert.

Mange av mytene rundt Dionysos er fremstilt på en helhetlig måte i det episke diktet Dionysica, ulikt den fragmentere måten restene av en hedensk verden stort sett har blitt overlevert. Det slår meg som nevnt hvor mye av Nietzsches filosofi, verdisett og endog selvbiografiske innhold er gjenspeilet i disse mytene. Dionysos er en gud som lider mye, som blir kappet i biter, drukket og fortært. Men han har alltid sin gjenkomst og blir sterkere enn noensinne. Han foredler også verden (med vin) på ferden. Dionysos gjenfødes minst tre ganger, av Perspehone, Semele og til sist Zeus, som syr det ufødte spedbarnet inn i låret. På de nødvendige vandringene etter hver gjenfødelse, er det også snakk om militære prosesjoner når guden endelig inntar sin rettmessige plass i Hellas. De viktige stikkord er å overkomme, beseire, og omfavne kamp og lidelse, samt verdens grusomhet. Interessant nok opplever mange av Dionysos’ motstandere å gjenoppleve hans traume, nettopp ved å rives i biter. Også interessant at Dionysos er en motstander av den rådende orden, og en gud for frihet. Selv har jeg i hovedsak en apollinsk natur, men dionysos lever i meg, og jeg aksepterer ham som den høyeste gud. Jeg også, er en profet av Dionysos. Det sier seg selv at her er mange fellestrekk med kristendommen. Du spiser din guds kjøtt og drikker hans blod, og Jesus selv var en motstander av den rådende orden. Men den ekstremt viktige skillelinjen er at kristendommen er Utenfor verden i sin rettferdiggjørelse, der hendendommen er I verden. Med det avstandstar man Platon.

Dypest alt er alt et spørsmål om fortolkning, så også med Nietzsches forståelse og vinkling av den dionysiske kult. Nietzsche selv drakk ikke og hatet alkoholens glemselseffekt, han delte heller ikke Silenus’ visdom fra den gamle myten, hvor denne kompanjongen av Dionysos mener det er best for et menneske å aldri ha eksistert, og når nektet dette, så i det minste å dø med en gang. Nietzsche var livsbejaende, kanskje fordi han ønsket seg gudens rolle, og ikke selve menneskets, som blir ødelagt av altfor sterke rivninger fra eterens side. Linken fra Dionysos-kulten til kristendommen bekreftes på en måte av Nietzsches eget sitat: «Det er to store europeiske rusmidler. Alkohol og kristendom.» Et annet aspekt er at dionysiere trodde på et evig liv og en slags frelse, muligens evig ekstase med sin gud, der orgiene og rusen bare var en forsmak. Det spørs om den gamle mester ville vært enig.

Så hvordan fremstilte jeg det? Vel, vi kom ikke helt i mål under samtalen. Jeg ville gjerne på en INTPistisk måte fremvise et helhetlig teorigrunnlag, den store teorien om alt, om du vil, men det ble det rett og slett ikke tid til. Måten samtalen ble strukturert på, var altså å gi min bakgrunn, fremstille den Dionysiske kult og hva den betydde med sin formløse og til dels anarkistiske måte å være i verden på. Gresk religion forandret seg storligen i tiden den eksisterte, fra den ariske invasjonen til kristendommens tarvelige inntogsmarsj. I den sene periode med Platon og Sokrates, ble dyd (knyttet til forestillingen om sannhet og det gode) fremstilt som enegyldig godt og en belønning i seg selv, om nå positivene ikke kom umiddelbart. Den antikke greker så det annerledes. Etter den heroiske tidsalder, hvor folk sprang og slo hverandre i hjel med spyd og klubbe, hadde man tragediens fødsel, som beskrevet av Nietzsche. Overalt ser man et megenlunde melankolsk syn, eller egentlig lang verre i en nihilistisk forstand. Den store helt Akilles sier at det er bedre å være den laveste trell på jorden, enn den største konge i underverdenen. De døde har ikke engang minnet om seg selv med mindre de drikker blod, og farer rundt som ulende skygger. Apollon oppsøker prestinnen Kassandra i tempelet viet til ham, og krever å ha sex med henne. Siden Kassandra er den mest dydige av kvinner, nekter hun. Det medfører hennes voldtekt og forbannelse. Hun skal alltid si sannheten, men ingen vil tro henne. Hva er på ferde? Å være dydigere enn andre mennesker, vakrere, sterkere eller bedre, medfører alltid straff. Ulykkelige elskere forvandles til blomster, og til og med den trofaste Hippolytos rammes av ulykken, idet han omfavner Artemis, men neglisjerer Afrodite. Derfor ødelegges han av sin stemors plutselige forelskelse og påfølgende selvmord, som han får skylden for. Som hedningene vel visste. Det er farlig å ignorere en gud eller gudinne, et hint til kulten rundt Apollon og Dionysos, som begge må tilfredsstilles. Aristoteles gir oss hintet. Tragedien er bare mulig med den som er bedre enn de fleste, likeledes så som komedien bare kan være morsom dersom deltakerne er litt verre enn snittet. Nietzsche tar fortolkningen videre. Av alle befolkninger som har eksistert, var den gamle greker den mest livskraftige. Jo sterkere du er, jo større motstander krever du. En MMA-fighter ville ikke gått rundt og banket opp barnehageunger. Den gamle greker fant det derfor nødvendig å kives med tragedien, meningsløsheten og gudenes uvilje. Siden grekeren var den sterkeste, var han også den klokeste. Han hadde innsett at eksistensen var bygget på en avgrunn som alle skal falle i, nemlig til forintelsen, og det er ingen mening med tilværelsen. Promethus, som brakte ilden til mennesket, sa det til Zeus i underverdenen, da denne kom for å bivåne hans evinnelige straff. «Du er nestemann.» Zeus har bare hersket siden sølvalderen, etter han beseiret Kronos og med det satte i gang tiden. Han også, skal styrtes ned og bli borte. En mor hadde to sønner som seiret i en tevling. Hun ble spurt i tempelet hva hun ønsket som belønning fra gudene, og svarte som mange mødre ville si: «Jeg ønsker kun det beste for mine barn.» Neste morgen hadde sønnene dødd i søvne. Her finner vi Dionysos’ visdom, som uttrykt av hans profet Silenus. Det beste er aldri å ha eksistert. Nest best er å dø umiddelbart.

Så gikk vi inn på det filosofiske, som egentlig er den samme presentasjonen jeg ga på den norske podcasten, Tidens tann. Dessverre måtte jeg mige på dette tidspunktet. Da jeg kom tilbake, glemte min samtalepartner å slå på innspillingen påny. Vi hadde derfor en falsk start som var ganske langvarig. Rodde det i land med det meste, men vet ikke om jeg fikk med en kul historie der jeg drømte at jeg hadde drept noen, sprang opp fra sengen og begynte å pakke klær i en sekk. Politiet var på vei og jeg skulle fra nå av bo i skogen i Sverige. Først da jeg stoppet opp for å tenke over hva jeg drev med, gikk det opp for meg at alt bare var en drøm. Med det har jeg en humoristisk (og for noen forstyrrende) introduksjon til sannhetsbegrepet. Descartes problematiserte sannhet, fordi en demon kan mislede deg. Kant muliggjorde at man kunne tenke på sannhet utover at man er en entitet som opplever noe, og med det fikk man de tyske idealistene. Denne gangen gikk jeg altså inn på Schopenhauer og Nietzsche i stedet for Schelling og Hegel. Schopenhauer er Nietzsches forgjenger, og det er hans viljesystem Nietzsche benytter seg av. Med viljesbegrepet, som er arbitrært menneskelig valgt, men fortsatt det nærmeste vi kommer, tar man avstand til Platon og hans forestilling om væren. Alle hester er ikke avledet av et himmelsk idealbilde på en hest. En hest er en evolusjonell prosess. Først var hester på størrelse med katter og hadde seks tær, som senere grodde sammen til en eneste hov. I fremtiden finnes kanskje ikke hester. Der Nietzsche skiller seg ad fra Schopenhauer, er ved to betydningsfulle ting. På detaljnivå tar han avstand til tanken om forestillingen som atskilt fra viljen. I det større bilde inverterer Nietzsche Schopenhauers verdisystem. Vi skal omfavne kamp, smerte og lidelse, ha vår Amor Fati i stedet for den Estetiske resignasjon. Schopenhauers vilje til liv (egentlig vilje til avanserthet, som er en tragedie) blir til Nietzsches vilje til makt.

Etter det gikk vi inn på begrepet om godt og ondt. Som jeg argumenterte for, konseptet ble først brakt til verden av profeten Zoroaster, og ingenting er så uovervinnelig som en idé hvis tid har kommet. I førstningen var det ingen velhavende person som ville være assosiert med sådant, men ideen i seg selv skulle tilslutt erobre verden. Hos Zoroaster var altså den jordlige verden fullstendig ond, mens den himmelske verden var fullstending god. Dette var vanskelig å rekonsiliere for antikkens tenkere. Hvordan kunne gudene, som var himmelske, ha den hedenske verdens mørke egenskaper og en lunefull natur? Hera lurte Zeus bak en sky for å ha sex med ham og med det gi de greske krigerne en fordel mot trojanerne, nå når ektemannen ikke fulgte med. Den ordnede og harmoniske Apollon voldtok Kassandra som straff for at hun ikke ville ligge med ham, og la attpåtil en forbannelse på henne. Dionysos voldtok flere nymfer som avviste ham. I tråd med sin natur ved å gjøre dem drukne, og i et tilfelle få offeret bastet og bundet for sikkerhets skyld. Bevegelsen mot monoteisme var begynt. Som jeg fremhevet til min samtalepartner Jarlen, synet på godt og ondt vil ad nødvendighet medføre at du gjenkjenner dikotomien hos din egen person. Deler av deg må være ondt, og du vil følgelig gå til angrep på deg selv. Før eller siden vil du lykkes også, og vil fortrenge eller amputere noen av dine instinkter. Mennesket slutter å være helt, og blir å regne mer som et trenet sirkussdyr. Slett ingen forbedring. Machiavelli fant denne antikke visdom ved sine vurderinger. Mange greske helter, inkludert Achilles, Jason og helbrederen Asklepios, hadde alle hatt kentauren Kheiron som lærer. Kheiron er halvt dyr. For at en mann skal bli stor, må han bli kjent med det dyriske i seg.

Her endte min fremstilling, bortsett fra et oppsummerende sveip som konklusjon og benevnelsen av pornoen/erotikken jeg lager. Fascinerende for mange, helt sikkert, men bakenfor ligger noe mer … fascinerende, for ikke å si skremmende. Det jeg hadde planlagt videre var å snakke om moral, som eksemplifisert i Nietzsches «Moralens opprinnelse.» Hva er egentlig moral? Nietzsche stiller opp tre alternativer. Det kan være snakk om guddommelige og enegyldige verdier utenfor verden. Det er håpløst. Han nevner en engelskmann, som mente at moral var det vi gjorde for å oppnå gode resultater. Nå er vi nærmere, men vi er ikke helt i mål. Hva vi oppfatter som gode resultater, beror nemlig på vår vesensnatur. Noen vil trives i et rothus, andre ikke. Moral er altså å forstå som et egenuttrykk. Helt presis, det er de sosiale instinktene som bor i oss som entitet, og moralen er alltid underlegen tenkningen, ifølge Nietzsche.

Dermed blir det nødvendig å nevne forskjellen på herre og slavemoral. Vi kan se for oss en løve som jakter på gaseller, med oss som tilskuere. Siden moral er et egenuttrykk, blir det umulig å betrakte situasjonen uten å felle en slags verdidom. Vi må altså identifisere oss med en av sidene. For gasellen er løven en demon som river og sliter på en grusom måte. For løven er gasellen noe han jakter både for moro skyld og utav nødvendighet, for hvis ikke vil han sulte. Både leken og nødvendigheten driver løven. Der maktutøvelsen er direkte, identifiserer man seg med løven, og der maktutøvelsen er indirekte, identifiserer man seg med gasellen.

Herremoralen hadde sin storhetstid med romerriket. Romerne slo alle sine naboer, hærtok deres land og tok befolkningen som slaver, i en direkte utøvelse av makt, uten noen skyldbetyngelse. Med sin suksess ble herremoralen absurd. Den var en prosess som ødela seg selv, og med det gikk over til noe annet. Romerne erstattet etter hvert sin egen befolkning med slaver, et problem som var synlig så tidlig som på Cæsars tid. Med slavenes fysiske utbredelse kom deres åndelige overtakelse. En slave må ad nødvendighet være ydmyk, ikke stikke seg frem, ikke fremme sin vilje direkte. Siden moralen er et egenuttrykk, ble dette de nye dyder. Fra å være en narsissistisk erobrer, som fuser frem og dominerer alle rundt seg, ble nå moderasjon, måtehold, ydmykhet og underkastelse trekk ved den nye mennesketype. Siden slavene hadde fått ødelagt sine hjemland og neppe kunne ta mye stolhet av sitt beseirede opphav, ble konseptet rundt landløshet og universalisme de seirende ideer. Alle menn var nå essensielt brødre, sprunget fra samme guddommelige kilde og foruten nevneverdig distinksjon. Kristendommen er et prima eksempel på slavemoral, men ikke dets opprinnelse. Det er heller ikke jødedommen, selv om jødene alltid har laget de beste og mest vinnende historiene, så også med sin slavemoral etter de tapte mot romerne. Slavemoralen har sin opprinnelse hos, du gjettet det, Zoroaster. Nå ser vi hvordan slavemoralen har nådd sin kulminasjon og har blitt absurd. Siden maktutøvelsen er indirekte, gjelder det å være så høyt oppe som mulig i offer-hierarkiet. I sin serie «Det mørke tårn» skriver Stephen King om en av de vandrende eventyrerne, en svart kvinne i rullestol. Hvorfor? Jo, det er dette evinnelige behov med å identifisere seg med den man oppfatter som offeret og den svakere part. Vesten har nå blitt absurd med sin slavemoral og universalisme, og går hurtig til grunne med det. Alt som oppfattes som sterkt, godt og vakkert skal byttes ut med den tredje verden, noe man rettelig oppfatter som mindreverdig. Men man skal fortsatt gjøre det, i henhold til slavemoralen. Man forsøker å påtvinge et brorskap og en universalisme som aldri var tilstede.

Selv om vi skulle overleve disse prøvelser og komme ut på den andre siden, kan vi aldri gå tilbake til herremoralen, som var et forutgående trinn som i seg selv ble absurd, idet man drepte seg selv med antallet slaver. Man kan heller ikke bli kvitt slavemoralen i seg, da dette er del av ens historiske prosess og ostensibelt også ens DNA. Mennesket kan heller ikke bli kvitt sin reptilhjerne og sitt haleben. Løsningen er å integrere både herremoralen og slavemoralen i seg, overkomme dem, og gå over til et høyere trinn. I et sent notat skrev Nietzsche at overmennesket skulle ha hjertet til Jesus og Cæsars løvekraft.

Andre nøkkelbegreper hos Nietzsche er for eksempel nihilisme og ressentiment. Til og med jeg ville ikke gå inn på disse i denne fremstillingen, men jeg ville kort nevne at ressentiment er nært knyttet til engelske «resentment» og er en vedvarende følelse av mindreverdighet som definerer slavemoralen, offeret og den svake. Ulikt hva som er konvensjonell forståelse, omfavnet ikke Nietzsche nihilisme, men mente at vesten var på vei mot en tid uten verdier. Nye verdier skulle finnes gjennom individuell utøvelse og geniets virksomhet, og siden påføres den gjengse masse.

Aller sist ville jeg under fremstillingen slutte sirkelen. Vi hadde med Dionysos avvist forestillingen om godt og ondt, og blitt noen veritable åndenes luftballongfarere. Jeg tror jeg nevnte en rap-sang av Tech9 i den forbindelse. I sangen «Mental giant» farer artisten tilslutt av sted i en luftballong, uten at jeg tror at han ikke riktig forstod den opprinnelige måte dette imageri hadde blitt brukt, som en avstandstaken til de mennesker som fortsatt lever som maur under denne dikotomi. Med det gir vi oss distansens patos. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Vi hadde med Dionysos også avvist moral, og slavemoralen i særdeleshet. Alle disse er apollinske illusjoner som ikke engang er nyttige, tvert om er illusjonsverket svært skadelig. Men en ting til ville jeg avvise, nemlig forestillingen om sannhet.

På et tidspunkt hadde jeg diskutert sannhetsbegrepet med noen. Vedkommende holdt frem et ark for meg, og sa: «Dette! Dette er en!» Jeg tok fra ham arket og rev det i to. «Se hvor mye en det er.» Sannheten er at arket aldri kan være en, to, eller null for den del. Det kan alltid bare være «noe.» Jeg avviser selv tallenes mulighet, og et konsept vil alltid være en reduksjon av hva det omtaler. La oss si at jeg gir deg en flatterende benevnelse, en arketyp av Tor, som eksempel. Det ville fjernet svært mye av dine personlighetstrekk og egenskaper, og følgelig representere en amputasjon. Alle menneskelige begreper er menneskelige konstruksjoner, og har med det ingen gyldighet i seg selv, og skal forsvinne med sine opphavsmenn. Her avstandstar jeg til og med Nietzsches stamfar, Heraklit, som mente at «Sannhet er felles for alle.» La oss si at to personer møtes. De diskuterer i et rom. Skulle det ikke det da være en sfære av sannhet som omga dem i dette rommet, som de begge kan gripe fatt i, noe enegyldig og upartisk, som faktisk var sant, der det var et gode å finne frem til denne felles sannhet? Kanskje en sfære som ikke var bundet til tid og sted, som like gjerne kunne eksistert på nordpolen? Overhodet ikke. Observatøren former det som blir observert, det viser kvantefysikken. Dermed finnes det ingen felles sannhet. Med Homers gamle greske visdom: «Det finnes like mange måter å leve på som det er menn.» De gamle hedninger tenkte ikke i sannhetstermer. Den hedenske verden var en salig blanding av praktisk jordnærhet og magisk tenkning, det siste medførte at Nietzsche kalte dem barnehoder, der han kalte sine samtidige protestanter for kålhoder. La oss si at vi skulle vandre ned en vei og se en død ku. Ville kuen være død for oss begge? Muligens, men måten vi så og opplevde dette ville være forskjelligartet. For noen er kuen et måltid, eller kanskje meningsløs, eller vitensbyrd om tilværelsens tragedie. La oss si at jeg knuste et glass i vårt felles værelse. Dersom jeg hadde til hensikt å drepe deg, ville det kanskje være forbedring, fordi nå hadde jeg glasskår til å kutte med, der glasset for deg ville vært bedre som helt. Som perspektivister må jeg avvise sannhetsbegrepet og tvangstanken om at vi alltid skal søke oss opp mot den felles sannhet, noe jeg finner kjedelig, bortkastet og ytterst sett, skadelig, og vil med det hensikte til Nietzsches artikkel: «On truth and lies in a non-moral sense.» Oppsummert: Jeg avviser med det godt og ondt, moral, sannhet, til og med min egen individualitet, da jeg er en slave for og offer for en større vilje som driver mitt liv, der jeg aldri fikk noe egentlig valg. Om verden er deterministisk eller tilfeldighet, er individualitet og fri vilje en umulighet. Kulten til Dionysos viste oss den underliggende sannhet, gjennom galskapen, rusen, villskapen og immanens, hvor vi har gjort oss ett med verdensaltet.

Min styrke ligger nok i Apollon, til og med i mine former for galskap. Som Pythia tar jeg del i transen og kryptiske innsikter, som del av Apollons kult. Det er det dunkle dyp fra hvor en av mine guder taler, i jærtegn og med lignelser. Men underliggende for alt lys og alle ordnende innsikter er Dionysos, som den voldsomme og fryktinngytende visshet om verdensaltet, foruten mening eller engang noen delt virkelighet. Kanskje vil jeg ta for meg noe av dette i ytterligere podcasts med Greyhorn Pagans.

Legger ved notatene jeg skrev til min fremstilling:

Who I am - Educted historian and librarian. Unlike the man with the mustache, got into the art accademy. Mentor taught me about philosophy (Lords in the realm of the spirits) - Nietzsche and Dionysos often misunderstood. Accademics will say he had no political oinions at all, or were a nazi. (also wrong, nazis inferiority complex) I was in contact with an intellectual - who thought he was just kidding in his critique of plato

Dionysos

Not hedonism

Not materialism (Evola)

Overview over greek religion. A period of 1500 years. Aryan invasion. Heroic age, recorded by Homer - Plato and Socrates. Might as well be different religions. See how christianity changed.Virtue is good, its own reward, or will lead to something good. An example with Socrates. You haven’t lost anything when you no longer can feast. The physical may be gone, but you have gained virtue. Nietzsche calls it the greatest of self deceivers.

In contrast. Cassandra was more virtous, raped. Apollon. Hipplytos, ignoring a god. Akilles in underworld. A mother with the two children won the race. In the morning they were dead.

Why this tragic, no horrifying world view. conttrast. virtue is good, or tragedy. Aristotle Better than anyone else.

So, the intepretation.In birth of tragedy. The greeks were the most vital. Wanted to strive. An mma giant wont beat kids, what better than to contend with tragedy. And since they were the strongest, they were the wisest. The world is meaningless. Myth of Silenus.

Then talk about Dio and apollo, birht of tragedy

Apollon, the god for harmony, order, laws, clear lines, music, and individuation. An almost dreamlike state, prophecy

Dionysos madness, frenzy, intoxication, excess, breaking of the social order, immancence, very important.

Niet built his entire world view on dionysian cult

Forms vs formlessness - The dionysian is experiencing the world as formlessness. The apollinian as forms

Overview over philsophy. Descartes - Kant - German idealists. Schelling hegel, Schopenhauer Nietz --they both had the same system, Niet inverted it, minor differences

Will, in contrast with Plato Eternal forms, horses. Horses six toes size of cat

Fountain, tragedy, estehic resignation. Will of species, more specific, you’re not an indivual. niet says the same. indivduality an illusion, but a necessary one.

Good and evil - Zarathustra (you become your enemy. all good all bad - an idea powerful, which time has come

Morality in genealogy - Slave morality and master morality. Antilope. How they became absurd.

On truth

The iliad. about akilles taken by rage, an weeping unctrollably at the stretcher of dead patrocolus. sing goddess - these words introduce the entirety of western literary tradition

There are no numbers

Maybe the broken glass is an improvement. Maybe I wanted your attention, or maybe I wanted to stab you with the shards.

Du kan ikke tenke deg ut av en rullestol.

There is no divine law that commands you to do anything. No inherent meaning to the universe.

Shame only exists for the shameful

Mænade - Semele

The greek tragic world view was well on its way of dying by the time of alexander, and by plato it was just a shadow.

Rap culture similar to norse warrior culture. My rhyming. a clockwork orange

A concept reduces. The world is irreducible. There are as many ways to live, as there are men

Children had won a race. The mother was asked what she wanted as a reward. Wanted what’s best for her children. The next morning, dead in their sleep.

Silenus

Orphism - a more buddhist view

Plato only right in details in observations about the world, never ideawise and in his worldview

Pagan - Polyteist. Most pagans live in cities

Plan: Detaljer om Dionysos og apollon. Søk litt på Kheiron. Finn en summary over Bacchae, som du leser. - Skriv så din presentasjon i omtrentelig rekkefølge

Dette er en - fortell historien

Endless depth. Don’t have access to all. I have a correct view of Niet. Many people get him wrong. Not just a poet, and certainly not a nazi - Contact with an intellectual. He was only joking in his critique of Plato. People are protective of their world view. Taught by the very best

Diogenes, barked against those that could not do philsosphy

Nordic not as refined

Voluspaa, highest form of literature. Havamaal not unique

Nine noble virtues is bunk

Demon means hero and ancestor

Can’t reconcile the dark aspects of the gods with goodness, hence the movement towards monotheism has started.

Theodicity

We can never get rid of a trait or a form of morality, only integrate it and build upon it. We will always have a reptile brain

It’s dangerous to ignore a god - Afrodite, Artemis. Apollon, Dionysos

Polytheist is the most precise term.

Strength and correct method

Faith and obedience

Troll i ord

Trotsky - provincial idiots. Leadership of Norway

Kheiron

Georgina Rose:

Say what you want about theosophy, and I certainly have opinions, but “there is no higher form of religion than truth” is an incredible axiom.

Pythia - apollon

brothers karamazov

Tech9 he’s a mental giant Åndenes luftballongfarer

Papirark. Verken en eller null

Truth, morality (including slave morality), good and evil, individuality, and equality

Out of this world (important)

The opposite of love is not hate, but indifference

Homer - Just as many ways to live as there is men (irreducible)

For me, philosophy is warfare, used to an extremely confrontational tone

The only way to have wealth is using wealth (only proof of, too) The same with vitality. Must use it with Dionysos

Children heads (ancient greeks), cabbage heads (contemporaries)

Pshycological need, black woman in wheel chair

lion or antilope

Zoroaster, must see yourself, and the gods as evil. The desire to kill, the desire for sex. The world is all bad, heavens all good. But then the gods must be all good, denying their dark aspects.

You don’t adapt christianity. You must be morbid enough for it

The majority are always cowards, and always wrong

The definition of a majority is cowardice

The tragedy. Norwegians have a greater capacity to train themselves for slave morality

Men much better than me tried to warn them. They were spat upon. Now the results are here.

If something bad happens to you, you need to forget about it, lest you be an dyseptic.

Nihilism

Ressentiment

If we were to be in the same room, don’t we share a reality? Broken glass. Improvement?

We don’t share the same space. The observer influences what is observed. Different sensory apparatus

Pray to the walls. Prays to the shadows on the wall. I’ll be standing in the sun

Schopenhauer. Quoran. Such a lengthy book, and not put anything interesting there

Someone can be your enemy. Instincts. Female relative