Min første og eneste kortfilm

Korreksjon. Våget det likevel

Først et klagemål. Jeg har jo egentlig sluttet med blogginga, men av og til kan det være godt å dumpe av seg frustrasjoner. Mine forfølgere har jo stort sett umuliggjort dette, og det er muligens et tap. Jeg tenkte en slags god filosofisk tanke da jeg kom ut av bilen i dag. Til det tenkte jeg: «Jøss, tenk at jeg tenker slike filosofiske tanker enda i dag, helt spontant.» Så kom jeg inn, og glemte alt sammen. Nå er det helt utilgjengelig for meg. Ikke bra. Det er slike ting jeg kan bli fullstendig gal over. Det eneste som holder meg tilbake er en ekstrem selvkontroll. Dette viser hvor skjør jeg er. Blir satt ut av selv det minste stress eller formaliteter. Ting har muligens begynt å glippe også, siden helsa har blitt dårligere og dårligere. Jeg tenkte ut noe, men glemte å gå inn for å huske det. Jeg vet at det var en viktig og genial tanke. Det kom helt spontant, ikke sant, som en gudegave om noe viktig. Forferdelig. Jeg visste det var banebrytende. Dette har jeg merket mye er tilfelle når jeg kjører. Jeg tenker ut gode ting, men prosessen med å kjøre gjør at jeg ikke husker. Det er en slags flyt uten festepunkt.

Som et sidenotat kom jeg omsider på tanken. Det var denne: Mennesker flest tenker i dualistiske termer. Det er vår naturlige tilstand, fra vårt referansepunkt. Opplysning er å overskride dette.

Jeg er på ekstremt underskudd med alle ting, spesielt skriving og brevskriving, men også det rudimentære i huset. Har kommet litt videre med kommoden og sånn, men det gjenstår å vaske. Alt er et kaos. Kan ikke rydde og vaske før jeg har fått pakket ut, og jeg får ikke pakket ut før jeg har montert opp møbler. Jeg må også vaske alt jeg setter opp grunnet mus. Det tar vanvittig med tid. Saken er at jeg har en svært fragil psyke, og ble overveldet for lenge siden under denne flyttinga. Nå lider jeg under det. Jeg er ikke som andre, virksomme menn som bare gjør ting, for eksempel oversettere som tjener hundre tusen i måneden. Som jeg sa til noen, en vinnende mann er tusen ganger mer verdt enn en taper. Likte uansett ikke at jeg glemte den tanken. Mitt langtidsminne er godt, men det er grenser for hva jeg kan gjøre. Først må jeg feste det ved langtidsminnet. Nå er det uttallige prosjekter jeg er på underskudd med.

Det er andre ting. Er stadig tom for penger, fordi jeg må opp og ned i timer med helsevesenet. Ting som stort sett er unødvendig, men som jeg må gjennom, uten å få noe resultat. Dette når det passer aller minst økonomisk. Må betale for to turer opp og ned til Grong i samme måned. Det er nok til å ruinere meg. Litt av tanken ved å flytte så langt unna var å få avstand til familien. Nå blir det mas og gnål som det tar lengre tid å reise til. Tenker å reservere sommeren for meg selv, om jeg får meg sommerjobb eller ikke.

Hadde en forferdelig opplevelse her forleden. Skrev en svært god intuitiv tekst om kvinner her på bloggen. Alt var ferdig. Kom borti en knapp, så alt ble slettet. Umulig å finne tilbake til også. Fikk et vanvittig raserianfall over dette. Var like før jeg skrek av mine lungers fulle kraft og kastet skjermer i veggen, osv. Heldigvis har jeg ekstremt god selvkontroll, osv. Måtte forlate huset for å stanse det gjentakende hysteriet. Siden jeg har ekstremt lite energi, greier jeg nå ikke å skrive teksten, som jeg for det meste husker innholdet i. Jeg får ikke til å ordlegge meg, og drivet er borte. Jeg er ekstremt avhengig av å ha driv og motivasjon. Hvis ikke får jeg ikke til noe. Dette var i seg selv nok til å sette meg på etterskudd i dagevis. Har sikkert mistet 5-6 skrivedager på grunn av dette, grunnet sperren som ble til. Jeg var på en flyt. Hadde ikke råd.

Har en venn som tar stadig feil om min person. Han har fremhevet hvor rolig, avslappet, veloverveid og logisk jeg er. Det er jo sant. Men han vet ikke om min mørke kaos-side, og de dirrende nervene. Skulle han høre meg spytte og frese gjentakende fraser, med tennene flekket, tenker jeg han ville bli betenkt. Han har også gjort det feilgrep at han har trodd at jeg kunne være et ordentlig menneske. Det går ikke den dag jeg ikke fantaserer om å stikke ned noen med kniv.

Det jeg oppdaget er at selv om siden lager jevnlige backups som kan hentes tilbake, understøtter det ikke det som ble slettet om du kom borti en knapp. Du kan heller ikke laste sidens innhold, slik jeg trodde man kunne gjøre. Hostinger har sine svært klare negativer det med, som Weebly. Verst er det jo med disse åpne passordene. Huff.

Den forferdelige hendelsen var kanskje en velsignelse i forkledning. Jeg kan aldri skrive innlegg direkte i Hostinger mer. Har ikke råd til at ting blir slettet, uten grunn. Så jeg har satt opp et oppsett der jeg skriver alle nettinnlegg i Word, datert og inkluderende bilder. På den måten skaper jeg manuelt min eget arkiv, uten at det blir så mye jobb den dagen jeg må stenge siden eller døren blir sparket ned av politiet. Har jo fortsatt til gode å loggføre innholdet på Tranøy.net. Bedre å oppdage dette nå enn senere.

Siden jeg ikke greide å skrive, gikk jeg kompulsivt inn på et gammelt prosjekt. Måtte slåss mot datamaskina for å få tilgang. Dette er noe jeg ikke har våget å komme ut av skapet med. Det er min eneste kortfilm, kan du si, som følger samme spor og oppsett som en del andre videoer på Light Elf-kanalen. Det jeg tenker er at det muligens er uklokt å dele dette med mine Greyhorn fans. Jeg har en, vet jeg, Jarlen sjæl. Er redd for at han vil måtte ta avstand til meg, om ikke formelt så i det minste mentalt. Han liker mitt opulente innhold, siden han er nederlender. Men han har kanskje ikke tenkt over hvor opulent det kan være.

Som jeg har vært inne på tidligere, jeg er inne i så mange skap at om jeg kommer ut av ett, går jeg bare inn i et annet. Er helt Narnia, dette. Det er jo ikke grenser for hvordan min seksualitet fungerer, eller ikke. I dette tilfelle er det altså et slags narrativ hvor en ung, kristen kvinne blir voldtatt av en hoiende mobb, og siden henrettet. Alt dette mens henne trolovede blir tvunget til å se på. Slike ting er jo som kokain for meg. Etterpå følger et narrativ hvor ting igjen blir snudd på hodet, og de ansvarlige kvinnene må selv møte døden. Hovedpersonen ender som en slags lystmorder av opplevelsen, illustrert av svært avsindig materiale, hvor man dyrker død og råttenskap. Det er interessant å tenke på at hele galskapen blir igangsatt så vel som påført kvinner. Kvinne er kvinne verst. Jeg er antakelig ikke vinklet slik at det kun kan være snakk om menn som voldtar kvinner. Det finner jeg, vel, brutalt og kjedelig. Det er den ekstra piff med sadisme som kommer fra kvinnehold som gjør det for meg. Jeg holder det jo for sant at jeg har en slags kvinnesjel.

Jeg vurderte å ekspandere materialet, med det jeg kalte «A mass castration event» initiert av kvinnesadistene. Tanken er at den voldtakende mannen, samt en masse tilfeldige menn, skulle bli overfalt av den gale mobben og få kjønnsorganene skåret av, muligens for ikke å ha utvist tilstrekkelig respekt. Men jeg fant det vanskelig å gjennomføre på en god måte. Selve historien kan også bli for tettpakket. Noen ganger er mindre mer. Så det jeg gjorde var å øke kvaliteten på lyd og bilde, og gjøre mobben mer ekstatisk ved det ekstatiske klimaks. Slike ting er jo som kokain for meg. Jeg har også en forløsende dans mot slutten, danset av ordentlige skjebnegudinner, noe som er hovedlinjen gjennom filmen. Jeg vurderte også å utbedre språk og narrativ, men det er vanskelig å fortelle alt på så kort tid. Formatet selv begrenser. Det ligger i kortene at dette tilhører et annet format. Så jeg forbedret, men bare til et punkt.

Hva tyder dette? Som jeg skrev i mine notater, ikke glemt (gudene forby) denne gangen. «Nietzsche og Paglia, min far og min mor.» Det er megen filosofisk og ideologisk bakgrunn her. For det første er det jo et slag for kaos. Kaos i seg selv er et mål, hvor ting stadig blir snudd på hodet, og ting bare skjer. I narrativet var det jo sånn at hovedpersonen skulle slippe unna all galskapen, mens hans fortredere går forferdelige skjebner i møte. Resultatet blir en slags visdom. Det er beslektet med nihilisme, absurdisme, og, vel, et hat mot livet. Det er heller ikke å stikke under en stol at her er en ekstrem dominanse og en ekstrem ydmykelse. Du får jo ikke det ene uten det andre. Her må jeg gjøre presiseringer. Jeg er stort sett ikke tiltrukket av det skitne, og jeg er heller ikke tiltrukket av primtiv brutalitet, for eksempel en slags Herkules som skulle klubbe ned og voldta alt, inkludert de som bor i fjøset. Det må en viss følelse og psykologisk terror til, noe som bare kan komme fra kvinnehold. Vold og brutalitet er detaljer, det er følelsen som teller.

Det slår meg hvor annerledes disse kvinneskikkelsene mine er den gjengse kvinne. Men jeg vet at jeg har rett. Det er sånn kvinner egentlig er. De innrømmer det bare ikke. Jeg har jo en kvinnesjel, og vet. Det er litt forstyrrende at alle de skikkelsene som løper gjennom denne fremstillingen, egentlig er uttrykk for meg i ulik drakt. Det er jeg som smiler til deg i all denne grusomheten, noe som jo er gøy. Skøy og farger, det er alt jeg vil ha, og da må vi gjøre visse «arrangementer.»

Men det er mer. Jeg har jo et slags slektsskap til futurisme og fascisme. Det har jeg alltid hatt. Det var nok å lese Conan-blader i sin ungdom, ikke sant. Disse futuristene og fascistene la stor vekt på mobben, og at denne skulle være vital og ha en slags visdom. Lette etter et sitat jeg leste et sted, om en futurist som kommenterte en mobb i New York på en positiv måte, men fant det ikke. Kom dog over dette: “The crowd is always guided by the strongest and most energetic minds.” (huff, og her ble anførselstegnene forandret til andre anførselstegn, er bare meg slikt skjer. Ikke makter jeg å gjøre noe med det heller, uten å gå berserk). Det er mobben som er amoralsk og rommer visdom. Alle mennesker er egentlig sånn, men de later som noe annet, med masker av fornuft og kontroll.

Det slår meg også hvor lite viktig døden er i spørsmål om vitalitet og livet. Døden er faktisk helt irrelevant. Det viktige er jo utøvelsen av kraft og eksesser i alle ting. Livet er antakelig verdiløst, døden likeså. Det betyr altså ingenting om man lever eller dør. På den måten blir til og med selvmord umulig å rettferdiggjøre, fordi man går jo bare fra det meningsløse til det meningsløse. Det som teller er altså å gjøre ting, uten å ha noen grunner for det. Har man en grunn har man allerede tatt feil. Handling helt uten plan og hensikt, med andre ord.

Kanskje det mest nærliggende og viktige er jo at dette er et gjennomgående dionysisk verk, som et uttrykk for en dionysisk sjel. På min gamle blogg uttalte jeg jo at jeg ingenlunde hadde noe dionysisk ved meg. Det må være feil. Beviset er rett foran oss. Jeg må altså gå tilbake på mitt ord. Nå vurderer jeg det slik at min hang til jomfruen Artemis muligens var en cope fra min side. Hun er en stor gudinne, men jeg hører muligens ikke til i hennes kult. Uten at jeg med det søker å fornærme verken gud eller gudinne av noe slag, selvsagt. Så, det er muligens Apollon-Dionysos-Hermes som er min hellige treenighet.

Jeg diskuterer jo en del med visse intellektuelle i disse dager. Det slår meg at ingen av disse er som meg. De er fullkomne platoniske i ett og alt. Det dionysiske blir ikke forstått, og hvis det oppfattes er det bare en ikke-faktor eller et onde. Det dionysiske er fundamentalt misforstått, selv hos intellektuelle som Evola. Også det norske samfunn og den norske ånd er gjennomgripende anti-dionysisk. Jeg mistenker at dette er grunnen til alle de negative reaksjoner jeg har fått. Til og med Greyhorn-hedningene er jo fundamentale platonikere, iallfall av ideologi, da de tror at «alt er tanker» og sånt tull. Det dionysiske element var tapt når nyplatonikerne ikke kunne forstå gudenes umoral.

Alt i alt vil jeg si at forfølgelsen av min person skyldes A) Politisk aktivitet (Apollinsk) B) Påstander om galskap (Dionysisk) Det er en tredje mulighet, nemlig å presentere seksuelt innhold. Jeg vil minne om at ingenting av det jeg gjør eller har gjort noensinne har vært ulovlig, men det nyttet jo ikke å si det til politiet, forfølge meg skulle de åkke som. Min mistanke er dog at seksuelle perversjoner er noe som ønskes velkommen av det apollinske samfunnet. Det er det dionysiske innenfor en bitteliten ramme. Jeg tror altså jeg skal gå klar forfølgelse fra myndighetene i akkurat dette. Dog, man burde jo sette slike ting ut i livet, og da blir det muligens gnell fra sveklingene. Det er en logisk mulighet for at mine venner vender meg ryggen først, men … da var de egentlig ikke venner. Da må jeg muligens utsette dem for min, eh, indre prestinne og en ny «masse-begivenhet.»

Jeg er jo gal. Det er bare det at ingen, eller nesten ingen, forstår hva min galskap består i, og hvordan den arter seg. Visste du det, ville du som meg gråte tårer av blod.

Men det dionysiske er svært viktig. Kun slik kan vi ha liv, livsutøvelse, livsmangfold og livskraft. Så det er oppsummeringen. Jeg er tiltrukket av kaos, lidelse og død, og det er bra. Det absurde og det meningsløse, og de fargetoner som hører kvinnesfæren til. Hvem skulle trodd at farger skulle skjule så mye mørke? Det handler om immanens og gi slipp på forestillingen om kontroll. La det skje, sa brura. Kanskje kommer du ut av det og blir en massemorder.

Jada, jada, det ligger i kortene at sådant innhold må nedfelles. Når jeg kan skrive, skrive, trenger jeg ikke å bekymre meg over glemte tanker. Så jeg må skrive, skrive, ellers høster jeg galskap. For det trenger jeg stabilitet og ro. Skrive, skrive, det er min eneste bønn til gudene.

Ser nå at brunhårsgudinnen ble vel rødlig, selv om jeg forsøkte å følge den eksakte selv-lagde manualen eksakt. Interessant nok vises en av venene i puppen hennes bedre på den måten, og kanskje rødfargen er passende til en menneskeofring? Ja, det er karakter. Får attributere det hele til gudenes vilje.

Forebeholder meg retten til å laste opp prosjektet pånytt i modifisert form. Jeg har aldri underskrevet en kontrakt på at jeg skal være stabil og konsistent.