Menigheten er samlet - del 2

De kommer litt etter litt først. Alle av dem ukjente. Siden jeg sitter på første rad, må de passere meg for å ta plass på en av de gradvis stigende seteradene. Det er en god anledning til å spionere litt. Jeg bestemmer meg for å bruke av min formidable analytiske evne og anlegg for mønstergjenkjennelse. Observere først. Tenke etterpå, så jeg ikke går glipp av noe. Enkelte av dem nikker til meg, eller gir meg et kort «Hallo.» eller vennlig «Hei!» Jeg passer på å gjengjelde hver hilsen, og nikke og smile tilbake. Så kommer tilsynelatene alle på en gang, og konseferanserommet fylles til randen. Stemmene surrer omkring meg og gjør alt til et kaos av inntrykk. Det går opp for meg at forvirringen råder såpass at jeg er i ferd med å overveldes, og at jeg elsker det. Folk samtaler en stund, før de finner sete. Noen av ansiktene gjenkjenner jeg, og til min glede, ignoreres jeg ikke.

Ragnar kommer til meg først. Han lener seg over, kysser meg på pannen og stryker en stor finger over kinnet. Jeg legger hånden på armen hans en stund, før jeg lar kjempen passere videre. Jeg har jo allerede vurdert om jeg kan få ham til å jule opp min overgriper. Ragnar er langt større og sterkere, og vil gjøre sånær alt jeg ber ham om, så lenge jeg ikke lar stormannsgalskapen gå meg til hodet. Så svaret til det er ja. Dessuten ville han nok blitt rasende om han fikk vite hvordan jeg blir behandlet. Spørsmålet er om jeg bør. Det føles ikke riktig, for fusentasten skadet meg jo ikke alvorlig. Dessuten vil jeg heller holde på tjenesten for noe som betyr mer. Kan han skaffe meg fitte? Det er nettopp det han kan. Og ikke et hvilket som helst nyp. Han kan få en kvinne av ekte skjønnhet til å ligge med meg.

Neste er Randgrid med sin hale av ungtøtter. Straks hun får øye på meg, blir ansiktet hennes enda mer animert enn det vanligvis er. Et bredt smil brer seg blant føflekkene hun har på ansiktet. Jeg merker lukten av parfyme idet en hånd romsteres gjennom håret mitt.

«Så, kjekken, har du kommet deg etter det jeg gjorde med deg sist?»

«Det er ikke mulig å komme seg etter noe sånt.»

Hun lener seg over meg, så duften av parfyme blir sterkere, og kysser meg på hodet. Jeg er smertelig klar over brystene som dingler over meg.

«Dette er bare begynnelsen. Jeg er på langt nær ferdig med deg. Skal du forsøke å slåss imot da også?»

«Ja! Jeg mener nei. Altså ..»

Huff, jeg er allerede satt helt i ubalanse, og det merkes av flere enn meg. Latteren stiger opp på alle kanter. Hånlig fra tøttene, hjertelig fra Randgrid. Hjertet hamrer så vilt at det nesten slår seg ut av brystet. Jeg kan ikke noe for at den middelaldrende kvinnen har denne effekten på meg. Etter hvert har jeg forstått at enkelte finner meg fornøyelig nettopp fordi jeg til stadighet må rødme og vase rundt. Pinlighetene vil ingen ende ta. Rangrid forlater meg, og de onde lolitaene ser på meg med en blanding av forakt og avsky idet de passerer. En av dem himler til og med med øynene. Kun hun som fungerte som min samtalepartner den kvelden ser på meg med sin vanlige medynk.

Så hva er det jeg har sett? Jeg oppsummerer dataene i hodet. Dette er en sexklubb. I det minste tror jeg at det er en sexklubb. Det skulle kanskje tilsi at deltakerne er mer attraktive enn gjennomsnittet, fordi de nettopp er opptatt av kropp og sex og sånt. Eller er det motsatt? Er de generelt uattraktive, og med på dette for å få tilgang på en sex de ikke ellers ville fått? Jeg søker til det inntrykket jeg har fått, og forsøker å gjøre det uten fordom og forutintatte holdninger i hverken den ene eller andre retningen. Jeg synes faktisk at menneskene her er mer attraktive enn snittet, men de fleste av dem har et ordinært utseende. Enkelte skiller seg ut, slik som Ragnar, han kunne vel spille i en He-man film. Rangrid er vakker, men mest på grunn av sin personlighet. Nei, det er noe annet jeg har sett. Mine egne fordommer sniker seg inn, fordi man er alltid fastlåst i sitt paradigme. Deltakerne her ibor en større viljeskraft enn vanlige mennesker. De er simpelthen mer. Det er en større energi som går gjennom kroppene deres.

Det virker faktisk å være flere kvinner enn menn. Ikke med stor margin, men fortsatt merkbart. Mange av kvinnene er velkledd, og går med gullkors og sølverkors rundt halsen. Ordentelige, pertentelige kvinner, fra møblerte hjem. Andre damer ser ut som pønkere, med stivsprayet hår eller med en stil fra åttitallet. Noen av dem har til og med runer tatovert i ansiktet. At disse skulle passere som kristne må man lengre ut på landet med. Vent. Menigheter elsker jo å ta inn løse fugler og de som har levd et hardt liv, for det er jo de som har mest behov for å svelge en løgn og bli av de mest fanatiske kristendottene. Tages illusjon er komplett.

Så ser jeg henne. Skjønnheten jeg har ventet på. Med armene utstrakt virvler hun inn i rommet mellom to menn. Gledeshvinet hennes trenger dypere inn i hjernen enn det noen syl som har blitt laget kan få til. Underlivet mitt tar til å banke. Det kjennes ut som jeg skal få utløsning med en eneste gang. Da hun vender seg i min retning, er det som et blaff av varme slår mot ansiktet. I et øyeblikk er det faktisk meg hun ser rett på, men øynene vandrer videre. Skjelvende lar jeg hun og hennes følge trave forbi opp trappene.

Randgrid er fra Nord-Norge, ellers kunne hun ikke vært så hemningsløs som hun er. Det må den flytende illusjonen være også. Ned de vonde årene har selv et etnisk rent folkeslag som nordmenn blitt raseblandet med årene. Raseblandet, om ikke annet, med seg selv, slik at kun en generisk menneskeform blir igjen, men hun har et typisk kvensk utseende. Brunt, stivt hår som faller forbi det bleke ansiktet. Slike snøboere har jo nærmest gjennomsiktig hud noen ganger, og det har hun også. Men smilet. Det er smertefullt. Hvordan er det mulig at en slik skapning lever her på jorden. Det må være circa i øyeblikket hennes nette rumpe har senket seg i et sete at Tage banker fra podiet. Jeg ser meg rundt. Iselin har ikke vist seg. Hun har vel andre ting hun driver med.

«OPERASJON AVSLUTTET. FREMTRE SOM.»

Straks tar en rasling til over hele rommet. Jeg må simpelthen snu meg i mitt sete for å se hva som foregår, selv om det nok får meg til å se ut som en måpende idiot. Kvinnene, nesten alle kvinnene, snur på sine kors og trekker torshammere ut. Velordnet hår faller enkelte steder, og henger heller løst i tjafser, og noen sitter der nå og ordner seg fletter. Enkelte av mennene tar på seg det som ser ut til å være nagler, eller horn, eller groteske utsmykninger. Jeg ser mer også. Skjønnheten fra Nord-Norge ser rett på meg der mellom sine to menn, og smiler. Tennene hennes er dekket av fargerike perler.

«Og jeg vil minne om at det er et formelt møte,» sier Tage med tilgjort flykapteinstemme. «Dere blir pent nødt til å beholde buksene på.»

Litt høflig latter lyder fra salen. Det er en områdemikrofon festet i taket som forsterker stemmen hans. Litt teknologi bruker han, altså.

«Og med det … VELKOMMEN TIL SKIRINGSSAL!»

«VELKOMMEN!» svarer de, alle mann og kvinner.

«Så … La meg komme til saken.» Tage kremter litt, og flytter på brillene han tydeligvis må ha for å få til å lese. Plutselig gir han opp foretakendet, tar brillene av seg og klasker dem mot papiret han holder i hånden.

«Grunnen til at vi er samlet her i dag er fordi vi skal ønske velkommen et nytt medlem. Da kan det samtidig være greit å gå gjennom de grunnleggende detaljene som dere alle kjenner til, men som repetisjon ikke kan skade.» Han dasker fortsatt tankefult mot papiret, mumlende noen «Nuvel, nuvel,» lik en gammel skolelærer. «Så, vil Øyvind Tranøy komme her til podiet med meg.»

Jeg må være en kronidiot. Jeg burde visst at noe slikt kom til å skje, men har ikke tenkt over i det minste. Hadde nok håpet at jeg bare ble nevnt i forbifarten, og så var det over. Med et blikk full av nederlag, reiser jeg meg og går mot Tage. Jeg vet allerede at jeg er ute av stand til å holde maska. Tage klapper meg noen ganger på rumpa da jeg snur meg mot forsamlingen, før han fester hånden eiesykt rundt midjen. Kanskje er det loddrett flukt han forsøker å forhindre.

«Dette er vår unge venn Tranøy. Han er ung av år, bare sytten, men i ham hviler et formidabelt intellekt og en visdom og viten så en skulle tro at det var en langt eldre skikkelse som tittet ut … fra hans lyseblå pene øyne. Ung av år, og som dere kan se, pene lår.»

Fra forsamlingen kommer det et sus og en latter fra den tidligere forventningsfulle stillheten.

«Tranøy er intet mindre enn en kunstner og filosof. Han arbeider med et kunstnerisk hovedverk, samtidig som han allerede har utviklet et vellykket filosofisk system fundert i Nietzsche. Utover det deltar han av og til på en podcast kalt Urtidens tann.»

Salen drønner under tung applaus. Så pinlig. Dette er jo ting som bare er festet til meg, men som ikke egentlig har med meg å gjøre. Jeg kan ikke fordra titler og definisjoner, og de tingene jeg gjør, gjør jeg for å kaste fra meg, så jeg kan være naken og ren.

«Tale!» roper en stemme, og snart etter blir den tatt opp av flere andre. «Tale! Tale! Tale!»

Nå svikter knærne under meg, og jeg vet veldig godt at stemmen vil skjelve. Jeg vil ikke greie å få frem et ord. Alle ser de meg også. Ragnar. Randgrid, men hun har allerede ydmyket meg. Og den nordnorske skjønnheten. Hva må vel hun tenke?

«Nei, for pokker, nå får dere roe dere ned. Kan dere ikke se at det her dreier seg om en sart kunstnernatur. Han er ikke en sirkussklovn som underholder på deres bestilling. Dere må være litt varsommere enn det.»

Jeg greier heller ikke holde ut, og stønner høylydt. Bena svikter, og jeg faller. Men straks idet det skjer, er Tage der og tar meg imot. Han fanger det alt gjennomvåte ansiktet mitt i hendene, og kysser meg. Først to ganger faderlig mot hodet, og så på ristende og hulkende lepper. Vi står der i det strålende scenelyset, og er sammen. Her bøyer jeg meg ned for å gjemme hodet mot brystet til den langt kortere mannen, klemmer til med all min viljesmakt, og slipper så fri alle lengsler som har vært sperret inne. Det er der hos ham at jeg endelig kan få gråte fritt.

«Nå er du min,» erklærer Tage. «Fordi du ER og skal alltid være min dypest elskede sønn. Slik er du, og slik skal du forbli. For alltid.»

Stemmen er mild, dyp og barmhjertig. Den kler meg av, fjerner alt det vonde, gjør at jeg her og nå blir født på ny. Hos ham kan jeg aldri kjenne frykt mer. Hos ham er det umulig å være ensom. Alt det vondt blir gitt mening under hans sterke faderhånd.

«For her i Skiringssal,» erklærer Tage med sin dypeste røst «ivaretar vi alles behov, hva enn de er, hva enn det måtte være.»

Jeg synker ned på kne, nei jeg kneler, fordi jeg makter ikke lenger å stå oppreist.

«Min sønn,» hvisker Tage, med hånden strykende over mitt bortkomne hode. «Min sønn.»

Det er Ragnar som må ta meg bort fra scenen. Jeg har alt bikket bakover og vet ikke hva som skjer. Han bærer meg unna som et barn, for det er jo det jeg er og alltid må være. Varsomt, som han forholder seg til en fjær, setter han meg fra seg, og setter seg straks ved min side for å legge den mektige armen om skulderen min. Jeg lar meg synke mot det som er en drøm, den uovervinnelige styrken som er i brystet hans.

Jeg skal være din far. Om du noensinne hungrer etter noe, hungre etter Tage

Du skal være varm og naken ved min side

Eller som jeg så sublimt skrev det i mitt tidligste verk. "Den er større enn pappaen min sin, jo"