Menigheten er samlet - del 1

Litt tid går, uten at noe skjer, og uten at jeg får høre noe. Jeg kunne nesten tro at de har glemt meg eller at alt bare er oppsinn. Den skjulte tatoveringen tjener som eneste minnesmerke. Det ville vært for ille om jeg merket meg for livet til inntekt for noen særingers fantasi. Det krypterte chatrommet jeg er henvist til er også helt taust. Det er bare en rekke avatarnavn, uten aktivitet. Jeg stirrer på navnene, lenge, som om det kan få dem levende. Turbobensin, Maiblomst, Linerla. Helt idiotisk. De kan ikke noe for det, men for meg som er en tenker av betydning, mer enn det, en hel generasjons håp, blir folk flest til omvandrende klisjeer. Jeg ender stadig himmelslått over deres manglende forestillingsevne, og over hvor generiske, kjedelige og forutsigbare de nå egentlig er.

Nåda. Noe kommer på skjermen. Det er lett for meg å se at det er Tage, som går under det talende avatarnavnet Rubicon. Tid, sted og med hyppig punktuering. Han opplyser om at alle nye medlemmer, som for tiden bare består av meg, skal være der, og at oppmøte ellers er oppfordret, men ikke obligatorisk. Da eksploderer kommentarfeltet til liv, og blinkende vegger av tekst farer forbi øynene mine.

Fiskeboller til middag i morgen. Hi hi. Koooos.

Kjører ny rute i morgen. Så blir det å slenge seg ned på sofa’n.

Fopball! Helga er reddet!

Spretter første ølboks nå. Twenty to go.

Vin blir fin. Hi hi.

Noen poster bilde av middagen sin. Jeg logger ut. Nærte nok et håp om at det var genier jeg hadde med å gjøre, og at villigheten til en viss umoral skulle henlende til noe kreativt. Ikke så i det hele tatt. Hundre IQ-sjiktet er det verste jeg vet. Siden de har et forenklet følelsesliv, ville de vel bli vonbråtne om jeg ikke viste snurten av snuten. Som en følge av min ekstreme godhjertethet og min storhet innen Eros, utstår jeg simpelthen ikke tanken på å skuffe noen. Jeg er også en meget splittet person. Selv om intellektet er avvisende, formelig blusser følelsene opp for at jeg skal treffe noen, at noe nytt og spennende skal skje. Så jeg møter opp tidlig.

På konferanserommet er det enn så lenge bare Tage. Han har med seg en stor mappefolder, og styrer med det som like gjerne kunne vært en museumsgjenstand, og ville vært det om jeg fikk et ord med i laget. Idiotiet går som følger. På en glasspate legger man altså et gjennomsiktig plastikkark med bilder og skrift. Et lys skinner gjennom glassplaten og sender bildet på veggen. Hva blir det neste? At han skal trekke opp en grammofonplate? Hva driver ham til slik gammel såkalt ‘teknologi?’ Det der må jo ha vært avlegs også da han var ung. Helt mumie, det der. Kanskje snart på tide å stenge krypten med et drønn, med han inni. Mens han styrer på, opplyser han meg om at han har gitt inntrykk til hotellpersonalet om at vi er en kristen menighet. Den Lutherske frimenighet, intet mindre, som er kjent for å være konservativ.

«Øh, åffer det?»

«Av erfaring er det tanken om hallelujarop og ufrivillig utsettelse for forkynnelse som gjør at folk holder seg mest mulig unna,» sier han og tapper seg på nesen. «Vi kommer til å ha hele denne fløyen av hotellet for oss selv. Jeg har også bedt folk om å kle seg så illusjonen holdes oppe. Det ville du visst om du bare fulgte med på chatrommet.»

«He he … smart.»

Mannen som stadig går i snekkerbukse og bar overkropp smetter hurtig inn døren. Stig, heter han. Så det er sånn han kler seg til og med i formell sammenheng. Det er et groteskt skue. Ikke bare i det ytre, men det taler om et indre sjeleliv som er uforståelig for meg. Han nikker til Tage, og går straks i gang med å scanne rommet med en metallstav festet til en dataenhet.

«Rent,» sier han til Tage, etter at ferden høyt og lavt og mellom setene er konkludert.

«Utmerket, min venn.» Tage ser ikke engang bryet med å se opp.

Stig kommer helt opp til meg. «Hva med ham? Skal jeg undersøke ham også?»

«Hvis du finner det nødvendig,» smiler Tage.

Det gjør han, tydeligvis, så jeg strekker ut armene og sprer ut bena, mens jeg effektivt pattes ned.

«Slapp av litt ‘a, påsan,» sier jeg og gliser.

Jeg fatter ikke hva som skjer og hvordan, men plutselig er en voldsom makt over meg. Føttene mine letter fra bakken og jeg virvles gjennom luften, bare for å slenges hardt inn i skrivebordskanten så jeg blir liggende over. Luften slås ut av meg med det samme. En grusom styrke klemmer til over nakkeroten og gjør at jeg må åpne munnen. Ingen lyder kommer ut.

«Du vet ikke hva en mann er. Hva en mann kan gjøre.»

Et kne skyves opp underlivet, og så sparkes bena mine hardt og brutalt til side.

«Skal jeg vise deg?»

Noen drabelige slag rammer meg over baken, alt mens grepet om nakken sørger for å holde meg nede. Styrken som klemmer meg fast gjør at jeg ikke kan rykke til eller engang bue kroppen. Endelig finner jeg stemme nok til å skrike.

«AU …AUUU … DU MÅ STOPPE DET GJØR VONDT!»

Min erfaring er at når jeg trygler så vil folk i det minste slutte å skade meg, men ikke her. Nå har det motsatt effekt. Stig slipper, men bare for å gripe fatt i albuen og bøye armen min bak ryggen. En hånd klemmer til rundt ballene. Jeg tyr til den eneste løsningen jeg har igjen.

«T-tage … få ham til å s-slutte. V-vær så snill!»

«Hvorfor det?»

«Fordi jeg ber deg. Fordi jeg trenger deg!»

«Stig, vennligst slipp taket i Øyvind nå.»

Grepet letner og jeg faller over skrivebordet. Der blir jeg liggende å gispe. Da jeg velter meg over på rygg blir jeg klar over at jeg gråter, og at det er ukontrollert. Tårene triller ned og hendene mine skjelver. Enda greier jeg ikke å stå. Da jeg endelig finner fotfeste, er det krengende fra side til side. Den barbrystete foran meg ses kun gjennom fuktig uklarhet. Tennene mine klemmes sammen og jeg gjøres målrettet og iskald. Det er min skygge som er over meg, det, eller et krigersk instinkt.

«Jeg skal drepe deg for dette!»

Med all min kraft langer jeg ut. Jeg er kanskje ikke en fantastisk bokser, men jeg har bokset en del. Stig trår ganske enkelt til side, og så griper han tak i håret mitt. Min største fysiske svakhet. Jeg utstår ikke at noen rører meg på håret. Det er på den måten at jeg tvinges ned i kne, forsøker hele veien å holde igjen med begge hender.

«Lille alv. Ikke en mann. Ikke en kvinne. En alv, bare. Lysalv, hva, er det?»

Han løfter meg opp til det uttryksløse ansiktet sitt, og lener seg helt inntil øret.

«Deg kommer jeg til å bli meget godt kjent med,» hvisler stemmen hans.

«Gutter, når dere er ferdige med å flørte, kan dere kanskje finne plassene deres. Jeg har et foredrag jeg må holde,» sier Tage. Han dunker noen av plastarkene formelt sammen over skrivepulten. Så Stig og jeg finner sete. Jeg ved Tage, mitt eneste trygge holdepunkt, han på den andre siden av rommet. Jeg har akkurat greid å få det meste av fukten fra ansiktet og fremstå nesten presentabel, idet forsamlingen begynner å ankomme. Verden ser nesten normal ut, men den fryktelige vissheten om mannen i snekkerbukse lurer stadig bak sinnets forheng.