Lysalvnytt trettiførste juli

Tenkte jeg skulle gi en oppdatering om denne siden og mine beskaffenheter for de mange fans. Ja, de er mange blitt, etter trafikken på siden å dømme. Aldri har jeg vært så (u)populær! Man lurer jo på hvem disse menneskene er? Venstreaktivister? Høyretypuser? Homofile? Det urovekkende er at jeg ikke vet, men politiet opplyste meg en gang over telefon at de trodde jeg holdt oversikt over IP-adressen til alle besøkende. Frykt gjør deg større og mer kompetent i andres øyne, antar jeg. På den andre siden ... I disse dager lyver jeg om nesten alt. Jeg har hatt og har fortsatt mine metoder ... Inkludert informanter innad i politiet. Det betyr at du er ikke helt trygg.

For min del står sommeren på hell. Etter en smertefull periode der jeg ble trakassert fra alle kanter med krav, valgte jeg å ha en større skriveperiode. Det fikk jeg til. Jeg har produsert mye, men ikke nok. Slik er det alltid. Denne helgen får jeg besøk, og erfaringsmessig får jeg ikke til så mye av produktiv virksomhet da. Etter det må jeg velge. Enten gå ytterligere inn i skrivingen, eller forholde meg til pliktverdenen. Det er et valg jeg ennå ikke har tatt.

Saken er at jeg har lite penger. Det har kommet en stor regning på bilen min. De titusene jeg fikk inn grunnet ekstraarbeid har forlengst flydd ut vinduet. De er ikke nok til å opprettholde min kombinasjon av latskap og luksusliv. Når virkelige økonomiske problemer oppstår, er jeg ferdig. Må kanskje gå til anskaffelse av en moped eller en ATV istedet for bil.

Et lite glamorøst problem har oppstått. To svært intelligente og spretne lam har plaget meg i over fjorten dager nå. De har hoppet og krøpet under gjerdet på minst 5-6 forskjellige steder jeg har avdekket så langt. Det er min plikt å holde dem ute. Slik det er, må jeg jage dem flere ganger hver dag. Jeg har prøvd alt. Sette opp kamera for å se hvor de kommer inn, og jeg har også dekket, snekret og reparert gjerdet 15-20 steder, uten at noe har nyttet. Jeg stapper til og med et lass med trær i en tunnelåpning, uten at det hjalp. Dette bruker jeg minst 2 timer hver dag på, og det tar på kreftene jeg gjerne skulle brukt til noe annet. Ble så stresset at jeg glemte pin-koden til det nye bankkortet mitt, som låste seg fullstendig etter to forsøk. Nå må jeg ha et nytt, og det likte jeg ikke. Jeg har bare så mye krefter til overs for praktiske ting hver dag, så dette er irriterende. Er fristet til å bare putte krekene i gryta først som sist.

Heldigvis har jeg greid å løse mitt alkoholproblem. Det vil si, jeg drikker ikke, så lenge jeg ikke har alkohol i huset. Kjøpte inn mjød og champagne for å feire ferdigstillelsen av "Hagen av lys og mørke" sin oversettelse, i imitasjon av det de drikker der. Det forsvant fort, uten at jeg engang greide å prøve kombinasjonen. Vel, leveren min er trygg, men det så stygt ut en stund. En annen ting er at jeg har begynt å røyke sigarillos. Ikke store mengder, men likevel. Nå må jeg holde meg unna alt sånt, fordi jeg må gå i sparemodus i minst en og en halv måned. Det er evig sant. Nevrotikeren er bare lykkelig med mye penger. Jeg har endeløst å bruke penger på. Seng, sko, turer. Det finnes ikke grenser.

Før jeg fikk beskjed om at jeg kjørte rundt på knekte akslinger og fjør, tok jeg meg en lengre kjøretur. Det var kult. Fikk sett fjellterrenget og utforsket, oppsøkt nye steder. Jeg kunne også tenke meg en tur til Oslo. Kanskje gjøre visse ting. De planene må bare legges på is. Jeg tror ikke engang jeg har penger til å besøke min egen mor.

Så, min psykiske helse. Det har skjedd noe i hodet mitt. Ikke veldig dramatisk, men ved frafallet av alkoholen har jeg begynt å kjenne på en enorm sult, ledsaget av vanvittig nevrotisme og raseri. Sigarilloene påvirker meg også mer enn et vanlig menneske, men jeg kan ikke beskrive hvordan. Det er min autisme som trigges og berøres.

En gang jeg skulle filme sauene ved å putte mobilen i en gjennomsiktig plastboks, tok jeg opptak av banningen min. Det var ikke hyggelig å høre på. Det er ekstremt umenneskelig, og samtidig generisk og repetetivt. Blandingen av narsissisme og autisme og traumer, antakelig. Bør holde meg unna mennesker når det er sånn, men det greide jeg dessverre bare delvis. Har vært utrolig mye stress og mas som sagt.

Jeg er stabil i min ustabilitet nå. Tror jeg.

Det å skrive romaner tar på. Joseph Konrad sa jo at hver bok kostet ham en tann. Jeg er sympatisk med sentimentet. For meg koster det åndekrefter, noe som gir fysiske utslag. Og all denne tiden kunne jeg brukt til andre ting. Slik det er nå, lever jeg som en skygge. Men jeg kan ikke annet. Har ingen annen plass i verden. Det viktige for meg er å fullføre visse kritiske verker, så kan det være det samme hva som skjer med meg. Jeg har sluttet å bry meg, bortsett fra om gledene som er kortsiktige. Andre ting, arkivering og oversettelse, har ikke den fremgangen jeg håpet på. Ikke noe nytt.

Av annet. Jeg spiller et strategispill over epost med to andre nå. Det er kult. Blir vel holdende på noen måneder til, siden vi greier maks 1-2 runder hver dag. Fikk en telefon i dag, med svært gode nyheter for noen andre. Det gjør meg glad, og det åpner for muligheter, ytterst sett også for meg.

For meg står valget nå mellom å pliktmases eller å sitte her i ytterste fattigdom og bare skrive. Snart kommer jeg til å spise fiskeboller på hermetikk. Det gjør jeg bare når jeg er fattig. Vent ikke oppdateringer på Tidens titaner før etter helgen, så får vi se ...

Og hva skriver jeg? Preliminært sett kan jeg si ... Jeg hadde aldri ventet dette av meg. Men kunsten er sitt eget krav.

Tranås ut.

Fastlane Fox lever på flukt, og det gjør også jeg. Sirenene nærmer seg. Er de hvitkledde eller blåkledde denne gangen? Det vet ikke jeg, men hull kan oppstå i tøystoffet åkke som hvilken farge det er ...