Lysalvnytt femtende august

Viktig disclaimer: Dette er terapautisk freewriting, noe som er min lovlige rett til å gjøre. Les mer om terapautisk freewriting her: https://lysalv.com/om-ekstremt-tekstinnhold

Har fått en del dårlige og sammenfallende varsler via tarot. Det har gjort meg skrekkslagen nok til å ligge særdeles lavt. Varslene går på bakvaskelse (husstorming?) og en ramponering av et eller annet prosjekt. Det har jeg naturlig nok ikke råd til, derfor har jeg unnlatt å utøve mine vanlige aktiviteter ... som jeg vanligvis gjør. Vanlig og vis ... Nei det ... Intet av dette stemmer.

Har ikke råd til å bruke bensin, og akslingene er egentlig knekt, men i dag foretok jeg en kjøretur for å skaffe en bøtte som var full på tidspunktet jeg kjøpte den, og som er full fortsatt, men som jeg skal bruke til å holde blåbær. Det var det rene barbari, fordi butikken førte ikke sodd. Man kan bli gal av mindre. Måtte kjøpe kjøttsuppe som jeg ikke spiser, med mindre jeg blir tvunget til å spise det, fordi de ikke har sodd, ikke sant. Som en fant. Dant og vant. Huff. Alt annet av bokser i huset har jeg brukt til mjødurt. Hva jeg skal bruke det til, vet jeg ikke. Kanskje blande det i brød. Kanskje brygge vin på det. Noe annet formår jeg ikke.

På vei tilbake fikk jeg i et glimt øye på et syn. To hester stod bøyd over noe på bakken. Jeg så at det var et føll som lå der utstrakt. Antakelig død eller svært syk. Jeg vet ikke hvordan dette skjedde. Sykdom eller et uheldig spark i hodet, men føllet lå der i alle tilfeller. Vurderte å stanse og varsle eierne, men har ikke så mye overskudd om dagene fordi jeg blir så sulten og sint, og de og venner/naboer fører vel daglig oppsyn.

Episoden gjorde meg svært trist, og spilte på repeat i hodet mitt. Så forstod jeg mer. Jeg forstod at det var et tegn fra gudene, og omtalte noe som er tilfelle nå. Et dødt føll er et svært dårlig varsel. Det er noe i deg som ugjendrivelig faller i fra og som ikke kan hentes tilbake. En egenskap, en forhåpning eller et prosjekt. Saken er at jeg vet veldig godt hva det er. Jeg har kommet til et stadie der noe har dødd i meg, noe som har definert meg hele livet. Det er forferdelig, fordi i andre halvdel av livet (egentlig tidligere) mister vi bare, og får aldri noenting. Jeg vet altså at det ikke blir noen kompensasjon for tapet. Det var meg selv som lå der, en pubertal gutt som aldri fikk bli til, og nå er alt han skulle ha gjort og bli for evig tapt ... uten at jeg får noen kompensasjon. Det er alt jeg er villig til å si.

En del av varslene bestod av at jeg skulle raves av rammende galskap. Men det er visjoner jeg ser. En viten jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg forstår når noe er i ferd med å hende, men kan gjøre intet for å stanse det. Jeg frykter det spinnende hjul og den glatte flate. Jeg frykter gudenes mishag og min handling eller mangel på sådan. Jeg har nemlig ikke kontroll, fordi enhver inngripen, og mangelen på dette, får hjulet til å spinne fortere. Jeg er kvalm. Jeg er syk.

Jeg er forøvrig rammet av sterk fattigdom. På grunn av at jeg må ha råd til å betale for husleie og reparasjoner av bilen, kan jeg ikke bruke penger overhodet, ikke engang fylle tanken, og ikke fylle brød. Det er irriterende, fordi nå må jeg bake brød, og det krever arbeid i en tid der jeg ikke har krefter. Vanligvis doper jeg meg døgnet rundt, og det er jo umulig nå. Alt er i ferd med å gli av meg, så bare et skjelvende vrak står igjen. Det har gått opp for meg at jeg vanligvis drikker minst 2-3 liter kaffe døgnet, kanskje mer når jeg skriver. Nå har jeg gått tom for kaffe, og dermed har jeg endt i en vedvarende tretthet og i mangel på både motivasjon og konsentrasjon. Raserianfallene har roet seg, da, fordi jeg ikke ender så nevrotisk, men det er vanskelig å skrive noe.

Jeg eksisterer i vedvarende tortur, fordi jeg spriker mellom prosjekter. Oversettelse, arkivering, skriving. Det ene overtar for det andre, men ikke egentlig, siden jeg greier lite. Makter fortsatt ikke å skrive erotikaer, selv om forholdene (heh) skulle ligge til rette for det. Kan heller ikke uploade mine siste videoprosjekter, siden jeg ikke har plass siden jeg ikke har råd til å skaffe plass på Cloud eller annet, altså egentlig en spesifikk sky, i vilden sky, nei nå er jeg kry.

Alt dette betyr at jeg sitter fast. Mangelen på dopamin i hodet mitt gjør at jeg er sulten hele tiden, men det er svært lite å spise. Gjør innhugg i hermetikklageret mitt hele tiden. Noe annet orker jeg ikke. Kommer heller ingen vei med det andre. Det er vanskelig å forandre. Hvert prosjekt krever uendelig med inkrementelle steg jeg alltid kollapser overfor, og blir derfor et prosjekt i det perpetuelle.

Som sagt, varselet om føllet viser at jeg har hatt et bortfall som ikke kan erstattes av noe. Det er derfor ikke vanskelig å spørre seg hvem jeg er. Jeg vet det bare så altfor godt. Det viktige er at noen andre ikke finner det ut, fordi da vil skikkelser dukke opp med klubber i alt annet enn navnet. Vil jeg det? Nei. Det vil ikke de heller, var de bare i besittelse av min viten. De har nemlig slett ikke tenkt på konsekvensene av dette klubbegjengeriet. Er jeg enn en løsgjenger, finnes det grenser for hva jeg vil tolerere.

Selv om jeg ikke har råd til å gjøre noenting, har jeg fortsatt min kropp, riktignok ikke arbeidsfør, men førlig nok ... vil jeg tro. Så lenge heksa ikke legger dampende lokk nok en gang. Derfor vil jeg bruke de kommende 35 dagene til å krype rundt i terrenget, for å finne ting å fylle bøtta med, etter at jeg har tømt den for suppe som jeg nå tillater meg å spise, selv om det er dyrt. Når perioden er omme, skal jeg unne meg å drikke meg full. Jeg skal også lage brandy av blåbæren jeg plukker, fordi det var noen som tipset meg om denne mulighet. Jeg skal også lære meg å brygge egen vin, fordi det er billigere å være alkoholiker på den måten. Så håper jeg bare at hodet mitt nok en gang kan avpasse seg et liv uten koffein, så jeg kan gjøre noe mer enn å bare krype rundt i terrenget, med eller uten gevær er jeg definitivt sær, og ung nok til ikke å ha grønn eller grå stær, men utenfor vinduet er det en stær. Det plager meg. Og behager meg. Alt er jo det samme. Ja, kanskje det. Det må det være, fordi det meste har blitt meg likegyldig, bortsett fra den forferdelige vissheten om det døde føllet. Hestene var triste, var de. Hva tror du jeg er? Hesten er mitt skytsdyr og ibor min fremste egenskap ... av det som skulle ha vært.

Jeg er i ferd med å vinne et dataspill mot mine venner og rivaler på en knusende måte. Men det er jo bare et spill. Ikke så med dette. Tror jeg. Det har vært mange terningkast. Svært mange har ikke gått i min favør. Jeg er lei av spillet, men terningen ruller stadig ... nesten så det rumler i hodet mitt, som splinten i hodet til guden Tor. Det rumler i magen. Mon om det en gang skal rumle i fjellene her hvor jeg bor og ikke bedriver hor. Synes jeg hører det. Rungende skuddsalver og fjerne skrik. Kropper som blir liggende igjen i skråningene. Sånn kan det være når man er på skråplanet. Eller feil planet. En skrå planet? Nei, det er jo homo. Hi hi.