Lysalvnytt ellevte juni

Timen har kommet der jeg tillater meg å skrive personlig, uhildet og uten å legge noe mellom. Jeg har litt lyst til å fortsette med det. Det har gått litt tid siden angiverne sist var aktive. Hvorom allting er, tror jeg at jeg har forvirret dem, siden jeg i disse dager skriver om homofili (blant annet) . I deres forsimplede hønsehjerner er jeg jo en fascist/rasist/nazist som for hvert øyeblikk står i fare for å bli Breivik 2-0, derfor må jeg drepes med absolutt alle midler. En ting er å forvirre sine fiender med kunstnerisk aktivitet, men det spørs når monstrene begynner å røre seg igjen. I perioder kunne jeg jo ikke skrive en linje, ikke engang gjengi verselinjene i en sang, uten at det ble brukt mot meg til maksimal effekt. Slik er nordmenns protestanterånd, for hvem jeg har mistet all respekt. Det er kanskje med på å forme mine avgjørelser.

Så, det viktigste. Jeg har informert min motpart i Tidens tann at jeg må gå av eteren på ubestemt tid. Det er ingenting personlig, og han har forstått og godtatt min avgjørelse. Hovedgrunnen var at det simpelthen ble for mye med tanke på alle de andre forpliktelsene jeg har. Med det tydde jeg til alkohol, som egentlig bare er et symptom, dog et potensielt dødelig ett, som maskerer den egentlige psykiske tilstand.

Man må huske at jeg er diagnostisert med asperger. Det betyr at jeg er i kronisk fight or flight modus, og jeg har vedvarende høyere puls enn andre. Jeg blir mye fortere sliten , og det tar lengre tid for meg å hente meg inn. Så det som er rasjonelt for det gjengse menneske, er ikke nødvendigvis rasjonelt for meg. Som det har vist seg, de regler som fungerer for andre, er drepen for meg.

Men det er mer. Jeg har et ekstremt behov for frihet, og i dypet av mitt hjerte er jeg en kunstner. Jeg har et sterkt behov for å vie meg til egne prosjekter, fullt og helt, og det er det eneste som gir meg mulighet til å skrive. Hvis jeg ikke får næres av ensomhet, blir jeg konstant revet ut av de indre landskaper, og må bruke lang tid på å hente det tilbake. Slik det er, en dag med arbeid gjør at jeg må bruke dagen etter til å bare hvile og stabilisere min egen psyke. En dag med Tidens tann gjør at jeg må bruke minst en dag med å gjøre research, og det avbryter de øvrige prosesser. En dag i uken med sending er altså en stor prosentandel av min tilmåte tid, og de siste par ukene har det vært slik at jeg stadig ble nedhamret. Jeg forsøkte å hente meg inn, og hver eneste gang ble prosessen avbrutt.

Resultatet ble et enormt sinne, nervesammenbrudd og alkoholmisbruk. Når det pågår, binge-drikker jeg, det som er relativt sett enorme mengder alkohol i løpet av en dag. Jeg har allerede fått advarsler fra legene. Mine leververdier var for høye. Etter en periode med mer kontroll, sank disse leververdiene til akseptable nivåer, men nå er de garantert forhøyet igjen. Jeg kjenner rett og slett destruksjonen fra alkohol på kropp, sin og sjel på en ekte måte, med kroppslige smerter, især i siden/leveren, og et sinn som tar til å glitche. Min eneste løsning er å gi meg selv totalt alkoholforbruk, noe jeg vil greie, så lenge jeg tar hensyn til min egen psyke og mine egentlige emosjonelle ønsker.

For mitt egentlige ønske er å kunne være fri, ikke være forpliktet, og som sagt, kunne gå i modus med egne prosjekter. Nerdrum kunne ikke ha forpliktet seg til å være i en podcast fast ukentlig, hvis han var opptatt med å male. Det kan alle forstå, og hvis ikke hadde man ikke respekt for Nerdrum. Og hvis ikke han, ta en hvilken som helst annen kunstner, kjent eller ukjent. Og om ikke det, en familiemann som må bruke tid på sine barn. Enhver har rett til sin egen rendyrkelse. Dette er mine barn, for i helvete, og de trenger min kjærlighet. Faste plikter annenstedshen blir for mye.

Jeg har også lenge hatt et ønske om å kjøre ned til Ringebu, besøke stavkirken der og bare utforske området. Denne planen har jeg hatt i månedsvis, uten at jeg har fått det til. Da reagerer psyken, ikke sant, med ekte selvdestruksjon. Jeg kunne også tenke meg å gjøre noe mer. Kanskje reise steder. Oppleve ting, noe som ellers aldri hender. En gang var jeg sammen med en narsissistisk kjæreste som forbød meg å snakke med folk i parker. Nå vil jeg snakke med folk i parker, se hva som skjer.

Det er også noen grader av ressentiment her. Jeg føler at jeg bare har denne tiden. Jeg er i en god omstendighet nå, men det har ikke alltid vært sånn, og når som helst kan skjebnen innhente meg igjen. Jeg har levd et liv i ekte fattigdom, ekte nedrighet og ekte deprivasjon, på måter som du ikke engang kan forstå. Mitt livsmål er rett og slett å skrive mine verker. Hva som skjer etter det, bryr jeg meg ikke om. Slik det er, viet jeg meg med Tidens tann til en yngre manns verk, som gikk på bekostning av egen virksomhet. Å føle vrede mot min motpart er malplassert, fordi vreden er egentlig rettet mot mitt manglende mot til å velge meg selv, mitt eget prosjekt og egne behov, og kanskje vekke mishag, skuffelse og sorg fra mennesker jeg bryr meg om. Hva kan jeg si? Man bør aldri handle utifra redsel.

Når det gjelder den nye jobben, vil jeg kutte i den så langt det går. Minimere intervensjonen derifra, og skape en periode med større frirom, som jeg trenger for å hente meg inn. Saken er at jeg allerede har gjort meg økonomisk avhengig av dem. Det siste halve tiåret har jeg jo levd fra hånd til munn, og nå som jeg har penger, har jeg begynt å gå til innkjøp av ting, gjerne i bulk, noe som fungerer siden jeg nå disponerer et stort hus. Jeg har alt kjøpt meg mp3-spiller, fem headset og lesebrett. Det siste trenger jeg til profesjonell virksomhet. Jeg kan også tenke meg å gå til innkjøp av ti par sko (av samme type) og en regnbukse. Ta med regninger på bilen og regninger til tannlege. Dette er ting jeg ikke ville hatt råd til, om jeg brukte alle mine penger fra måned til måned. Vel, som jeg sa til en kollega: Jeg har ingen egen familie og derfor ingen forpliktelser. Derfor tillater jeg meg å leve som jeg vil. Han er selvsagt en kristentypus og forstår ikke. Han vil bare pumpe meg for energi, fordi da kan han føle seg trygg.

Aktiviteten i Tidens tann har maskert et ytterligere mørke. Jeg har forlengst mistet troen på nordmenn og muligheten til samfunnsmessig forandring. Det var en tid der jeg var jeg knyttet til nettavisen Akroma, hvor jeg trodde at man kunne få til politiske vinninger. Den troen mistet jeg for over et halvt tiår siden. Aktiviteten blir altså å ofre i et bunnløst hull. Jeg har allerede gitt mer enn nok av meg selv, har båret en enorm personlig kostnad, både økonomisk, profesjonelt og gjennom institusjonell forfølgelse og kampanjer gjort mot meg. Jeg mistet jobben og karrieren. Terrorpolitiet ringte meg opp på grunnlag av et dikt. Det lokale politiet hadde meg i samtale fordi jeg gjenga verselinjene i en sang. Da politiet i Steinkjer skjønte at de ikke greide å få noe på meg eller stanse skriveriene mine, forsøkte de å bringe inn helsetjenestene, uten effekt. Dette er ekte trusler som betyr noe ... og for hva? De fleste mennesker er ignorante, docile og er viet til sin egen komfort, og kun det. De bryr seg ikke om argumenter, kun trygghet og status, og jeg er egentlig ingen karismatiker. I mitt hjerte er jeg en kunstner. Slik jeg ser det, må utviklingen (egentlig det motstatte) nå gå til sitt logiske endepunkt. Det visdom ikke kunne gi, vil nøden øse av i fritt monn.

Ja, så det er bunnlinjen. Jeg har nå sluttet å drepe meg selv gjennom alkoholen, og har viet meg til egen skriving. Når jeg ikke gjør det, skal jeg arbeide med mine egne sideprosjekter. Oversettelse av bok og (myk)porno. Nå skal jeg gå ut i min egen åker og grave noen renner, spikke pinner som jeg kan feste hyssing gjennom, og måle opp en langt lengre renne. For å høste, må man plante. Muskler har jeg fortsatt. Jeg har vilje og jeg har mot. Det er alt en mann behøver. For å være mer enn en mann, må man ha visjonene og den vide horisont. Jeg velger alt sammen, og jeg velger bort plikten og dens ledsaker den døyvende alkohol. Det er en stor mann som kan si nei til de han elsker.

Jeg gjorde meg selv fri, fordi jeg valgte det Liberty cap på mer enn en måte