Lasgo + Sylver = Frelse

Som jeg har vært inne på har jeg aldri hørt et techno-album til sin ende, bortsett fra det klisjeaktige Massive attack - Mezzanine og etterhvert spøkelseshusmusikken Magic Affair - Omen (The Story Continues). Det bestemte jeg meg for å gjøre noe med. Vent. Det er jo meg. Dette skjedde ved en tilfeldighet. Men så red jeg på tilfeldigheten og ga den en hensikt, ikke sant. Før jeg går inn i de saftige detaljene, lister jeg opp alle albumene og enkelte essensielle sanger, mest for min egen del, fordi jeg bruker dette til å skrive.

Sylvers album i kronologisk rekkefølge:

Så en singel fra Sylver jeg vil fremheve. Sylver - Forgiven (Official Music Video)

Lasgos album i kronologisk rekkefølge.

Så to singler av Lasgo. Først ute er Lasgo - Something (OFFICIAL VIDEO) En kjent og ikonisk sang.

Så andre singel. LASGO - Surrender (OFFICIAL VIDEO) Denne er viktig, blant annet på grunn av den kvinnelige skjønnhet som viser seg der, det skal jeg komme tilbake, og det ikoniske og tidstypiske rop av "Go!"

Så hva ligger i dette for meg? Saken er at den gutten i klassen jeg beundret aller mest fra ungdomsskole og til videregående (Jmh) var dypt inne i visse typer musikk. Det første var den helsprø sjangeren som kalles for Happy Hardcore. Der krydde det av skarpe farger, bilder av blomster og blomsterenger, supervakre damer og en musikk som var preget av glede og en endeløs optimisme. På papiret skulle det være noe for meg. Selvsagt var jeg forelsket i Blümchen, og synes jo også hun dama i Dune var superskjønn, men sjangeren som helhet falt meg aldri i smak. Kanskje var jeg ikke like rasert som det jeg er nå, men det er noe annet der, og jeg tror det har med verdighet og opphøydhet å gjøre. Det er altså ikke nok at dama er fargerik og optimistisk. Hun må ha en form for mystisk kvalitet, eller et gudinnepreg ved seg. I Happy Hardcore er optimismen så fremtredende at den blir tvangspreget. Senere ble han, altså gutten, altså ungdommen jeg beundret dypt engasjert i techno-sjangeren, og han fungerte som DJ diverse steder. Han kunne også sette seg ned i en hotellbar og drikke for ti tusen kroner på en eneste kveld. Uhørt for meg den gangen. Nå skulle jeg greid det samme selv, selv om man skrur opp for influasjonen. Hans mor var tannlege, så han hadde råd til det. Her tegner det seg en kontur, eller hva? Et relativt aristokrati i penger og i kropp, og en givende og tolerant mor. Samt utøvende kunstnerisk interesse.

Technoen er annerledes. Riktignok er det snakk om attraktive mennesker med et aktivt sexliv, med en kroppslighet som er direkte skremmende enkelte ganger. Tenk kombinasjonen av modell og atlet. Sjangeren kan fremtre i moden form, noe Lasgo og Sylver er eksempler på. Tematikken deres er voksen, musikken er (relativt) avansert og slående, og den er preget av den unike ungdom og energi som nå ikke lenger finnes i verden, heller ikke for meg personlig. Jeg synes at det er avslappende å høre en kvinnestemme synge til meg under skrivingen, og det er greit at hun synger om noe annet enn rene banaliteter. Dessuten roer det melodiske og den drivende energien nervene, i en slags form for paradoksaltilstand.

Mine grunner for interesse er mer dyptliggende. Siden jeg nå beundret min klassekamerat, hadde jeg et desperat behov for hans anerkjennelse, og har det vel fortsatt ennå. Det var en anerkjennelse jeg egentlig aldri fikk, og som jeg heller ikke kan få, selv i form av en erstatningsskikkelse der man gjenopplever ting som har skjedd deg før. Technomusikken kunne vært min nøkkel til et ekte voksenliv, min billett til selvrealisering. Fordi han ville nok anerkjent meg om jeg hadde sex med en av disse technodamene, for eksempel, og ved å ibo sjangerens idealer - Energi, kroppslighet, spontanitet, immanens - kunne jeg ha blitt det jeg lengter etter å være, og tilsist, jeg kunne tatt til meg sjangerens voksne og modne form, der man bryr seg om voksenting. Forhold og sånn, antar jeg. Og selvsagt, denne sjangeren ER egentlig meg i den form som burde ha vært for oss alle. Vår unge form. Jeg har jo snakket om hvordan mennesker ikke slutter å se den verdenen de så da de var sytten. Dette er nok sant for meg også. Så det eneste jeg egentlig vil er å bli ridd av en gal technodame i fem timer i strekk, vår akt følgende intensiteten i musikken. Alt ved denne musikken, og disse verdiene, er egentlig hvordan jeg er, fordi dette er hva jeg vokste opp med.

Det er jo litt betegnende at min seksualitet er nært knyttet opp mot en manns, eller egentlig, alle menns anerkjennelse. Det er noe homofilt der, eller mer presist, noe narsissistisk, som jo er nært knyttet opp mot det homofile. Narsisisster hater kvinner (samt sin mor) og måler seg selv gjennom menn. Dette er sant for meg også. Jeg har en gang i tiden hatt en kvinnes beundring og kjærlighet, men dette var likegyldig for meg. Mer enn det, jeg fant det ydmykende. Det siste jeg kunne tenke meg er å være snill og bidragsgivende, forståelsesfull og med en dybde i utvekslingene og relasjonen. Det eneste jeg krever fra kvinner er at de skal anerkjenne min manndom og kraft, og at de skal se meg som unik. Hvis ikke har jeg jo feilet. Alt det andre, dybde i forholdet og en gjensidig forståelse, vil jeg først forholde meg til hvis jeg har blitt anerkjent - hvis ikke kan hun dra til helvete. Jeg er vel ikke interessert i å være en snill gutt som må sitte der og forhandle om hennes kjærlighet. Sagt litt enkelt, jeg vil være hennes supreme alfa, og ikke ha noen betatrekk, og det er her technomusikkens nå låste dør her representerte en åpning. Her kunne jeg tatt trinnene, gjennom modelldamer og immanens, så jeg følte at jeg hadde blitt anerkjent, og med det kunne jeg velge å bli voksen, og forholde meg til et voksenliv, med ansvar og relasjoner og sånt. Siden jeg ikke fikk anerkjennelse, ga jeg også kast på alt ansvar og alle relasjoner, med mindre relasjonen gir meg dråper av anerkjennelsen jeg vil ha. Bær i hu at man aldri egentlig velger. Livets realiteter velger for deg, og din psyke forholder seg til kjensgjerningene lenge før din bevissthet gjør det.

Så litt om musikken og det omkringliggende. Det skal sies at jeg per nå kun har hørt på de veldig tidlige albumene. Begge parter, Sylver og Lasgo, startet rundt år 2001 og rundet av rundt år 2009. De representerer en æra, og har som sagt de unike trekkene som hører til, og som ikke kan reproduseres. Jeg er dessuten glad for at de valgte å runde av før de ble parodier på seg selv. Det sies at i alle former for intens utøvelse, i idrett, i kunst og filosofien, og i mange tilfeller musikken, har man rundt et tiår der man befinner seg på en absolutt høyde. Det er sant for MMAens Fedor, og det er sant for Nietzsche. Så også med disse techno-menneskene. De hadde sin tid. Mitt håp er at mitt store tiår ikke har vært, men at det akkurat nå er påbegynt. Alt jeg gjør er å drikke og skrive, skrive og drikke, for å være ærlig. Vel, jeg deltar på podcast, så derfor drikker, skriver og snakker jeg, og for å snakke, må jeg nedtone drikkingen og skrivingen en del. Slik er det.

Jeg har altså til gode å høre mye av det senere opplegget, men tror så gjerne at de faller av en del, håper dog de fortsatt kan være lyttbare. Ser at Sylver covrer Abba som første sang på ett av sine sene album. Det er ikke klokt å stille seg i skyggen av svenske popdronninger på den måten, er det aldri så bra. Man bør ha selvtillit nok til å fremvise sin egenart. Sylver har produsert mest musikk, mens Lasgo har mange av de mest slående sangene. Men det er mer. Damen i Lasgo var en gang i tiden, som fremvist i musikkvideoen Surrender, den mest attråverdige kvinne jeg noensinne har sett. Rett nok liker jeg ikke mennene hun omgir seg med, men man kan vel ikke vente seg annet i Kali Yugas mørke. Hva er det som gjør henne så attraktiv? Det er disse skjelmske, dovne øynene, et slags opulent grunnvesen, og et velvitende og freidig preg. Hun vet hva hun holder på med. Det er på den måten jeg vet at jeg er en stor mann. Store menn foretrekker nemlig prostitusjonstypuser. Aha, her blir det sex, tenker menn når de ser henne, og de har jo rett. Er grunnen bare snakk om en form for biologisk tilgjengelighet? Hva gjør at det store liv foretrekker det skjelmske kvinneblikk? Kanskje er det rett og slett slik at man her ser kvinnens egentlige natur, og kvinnen som grunnleggende kraft, ikke et sosialisert vesen. Jeg kan som sagt ikke fordra tanken om å forhandle med en kvinne om hennes kjærlighet, gjennom det sosialiserte og det samfunnsmessige. Engstelige høner som bryr seg om ditt og datt. Kraft gjenkjenner kraft. Kraft vil ha kraft, og når man er i immanens, er det alt som betyr noe. Og det er noe i hvordan den skjelmske damen roper "Go!" i sangen på et tidspunkt. Det er tidsptypisk, selvsagt, bare den perioden kunne produsert det. Men det er noe dypt seksuelt i det, og jeg kjenner det i dypet av min sjel. Det trigger den jeg egentlig er. Det viser hva jeg egentlig ønsker meg - Det eneste jeg ønsker meg. En dame som roper "Go!" til kraft og utøvelse, det være å slenge henne ned i sofaen, eller utøve sitt skriveliv i brennende vrede.

Dessverre vises ansiktet hennes bare i korte glimt som nærbilde, og da er det altfor zoomet inn. Gudene fraholder oss fra perfeksjon. Jeg kunne trengt et alter med hennes visage til bønnevirksomhet og andaktsstund.

Interessant nok er begge disse band fra nøyaktig samme periode, og de er belgiske. Vel, Belgia er jo egentlig ikke et land, og det er et ikke-land jeg avskyr og hater, av åpenbare grunner. Tenk bare hva som har hovedsete der. Men det er nok riktigere å se Sylver og Lasgo som nederlandske. Deler av Belgia tilhører naturlig Frankrike, og deler, den flemske(?) delen tilhører Nederland, og damene her er jo nordiske. De er nærmere det nordiske menneske jeg ønsker meg. Det nordiske menneske som søker seg immans, det intense, hoppet og dansen, melodien - og som for all del ikke kjenner skam. Nordmenn slaktet og kvestet meg. Disse Nederlenderne ville i det minste godtatt mine lyster, om de nå ikke godtok lystens representant i mitt tilfelle. Trist å se at enkelte av de sene albumene har svært få lyttere. Verden har alt glemt disse edle skikkelser.

Ingen kan være alt. Det er det bare normies og narsissister som krever. Ingenting kan heller være perfekt. Jeg kan ikke lenger imponere min klassekamerat ved å ta meg inn på en technofest, danse hele natten badet i et lysshow, og bli slått ned og ridd av en technodame mot slutten (noe sånt). Men ved å lytte til denne musikken får jeg tilgang på deler av meg selv. Deler som lenge har vært glemt og fortrengt. Det gir meg kraft til å utøve de ting som nå er viktige for meg, og som kan rettferdiggjøre mitt liv. Jeg kan aldri bli voksen, men kanskje får jeg det jeg ønsker meg - Jeg skal være satyrrepresentanten for en unektelig og ubestridelig kraft, som jeg skal leve og utøve i immans for en tid. Da skal alles blikk løfte seg, og de skal forstå at de må anerkjenne Lysalv. Da har jeg fått alt jeg vil ha i livet.

Se energien, kroppsligheten og intensiteten her. Dette er en moderne form av det dionysiske. Mer, det er overmennesket i virksomhet. Den nye gud deltar på raves, skriver mesterverk og planlegger statskupp, litt som jeg gjør det i mitt ideelle liv. Alkibiades døde aldri, han flyttet bare til Belgia og siden Elf-valley