Kollaps inn i galskap

Huff, mister lesere når jeg ikke greier å gjøre noe i måneder av gangen. Før man mister lesere, mister man seg selv. Lider ekstremt. Noen tvang meg til å velte stolen, fordi jeg ble tvunget til å velte stolen, på grunn av at telefonen maste, og jeg måtte sjekke at det ikke var politiet eller et masmenneske på døren. Dynen jeg sitter med rundt meg hekter seg i alt, og jeg har ikke nerver/kompetanse/helse til trådløse øretelefoner, så ledninger er en trussel om ustabilitiet. Rudimenteringskravene ødelegger meg, fordi jeg lever om nettene og blir tvunget til å være tilstede på dagtid. Nå vet jeg ikke om det er hakk i gulvet eller stolen, noe jeg ikke likte. Dette har skjedd før, men liker det ikke.

Hadde tre definerende stunder, egentlig fire, som ledsaget galskapen. Denne siden slettet en intuitiv tekst ved at jeg kom borti en knapp. Jeg maktet ikke å hente det tilbake. Koster meg ekstremt å utrette noe. Fikk slikt et raserianfall at jeg måtte forlate huset for ikke å knuse noe. Nå må jeg skrive alle tekster i Word, og jeg har ikke struktureringen til å være strukturert. Fikk også gurglende raserianfall ved at siden nektet meg å lukke linjeavstand. Jeg kan ikke forholde meg til noe, minst av alt komplikasjoner eller Wordpress. Forstår du nå at jeg kan ikke leve et saklig liv? Resultatet ble at jeg ikke kan skrive, og jeg ga meg videoredigeringen i vold. Et eneste problem er nok til å sende meg hvesende inn i disharmoni. Jeg har blitt min far, med raseriet, og min mor med hatet og nervene.

Støvhullet vedblir. Rudimenteringsgjerningene rykker bare delvis fremover. Mistet bokseren på gulvet nå nettopp. Full av støv og hår. Støvet som flyter overalt, gjør mitt hode tungt. Kan ikke vaske, fordi jeg kan ikke rydde, fordi jeg kan ikke pakke ut, fordi jeg kan ikke montere møbler jeg ikke har, fordi jeg har ikke penger til disse møblene, og uansett har jeg ikke krefter til noen av disse tingene. De trinnvise trinn blir bare flere. Trappen forøker seg i trappetrinn og forbannet kvantitet for hvert skritt, og mange skrittene er bare fall. Likeledes så med skriverier. Ideer har jeg stadig. Intet mer. Fragmentene kaotiserer alt og lager en ball av tyngde som drar meg ned. Kan ikke foholde meg til noe, fordi jeg forholder meg til så mye.

En av disse dagene så jeg inn i mitt eget sinn, og i løpet av et eneste øyeblikk forstod jeg at det holdt på å gå i oppløsning. Det har aldri skjedd meg før. Mitt sinn ble tvunget i flere retninger og revet i biter.

En annen dag så jeg min langvarige sorg. Jeg fikk en sjelden kontakt med følelsene mine, og forstod at jeg lever i mørke. Hadde bare lyst til å legge meg ned, gi kast på alt sammen. Måtte spise, så jeg spiste, etter ekstrem komplikasjon for å få spise, inkludert at jeg måtte sparke til en hermetikkboks så den ikke skulle treffe gulvet i for stor hastighet da jeg mistet den, bare for å lage mat. Måltidet dempet sulten etter en time. Sult vedblir hos meg, om jeg har vært lenge sulten. Men så skjedde det som ofte skjer når jeg spiser. Hjertet raser. Hva mer er, det trigget sterke kroppslige smerter. Jeg har absolutt ingenting å gå på. Ingenting å beskytte meg fra å rives ned.

Et sinn i oppløsning. Sorg fordi jeg lever i mørke. Smerte som ikke kan bæres. Trusler fra utsiden, i form av familie og politi. Min familie er politiet, kan du si. Jeg vet at enhetsleder er klar og stadig følger med på meg. Saken er at jeg har vurdert å gå til tiltak, og da kan jeg ikke si mer.

Det var i denne ekstreme lidelsen at jeg påny ga meg natten i vold, selv om jeg visste at dagkravene rykker nærmere. Først oppsøkte jeg min egen ondskap, og så kom dette:

Fikk raserianfall nå også, fordi tekstboksen hang seg da jeg ville dra den på plass, og trengte å skrive. Jeg må rykke fremover, og det jeg må er det jeg må. Brister snart, mister den vesle forstand som går gjennom denne teksten, men nå tenker jeg at oppsøkelsen av min egen enerådende anima er mitt eneste håp. Kunne oversatt teksten, men hvis jeg deler den på diktkammeret blir jeg garantert politianmeldt. Ja, oppsøkelsen av anima. Jung hadde rett. I ditt hat mot kvinner må du bli en kvinne. Frigjøre deg fra din mors slaveri.

Jeg trenger og fortjener en stor sommer. Må frigjøre meg fra familien. Utover det håper jeg på et mirakel, der andre menn kan handle. Jeg håper at noe, noe jeg ikke har oversikt over, kan forandre seg. Det er alt jeg kan skrive nå.

Må fødes snart, ellers dør jeg.