Jeg har fått en ny gudinne

Det er gitt at jeg er totalavhengig av å ha muser, et slags kvinneideal som kan anspore min kunst og til og med en livsvilje. I lang tid har dette vært ivaretatt av gudinner som har tilfredsstilt min Fe (Feeling external) innen Myer-Briggs, det som er min barnefunksjon. Feene er et eksempel, et annet er intet mindre enn Disney-prinsesser. Det må være feminint, det må være opphøyd og ha et skjær av renhet og uskyld. Hvis ikke ser jeg ikke noe poeng i så mye. En ting jeg oppdaget er at Disney-prinsesser vil lire av seg de samme generiske bevegelsene og reglene, i en innøvd rutine som varer i omtrent 20 sekunder. Det avsluttes alltid med noe i duren: “Hope to see you again very soon!” som et signal om at nå er seansen over. Hva gir du meg, mann? Det blir en form for følelsenes prostitusjon. Man gjør liten ære på sin lærer ved å forbli elev hele livet, heter det. Jeg tror noe av det samme gjelder for å være et barn hele livet. Faktisk vil jeg si at barnaktighet, især hos meg selv eller nære relasjoner, frastøter meg, fordi det er så nært forbundet med narsissisme. Det guddommelige barn, som er Jungs designasjon på narsissisme, er noe jeg flykter fra. Jeg er endog beredt til å flykte fra meg selv, dersom jeg selv skulle vise meg å ha noen av disse trekkene. Dessverre viser min egen narsissisme seg i en tilstand der det som en gang har beskyttet meg, nå har gitt rom for en vedvarende håpløshet. Jeg har mistet troen på meg selv, menneskene rundt meg, noen fremtid og noe samfunn overhodet. Hele livet har jeg vært avhengig av en ting, nemlig troen på at jeg skal vinne en ære som ikke kan benektes, til tross for alle nederlag og all torturen. For å foregripe det jeg nå skal si, tror jeg ingen gudinne i det hele tatt kan ta bort denne håpløsheten. Kanskje er den eneste muligheten at jeg nå forlater en del av meg selv, barnet og narsissisten, og blir til noe hvor ingen gudinne har adgang. Bli min egen mor og far, slik det er. Mine foreldre må drepes før de er døde, og til dette formål har jeg kommet svært nær.

Når det er sagt, har jeg kommet over en kvinneskikkelse som egentlig ikke berører min barnefunksjon, all den tid hun opptrer voksent. Navnet hennes er Sophie Ellis-Bextor, en britisk kvinne. Frekke tunger vil kan hende kalle henne Sophie Bakse-Tor. Den slags må møtes med den hardeste avstraffelse. Gjør intet mistak. Jeg bryr meg ikke det ringeste om mine fascinasjonsobjekters egentlige biografi eller personlighet. Jeg har alltid vemtes over å se intervjuer med Girls Aloud, som eksempel, fordi selv om de representerer en slags åndelig kraft gjort fysisk, vil deres fysiske form i fravær av denne ånden være … vel, som kvinner flest, får man tro. Likeledes bryr jeg meg ikke så mye om Bextors egentlige personlighet, selv om jeg noterer meg visse ting med tilfredsstillelse, blant annet at hun evner å få barn. Så hva er det hun gir meg? Jeg tror hun nærer min Ne (Intuition external) innen Myer-Briggs. Sagt mer presist er dette min mønstergjenkjennende funksjon, eller gamblerens adelsmerke. Dette er min sekundære funksjon, og fungerer som min hovedfunksjons tjener, INTPens ufravikelige trang til å ha en eneste stor teori om verden. Hos henne får jeg altså noe som kan nære mitt iskalde bilde. Hvordan gjør hun det?

Hei, jeg er Tranås’ nyeste gudinne. Hi hi.

Bextor har jo en slags brand av disco-musikk, og sjangeren i seg selv gir etter min mening uttrykk for en stor livskraft. Det er energi, lek, dans, alt i en upretensiøs og enkel form. Sofistikasjon er svakhet, er en av mine første lærdommer som ung mann. Jeg har selvsagt lastet alt sammen i en høvelig kvalitet, samt visse remikser. Hun har laget album omtrent hvert femte år. Har hatt en slags antakelse om at det tidligste opplegget skulle være for heseblesende, men så langt har jeg ikke funnet at det er slik. Det er nok materiale til at man har variasjon, og det er behagelig å høre på en kvinnestemme under en skriveøkt. Men det er selve innholdet i kombinasjon med god musikk som fikk meg hektet. Bextor har som meg heldigvis ingen dybde. Det å ha dybde er en svakhet, og egner seg egentlig bare til livsmummifisering og stirring ned en brønn. Som meg har hun en enorm bredde, og berører en pletoria av tema, noen av dem svært kraftfulle. Bredde er som jeg har skrevet som aforisme, sin egen dybde, og på den måten har vi dybde, bare i en dynamisk og bevegelig form. Der dybdegåeren sitter ved sin brønn og forblir der, er vi det legemliggjorte lekende fossefar. Der det, altså vi går, går selve spruten (fra fossen). Til min glede oppdaget jeg at hun berører det dionysiske så vel som det apollinske. I sangen «Come With Us» gir hun uttrykk for mitt høyeste hemmelige ønske. Jeg ville gi alt for å bli med i en slags sex-kult, bare det var ekte galskap, ekte rus og ekte sex, ikke liksomversjonen uten åndelighet man får i dag. Kraft må det være. Sangen kan som sagt minne om en slags orfisk og dionysisk kult, et tema jeg har berørt i podcast i disse dager. Det jeg ønsker er å gi slipp på min individualitet og form, og bli ett med viljen til makt og artsviljen.

Sku. Mitt høyeste ønske og skjønnhet i moden form. Hvor ofte har jeg ikke forbannet dagen og implisitt velsignet natten, som hun synger om her?

Så slår bredden inn. I sangen «Beyond the Universe» berører hun tvert om en svært sterk apollinsk kraft, i samkvem med en intens dødslengsel. Min vesensnatur er jo egentlig sterkt apollinsk, til og med i mine former for galskap, fordi jeg ofte taler profetisk og i gåter. Det er heller ikke å nekte for at jeg lengter etter min egen død. Dionysieren ønsker seg jo egentlig ingen død, bare å bli ett med kreftene og ha evig ekstase. Tillot meg å lage en videoutgave av sangen, her:

Forbi Apollon og lyset, inn i døden

Av annet materiale, synger hun om den modne kvinnes levde liv. Det er fascinerende å lytte til, fordi det er den eneste måten jeg kan få tilgang på noe slik. Hvorfor? Fordi jeg ikke kan leve livet med en kvinne. Jeg vil altså ikke gjøre meg disse erfaringene i fellesskap med noen, og det er vel å dele disse tingene som gir en kvalitet som er større enn summen. Det jeg har fått, har jeg stjålet, og det har jeg stjålet, har jeg forkastet, og det er alt. Så fattig er jeg.

Alt er selvsagt ikke like bra. Originalutgaven sangen «Wild Forever,» som jeg først hørte remixen til, minner altfor mye om den ikoniske sangen «Teenage Wasteland,» til The Who. Liker remixen, med denne modne kvinnes erfaring. Litt irriterende med frasen «We just have to surrender,» men hun ville vel ikke vært kvinne uten. Til og med anti-konformiteten er der, og opplysningen om at hun ikke er «uptight.» Alt til en perceivers beste. Ville bli dypt rystet om hun ikke er perceiver som meg. Ja, i ettertankens blekhet er jeg lei av alle disse judgerne, kvinner som menn.

Her slipper vi unna sounden til The Who, som spilles ved immatrikuleringen på alle universiteter over dammen (min erfaring)

Det er meg selvsagt til sorg at Bextors verden myrdes i disse dager, sammen med min egen. For hvert barn en britisk kvinne får, importeres vel 500 pakistanere, 500 afrikanere og 500 chinks. Den verden som Bextor levde i skal aldri få komme igjen. Men kanskje kan en kriger som meg berge barna hennes i det kommende Rahowa, så alltingen kan starte påny. Siden hun er kvinne har hun nok forutant det. Kvinner forutaner det alltid, det er hva de er anrettet mot. De dionysiske krefter må slippes løs, så vi slipper den drepende moralen av i dag. Ikke rart jeg ønsker meg destruksjonen.

Den ideelle kvinne

Kort fortalt, og det kan ikke sies på en annen måte. Jeg trenger hennes magi og kjærlighet. Den enorme livskraft er også meg til del. Siden jeg ble forrådt brant jeg inne med det.