Jeg har en boms blitt

Sånn er det når man har laffet for mye med loffen, eller motsatt

Vandrer man ned stranden og kvelver en flatstein, kan det hende man får se noen slimete skapninger krype og kravle seg vekk fra dagslys. Litt på den måten er det med de "menn" og "kvinner" som ikke tåler fri og åpen tale, den ærlige redegjørelse fra en mann med styrke og mot. Dessverre har jeg nå måttet gjøre en regel om ikke å si noe om mitt indre liv i offentlighet. Det er det gode grunner til. Bær i hu at disse larvene har fratatt meg jobben for filosofiske uttalelser, og rapportert meg til terrorpolitiet på grunnlag av et dikt. Jeg må rett og slett beskytte meg fra slikt et larvepakk. I høyden kan jeg komme med faktaopplysninger, ikke mer. Ærerik tale skulle de jo ikke tåle. Sier litt om situasjonen på kanalen min også, hvor jeg måtte ta ned en personlig video: https://odysee.com/@LightElf:0/Personal-Feelings:4

Så hva er saken? Jeg har måttet flyktet fra hjemmet mitt. Problemene har vært store i lang tid, til de tilslutt ble overveldende destruktive, og det gikk på helsa løs. Det rydde inn med mus, og det var spyfluer midt på vinteren. Så ble luften direkte giftig av mugg, og har nok vært giftig i lang tid. Jeg fikk både synsforstyrrelser, vondt i nyrene, en nedbrytelse av sinn og psyke. Da jeg oppdaget hva som var på ferde, slapp jeg alt jeg hadde i hendene, og strøk på dør på dagen. Jeg har nok vært brytt ned lenge av disse problemene, inntil det hele eskalerte. Alt av produksjon har selvsagt lidd.

En av mine dypeste verdier er å alltid være klar over det som foregår rundt meg, og handle i henhold til det, om nødvendig på en brutal og drastisk måte. Jeg vil ikke nøle med å kvitte meg med alle eiendeler eller kutte vennskapsbånd, dersom jeg har forstått at det er nødvendig. Jeg er også beredt til å bruke hvilken innsats eller penger som helst, for å få det som jeg vil. En ting er at jeg tror på en dynamisk verden i tilblivelse, men noe av grunnen til at denne verdien står så sterkt hos meg, er fordi jeg har vært for svak på området i første halvdel av livet. Det verste jeg kan gjøre er å late som ingenting, og sitte stille. Til tross for min umiddelbare handling, holdt det hardt denne gangen. Jeg holdt på å gå til grunne, eller pådra meg varige men. Forhåpentligvis går dette bra. For meg er det noe sykelig og perverst med de mennesker som foretrekker ro og makelighet i nødens stund, litt som hvordan det norske lederskap reagerte på den tyske invasjonen. De nektet plent å handle i henhold til situasjonen.

Jeg så nylig et hus. Huset brant. Rundt taket
slikket flammene. Jeg nærmet meg og så
at det ennå var mennesker i det huset.

Jeg ropte i døren at taket sto i brann og oppfordret dem
altså til hurtig å forlate huset. Men folk
lot ikke til å ha det travelt. En av dem
spurte meg med svidde øyenbryn
om hvordan det var der ute, om det regnet,
om det blåste, om det fantes hus i nærheten
og så videre. De der, tenkte jeg,
må brenne i hjel før de slutter å spørre.

Sannelig, venner,
den som ikke kjenner marken brenne
under føttene slik at han drar hvor som helst heller enn
å bli her, ham har jeg intet å fortelle. Slik talte
Gothama Buddha.

Jeg er følsom og kategorisk. Det ligger i kortene at jeg har en bitterhet til den grådighet som ligger bak at jeg endte i situasjonen. Denne grådigheten er et trekk ved denne bygden, og derfor har hele bygden nå fortjent mitt personlige mishag. Dette er personer som også pinte og plaget mine forfedre, gjennom den selvsamme grådighet. Ikke vil jeg finne meg i det.

Nå skal jeg bo hos slektninger i en periode, ad nødvendighet, og iløpet av den tiden er det vanskelig å få mye gjort av kunstnerisk eller tankemessig virksomhet. Jeg er en sterk introvert som trenger alenetid og ro. Jeg hadde også store planer om å delta i en podcast. Dette er nå utsatt i lang tid. Det vil først være tidlig sommer før jeg er innflyttet på et nytt sted. Nå blir det en periode uten bosted. Frendeløs, lovløs og uten et hjem, som det heter i en av mine tidlige bøker. Jeg er selvsagt lei meg for at jeg måtte svikte i mine løfter, men jeg hadde ikke noe valg, og vil komme sterkere tilbake. Andre er nok skuffet også. På overflaten kan det minne om min landflyktighet for ti år siden, men situasjonen nå er egentlig helt annerledes.

Et annet av mine trekk er at jeg blir svært sterk i motgang. Jeg kan utholde nesten hva som helst, og blir kald, beregnende og handlekraftig, noe du aldri ville ventet fra en krølltopp med et sympatisk smil, men det er jo disse som er de farligste. Så i løpet av svært kort tid har jeg skaffet meg noe som er fantastisk bra, og passer mine formål godt. Alle profetier er tilsynelatende sanne. Hvordan enn man ser det, jeg havner i dypet av skogene, og der vil jeg bli, om jeg kan.

Det er uvisst om det er noen mening i verden, men om det ikke er noen mening, kan man skape den. Jeg velger å se det slik at det var meningen av jeg skulle bli motivert til å komme meg ut. Jeg hører ikke til blant lavlandsfolk, men blant fjellfolk og skogfolket. Kysten passer meg heller ikke. Skadi er gudinnen for meg, har det vist seg. Jeg måtte bare bli kvitt mine vrangforestillinger, hovedsaklig hva mennesker har fortalt meg at jeg er og hva jeg nå behøver. Til min ulykke har jeg tidvis hørt på dem. Nå er alt som skjer per min egen volisjon, og jeg har vokst på all denne tiden. Jeg er visere og sterkere, ulikt det som skjer dersom man blir kastet i Folsom fengsel. Der kommer man som kjent ut visere, men svakere. Ikke så med meg.

Nå kommer to måneder med relativ inaktivitet og fysisk fostring, for å vinne tilbake den helse som ble skadet. Så kommer en måned med fysisk forpliktelse rundt flytting. Så, et nytt sted, og det jeg alltid har ønsket meg. Frihet i de fri skoger. Og da skal sverdet kutte gjennom. Gudene har vist meg det, i syn og jærtegn.

De som ikke tåler min tale eller mitt mot skal heller ikke arve noe med meg