Intuitiv skriving

Det er en vakker ting når en manns sinn endelig brister, og gudene står deg bi. Min styrke varte hit, men ikke lenger. Jeg har opplevd stjerner i mitt sinn som ikke kan snakkes om. Forbi? Hva vet vel jeg om gudenes veier. Men det er en vakker ting, og jeg er glad for alt er over - til død eller kvinnes barselsferd.

Ikke bli opprørte, mine pene små venner, for jeg skal ikke skade noen av dere. Men det kommer en tid når en mann må stå frem med den han er, og alltid så jeg dem flykte i skrekk når jeg gjorde det. Hva har jeg gjort? Jeg har virvlet opp løvbladene og fått iskrystaller til å sprekke, og den takk for all denne bevegelse er sinte ansikter. Slik er det med de som ikke får seg til å danse.

Mitt problem, min herre, er at jeg ødelegger det som står meg nærmest og kjærest. Bringer jeg det slik til evigheten, eller skal det bli borte? Å ta ting på forskudd eller etterskudd på den måten, det er en forstemmende tanke.

Og hva hater jeg, spør du? Ingenting, egentlig! Nå har jeg endelig blitt fri. En gudinne kom til meg i denne natt på dagen, og slo meg i hodet med en tryllestav. Jeg gråt i hennes fang en stund. Nå ser jeg dagen påny.

For dette skal du vite om meg, og ta deg i akt når jeg sier det. Jeg er sterkere der andre kun er sterke, modigere enn en løve fremfor hver en form for avlat. Men det er ikke min fremste kvalitet, selv om det tillot min nye fødsel, fra denne pøl av endeløs smerte. Der andre har et hode med øyne, har jeg øyne med hode, og det utgjør hele forskjellen.

Her er et trylletriks! Jeg ser det jeg tenker, og jeg tenker på det jeg ser. Det gjør vel andre mennesker knappest. Kjedelige greier, min herre. Skjønner ikke at vi holder ut. Men hate dem? Alt av det slaget vil jeg ha meg frabedt.

Nå som jeg ser verden igjen, kan jeg fundere på hva jeg foretrekker, i både kvinner og menn der de vandrer rundt. En mann, tror jeg, skal ha en ren skjorte og et åpent og ærlig ansikt. Kvinnene bør helst kle seg i en striesekk. Barn bør føres, men ikke høres. Med hunden og hesten det samme.

Ja, nå for tiden forstår jeg at alle bekker kommer fra de vakreste kvinner. Snemøyer kaller jeg dem. Fjellene ble etterlatt av en eller annen gud. Hans problemer er ikke lengre mine. Jeg advarer deg. Hopper jeg, faller planeten. Det er nok best vi står stille en stund, vi to her sammen.

Siden vi nå først står her, forstår jeg at du må være min gode venn. En ingen hvilken som helst venn, men min kjæreste betrodde. Til deg kan jeg betro meg! Vi har kjent hverandre i århundrer. Jeg vet om deg og du vet om meg. Vår skjebne er også felles, og det enda så forskjellige vi er.

Vil du høre et venneråd? Makt finnes under jorden, sammen med årene som går deri. Men ovenpå? Nei, der råder en stor maktesløshet, og godt er det. Tenk på hva som kunne skje dersom menneskene noensinne fikk skalte og valte med makt. Jeg skjønner godt hvorfor Gud gjorde som han gjorde.

Derfor er det ingenting å bekymre seg over! Alt er de beste hender. Hva slags hender er det? Vel, selvsagt, det er de hender som er åpne! Åpent er også mitt sinn og hjerte, jeg gledes, her jeg står. Hvorfor skulle jeg annet?

Over er en annen velving, min venn. Hvis du trodde stien her var lang, tenk på de usette stier som går mellom stjernene. Men der oppe er veien lett, der den her nede stundom kan være tung. Skal du reise langt, må du reise med letthet.

Kort er tid, visdommen lang, dype er drømmene og blomster. Skal jeg fortelle deg mer? Jeg er den brønn som trekker vann fra oven.

Og hva er du, kjære venn? Du er blomstene og eføyen som snor seg om brønnen. Du er kan hende viktigere enn meg. Uten ville det ikke være vakkert der bøtten trekkes opp og ned. Jeg gledes over eføyets teppe, for under varmes jeg, og alltid er jeg rik på drømmer og den gode duft.

Her jeg står, splittes jeg og deles jeg. Jeg strekker meg forover og bakover. Jeg har vært mange skikkelser i all min tid. Vil du vite navnene? Nå var du nesten frekk. Et navn gjengår alltid. Det må være noe med torden i seg. Frykt da ikke. Med meg kommer regnskyll og vekst. Mitt hjerte var mørkt, men nå har tordenen der varslet regnet, med ferske, nye bloddråper

Alt jeg har sørget over, og alt jeg har grått for, har bare vært for å få jorden til å vokse. Jeg vet også at du, kjære eføy, vokser i mitt nærvær. Se altså så, ingenting har vært forgjeves!

Når den nye natt kommer, skal jeg huske deg, min venn. For det var tanken på deg som bar meg gjennom, og det er tanken på oss som får meg til å gledes. Når jeg puster, vokser jeg, og det kommer et stigende sus. Sådant farer jeg bort og skal være alle steder.

Min styrke er tilnærmet ubegrenset. Jeg sier som Mike Tyson: Du ville ikke vart et minutt i min verden. Der gudene ga kamp ga de styrken med