Innsiktens pris

Forleden dag kontaktet jeg min kabal av medsammensvorne, og delte med dem det som viste seg å bli et interessant tankeeksperiment. Mine venner endte altså med å bli teleportert til en annen dimensjon, rettere sagt, til Slaanesh sitt gledespalass. Der endte de med å få nøyaktig det de ønsket seg, og tok sin død av det. Hver død ble tørt beskrevet. Dette syntes de var morsomt, samtidig som de mente at jeg hadde holdt tilbake med tanke på dem. De undret seg også på hvorfor jeg ikke hadde beskrevet min egen død, og hva min skjebne egentlig ville bli i et slikt scenario. Dette fikk meg til å tenke. Forslaget for hva som ville bli min skjebne, dersom jeg skulle få oppfylt mitt høyeste ønske, bommet temmelig grovt. Både anrettelse og gradering var utilstrekkelig.

Først tenkte jeg å skrive en mer uutførlig beskrivelse, inkludert av min egen død. Kanskje jeg gjør det, men så fikk jeg brått en av mine innsikter.

Jeg aner ikke om jeg har snakket om dette før på norsk, men jeg fikk vekket min åndelighet ved alder 19-20. Da tenkte jeg over visse fundamentale spørsmål. Ved hjelp av to kilder, kanskje tre (Dharma Cave, Rushton, Redbeard(?)) så jeg gjennom samfunnsillusjonen. Fra da av var jeg ferdigutdannet i min forståelse av den ytre verden, litt som Napoleon var ferdigutdannet etter sin tid i militærakademiet. Han kjempet som kjent det siste slag som det første. Så også med meg, da min fundamentale tankemåte nå var blitt formet, og det skjedde som sagt i løpet av et øyeblikk. Kvikksølvet flytter seg hurtig. Innsikt om meg selv kom først tjue år senere, antakelig fordi denslags ville vært for tungt å bære for mitt unge selv. Med følelsesmennesker stiller det seg motsatt. De forstår seg selv først, så om man er heldig, verden. For dem er det sannheten om verden som er nesten utålelig.

Med min innsikt om den ytre verden, er jeg istand til å hurtig avgjøre hva som er god fisk eller ei. Dømmekraft og fortolkning er like viktig i åndenes rike som på slagmarken, og Merkur er som kjent en av mine hovedguder. Hermenautikk står altså sterkt hos meg, og jeg vet uten å vite hvordan. Det finner jeg gjerne ut senere. Kanonsalve først, så kan man telle likene. Derfor vil jeg henvise til to sitater, som jeg begge holder for å gi megen innsikt, spesielt med tanke på denne sak.

Det første sitatet er fra en kvinne. Jeg husker ikke fra hvem eller nøyaktig hvordan det gikk, og det er mulig jeg har det lagret et sted i et kaotisk arkiv. Det går noe som: "Sannheten om en persons indre anliggender er så ille at om det skulle bli kjent for omverdenen, ville ingen tro det." Andre sitat kommer fra Dostojevskij, parafrasert: "Folk er svært enkle, enklere enn du tror, og det er også du."

Så vår tilnærming i tankeeksperimentet bør løpe etter følgende linje: Gjøre det infernalsk, det ingen skulle tro, og gjøre det enkelt. Først da kan vi være inne på noe. Det danner et lite paradoks. Jeg vil ikke tro det infernalske om de andre, og de vil ikke tro det om meg, selv om det skulle bli avslørt eller til og med presentert for dem. Denne floken løser jeg ved det som tross alt har blitt min selvinnsikt. Jeg har et innblikk i meg selv, og vet at den endelige sannhet om min person er så infernalsk at ingen vil tro det. På den måten kan jeg vite at andre menneskers skygge er tilsvarende infernalsk, om de erkjenner den eller ei. Selv om min selvinnsikt ikke blir møtt med en tilsvarende selvinnsikt fra motparten, noe som lettere gjør at man kan danne et større bilde i fellesskap, kan man ane konturen av denne infernalske skyggen. De fleste mennesker er tross alt enklere og mer ille enn man skulle tro.

Dette får meg også til å stille spørsmål om min egen parodi, noe som egentlig viste seg å være en blanding av personangrep og tankeeksperiment, noe alle gode tankeeksperimenter ad nødvendighet må være. Hvis mine venners retort og parodiering bommet på meg, vil ikke min parodi være tilsvarende borte fra målet? Bare delvis. For jeg tror hver av partene har sett konturen av noe, noe enhver jeger og mann vil se, er han på jaktmarkene. Man har bare glemt å applisere ligningen, gjøre det enkelt, enklere enn du tror, og gjøre det infernalsk, mer infernalsk enn du tror. Først da danner konturen en skikkelse og blir håndgripelig, blir en ekte person.

For å nå frem til denne kjensgjerningen, kan man for all del ikke være mistroisk. Napoleon sa jo at mistroiskhet er kjennetegnet på den mindreverdige, og det er nettopp mistroiskheten som vil få en til å avfeie enkeltheten og det infernalske i alle ting, antakelig i frykt for at nå blir man manipulert. Slik en mann er, slik ser han. Det er også sant for de som ikke er menn, nemlig kvinner og narsissister. Ingen av disse kan løfte blikket fra sitt eget perspektiv. En god tenker må altså kjennetegnes av å ha et rent hjerte.

Så det er de egenskaper som behøves. Innsikt i seg selv, innsikt i den ytre verden, et rent hjerte, og villigheten til å jage konturen til den tar form i det spesifikke og særpregede. Jeg har nå alle disse egenskapene, selv om det tok meg tjue år å utvikle selvinnsikten, der det rene hjerte er meg medfødt. For den følende krever det nok mot å se verden, der det for den tenkende krever mot å se seg selv. Mot er altså den siste ingrediensen. Modig, dyp innvendig, bred utenpå, en jeger. Her har du meg, min herre! Men er du av samme slaget? Og dette skal jeg si deg, konturen du så av meg medførte riktighet, du glemte bare å gjøre meg enklere og mer infernalsk. Her er min sorg, min herre, de fleste jeg snakker ærlig til, trekker seg tilbake i frykt og i vrede, som et villdyr med nesen svidd av en brennende busk. Antakelig får de forutanelsen om seg selv gjennom meg, fordi jeg er dyp nok til å romme verden.