Hvordan ting har vært

Jau, ny side. Ting er litt mer komplisert enn før. Det er ikke fullt så enkelt å på en lettfattelig måte lage blogginnlegg, uten at man skal plages og knotes med alle slags settings. Samtidig har jeg nå litt mer funksjonalitet, og er i stand til å poste i artikkelform. Nervesystemet mitt takler uansett ikke mer et komplisert opplegg. Min misjon er å skrive, ikke være en IT-ekspert. Tanken om perfeksjon er noe jeg må slå fra meg. Alt er midlertidig uansett. En fordel er at det er mulig å laste backups av siden, tror jeg, noe som gjør at jeg slipper at det tar år og dag å arkivere det jeg har drevet med.

Det var ikke lett å få kjøpt denne siden. Ble noe drit med kredittkortet mitt, siden det var skittent leste jeg koden feil. Håper det ikke får konsekvenser ned linjen. Det man må forstå er at selv de enkleste handlinger kan være ekstremt vanskelig for meg. Jeg lever ikke i et logisk univers. Jeg blir straffet for ting jeg ikke engang har drømt om.

La meg komme forbi de omkringliggende formaliteter. Det er nok som jeg har trodd. Jeg er avhengig av en slags narsissistisk feed for i det hele tatt fungere. Jeg trenger altså forestillingen om at noen ser og liker det jeg driver med. Hvis ikke greier jeg ikke noe. Det er altså for mitt eget illusjonsmakeris skyld at jeg har denne siden. Et forsøk på å sprøyte inn liv i kontrapsjonen.

Jeg holder disse tingene for å være sant:

Jeg er en slags cerebral narsissist, som er avhengig av narsisisstisk feed.

Jeg er lett autistisk.

Jeg har sterke former for patologier og avhengighet.

Jeg har en form for CPTSD - et traume fra barndommen.

Mine indre stemmer er preget av 'bad objects.' Jeg har altså indre stemmer som ønsker livet av meg, er preget av en sterk selvforakt, og selvsaboterer på måter som svært få kan forstå.

På grunn av alt dette er mitt liv i ruiner.

Ting er heller ikke bra i ytreverdenen. Jeg sitter i et støvhull og er i vinterdepresjon. Dette er forøvrig den hardeste vinteren jeg har opplevd. Insidensielt også den kaldeste. Jeg får heller ikke til å rydde eller vaske støvhullet. Til det har jeg forlengst gått tom for krefter, overskudd og energi. Nylig har jeg hatt en influensasykdom, og har aldri vært så syk i voksen alder. Begynte faktisk å frykte for min egen overlevelse en stund. Før det hadde jeg et slags alvorlig utfall av sykdom grunnet dårlig livsførsel, antakelig. Det er ikke å stikke under en stol at helsen begynner å skrante på betydningsfulle måter. Med det kan man ane konturene av slutten. Kanskje får jeg noen tiår til, men mitt liv er ikke evig. Det er med det i tankene at jeg nå handler som jeg gjør. Jeg forsøker å etterlate meg en arv, men det er vanskelig. I dette landet har jeg jo blitt utstøtt på alle tenkelige måter, og alt ved meg er totalt uønsket. Men sannheten har vist seg. Jeg greier ikke å skrive på engelsk. Det gir meg lite eller ingenting. På et eller annet vis elsker jeg det norske språk, selv om jeg har et forhold av gjensidig avsky, forakt og hat når det gjelder nordmenn.

Flyttingen til Elverum har ikke gitt de ønskede resultater. Kåken hadde litt dårlig standard, greit nok. Verre var det at jeg fikk mus i veggene, uten at husverten brydde seg nevneverdig. Har måttet flyttet sengen min to ganger, på grunn av kravling rett ved hodet. Det gjør ikke underverker for nervene mine, for å si det litt forsiktig. Siden det var iskaldt resignerte jeg, og sperret av et rom. Jeg kjøpte feller, men hadde ikke forssyn til å utplassere dem, da en giftfelle fra den tidligere leieboeren allerede stod der. Resultatet var at en mus laget rede i klærne mine, som jeg hadde slengt på gulvet. Hvor lenge det hadde vart, vet jeg ikke. To tskjorter var gnagd i stykker. Vet ikke mer. Musen gikk uansett i fellen bare minutter at jeg hadde utplassert den. Det heller, gjør ikke underverker for helseparanoiaen min.

Får heller ikke til å forsøke å tette huset før vinteren er over. Husverten er det ingen hjelp i.

Har selvsagt forsøkt å vaske alle klær, og skal vaske mer. Saken er at jeg er nedsarvet i klær og gjenstander som jeg ikke har plass til, delvis prakket på meg av min stemor. Nå vet jeg ikke hva som er gnagd istykker. Har kjøpt en kommode som ligger strødd, som jeg ikke har hatt krefter til å montere, fordi jeg som sagt er nedsarvet og har resignert. Ingen energi og ingen overskudd. Kanskje med tiden vil jeg greie å organisere huset og fikse museproblemet. Jeg lever som en vampyr med livet på hold, og bor bare i et funksjonelt kaos her.

Forutsigbart nok har jeg gått tom for penger. Det endelige støtet kom med en regning på bilen. Nå kan jeg ikke gjøre noe på en måned. Ikke kjøre noe sted. Ikke kjøpe noe. Jeg er heldig om jeg har mat, annet enn det digre lageret mitt med hermetikk og posesupper. Min økonomi er slik at jeg ikke kan opparbeide meg noe overskudd, på noen måte.

Her er en detalj. To av mine tidligere arbeidsgivere tar ikke telefonen. Uten referanser er min karriere i praksis i ruiner, men det visste jeg jo fra før av.

Så ja, jeg venter, til jeg har energi og overskudd, til vinteren skal klarere. Da kan jeg fikse huset. Organisere meg. Skrive, selv om jeg overhodet ikke er velkommen i dette landet, selv ikke med den minste intuitive tekst. Alt ved meg er anti-norsk, ikke sant, noe de ikke kan unngå å legge merke til. Mitt håp er at skjebnen skal gi meg en let up. Gi meg noe jeg vil ha, som jeg kan bruke.

Når jeg har penger, er jeg alkoholisert. Litt variasjon på 'bad objects' må man ha. Forsøket på selvdrap arter seg på forskjellige måter. Men greia er at jeg trenger ikke å være her. Det var tjue minus her i November. Så fremt jeg har penger, vil jeg kanskje reise til steder som Gran Canaria i vintermånendene november-februar. Det er ingenting her for meg, spesielt ikke om vinteren.

Ja, så det er ståa. Nerver inntil resignasjon, forfølgelse fra skjebnen, intet overskudd og intet håp. Og jeg er en som tradisjonelt sett bare har kunnet operere under håp.

Dog, skrivingen er det eneste jeg har, som gir meg den minste grad av verdi for et annet menneske. Jeg ønsker altså å gjøre det til tross for, og ikke på grunn av.

Dette er mitt siste terningkast.