Hvordan knuse statsmakten?

Ny podcast. Denne gangen gjorde vi det mer spontant, med minimale forberedelser. Jeg hadde dog et mentalt kart i hodet grunnet research for en annen tematikk, og jeg fikk dessuten plutselige inspirasjoner da emnet ble foreslått.

I det store og hele er jeg enig i min samtalepartner. På et tidspunkt sa han: "Jeg er ikke anarkist." Min impuls var å retortere "Men det er jeg." Lot det være. Ulikt det man tror i vår falne tid, bør ikke alt handle om person, enn si personlige tilbøyeligheter. For arkivet: Jeg tror ikke på anarkisme som politisk system, men har sterke anarkistiske sympatier og føringer.

En interessant faktor er at både samtaleleder og samtalepartner er INTPer. Da vil jeg fremheve at jeg nok er en mørk utgave av INTPen, der min motpart er langt mer balansert. Jeg har det med å bli overveldet av følelser, hysteri og en kategorisk vrede. Ironisk nok blir jeg brakt til et mer velbalansert stadie ved å interaktere med en felles INTP, til punktet at jeg blir mer INTP enn ham, altså enda mer anskuende på avstand og upersonlig. Kanskje har det vært del av problemet hele tiden. Jeg forsøkte å tale til den gjengse mann og kvinne, og møtte bare uforstand og primitiv ondskap. Jeg tillot det å virke inn for mye. Man må alltid huske at en hund er en hund, og at en neger er og forblir en neger, samt at nordmannen er en dum, feig og grådig bondetamp. Til treller taler man ei i vanvare, kun idet befalningsordre skal utstedes.

Nå har jeg et slags ønske om å ta opp podcasting igjen, også i egen regi, men da i en langt mer voksen og seriøs profil, uten å, eh, bruke en pakke profil. Tidens tann har vist meg verdien av seriøsitet og saklighet. Man må huske at det gjengse menneske ser tilsynekomst og ikke stort annet.

Det er en vanskelig tematikk, der problemene er lette å påvise, men der løsningene er vanskelige å finne. Verken folkevilje, som norsk EU-motstand, opprørskhet, som tendensen i Frankrike, individuell tilbaketrekning, politisk resignasjon, Benedict-løsningen eller en marsj mot Roma/Oslo synes å kunne løse floken vi befinner oss i, forårsaket av en fiendtlig elite som styrer ovenfra og ned, og selger ut land, folk og helse, bit for bit. Det nærmeste vi kom frem til er å skape et fellesskap, sikre at et frø overlever, og vente til øyeblikket er inne så knivarbeidet kan bli gjort.

Når drepermånen stiger skal hver fiende og forræder møte sin død