Hvor jeg har vært den siste tiden

For en del år siden gjorde jeg det løfte at jeg aldri skulle skrive noe personlig, gitt alle angiverne som har forfulgt meg. Dessverre er angiverne her fortsatt. Likevel føler jeg for å bryte mine egne regler. Hvilke nytte ville slike regler være, om man ikke kunne bryte dem når det passet?

Det er lenge siden siste blogginnlegg. Det nærmer seg en måned eller så. Jeg er fortsatt i prosessen med å rette og forbedre min kortroman. Det viste seg tyngre enn jeg forutså. Jeg trodde dette skulle være unnagjort på 7-10 dager. Alt i alt er det å skrive svært tungt, og det har tidvis tatt opp alt mitt overskudd og all min energi. Derfor er det viktig for meg å fortelle de historiene som virkelig teller. Til forskjell fra hvordan det har vært, ønsker jeg meg også resultater. Hardkodede og ferdigstilte prosjekter, med faktiske lesere.

Samtidig har det vært en del mas og ubeleiligheter. Sosiale krav, arbeid(!) og små problemer histen og pisten, blant annet nestenvraking av bilen opptil flere ganger. Noen ganger har jeg vært svært frustrert, fordi jeg ender sliten om kveldene, og får ikke til å gjøre de siste innspurter. Når jeg jobber med tekst, pleier jeg å snu døgnet. De få menneskene jeg har med å gjøre, har vansker med å forstå akkurat den biten. En gang var noen på døren halv ti på dagen. Da var jeg i ferd med å legge meg, etter å ha avsluttet en ti-pack. Så der har man det ...

Det er utviklinger både i verden, nyhetsbildet og de sfærer hvor jeg pleier å ferdes. Jeg kunne ha omtalt dem, og har ved flere anledninger vært på nippet til å gjøre det ... men, jeg kjenner at jeg ikke har motivasjonen. En del av meg erkjenner at det er fånyttes. Få vennlige øyne, mange fiender, det er resultatet av min bloggvirksomhet gjennom disse årene, stort sett. Det eneste stedet jeg er aktiv, er på Tidens tann. Det også er krevende, men akkurat der føler jeg at jeg avgir tjeneste, som en slags soldat. Det er en gjennomgående linje her. Jeg må føle at min innsats faktisk teller i de tingene jeg gjør.

Samtidig er det visse skikkelser jeg må si nei til. En form for dårlig samvittighet fra min fortid, kan du kalle det. For å være med i hæren til Alexander den store, må du tjene marsjens hensikt. Så også med meg. Jeg har ikke tid til dalt og pjalt, ei så heller med de som tror meg en annen enn jeg faktisk er. Kjennetegnet på fiender og venner er at de ikke tror deg når du forteller noe nytt om deg selv, og på den måten er fiender og venner like nyttige. Ubrukelige, med andre ord. Jeg må nesten si at jeg foretrekker å ha samarbeidspartnere og allierte, fremfor det nære bånd. Som soldater i en hær er man oppsatt på å drepe sine fiender, og det er alt som teller ... Få tingene gjort.

Slik det er nå, er jeg omtrent halvveis i rettearbeidet. Utover det er det enormt mye å gjøre hva det gjelder mitt intellektuelle liv, spesielt når det kommer til å rydde i kaoset, og ferdigstille. Jeg fortsetter fremferden de ganger jeg har mulighet, samtidig unner jeg meg nå noen hviledager, eller rettere sagt, jeg gir meg lov til litt rekreasjon. En annen ting er at jeg i mitt personlige liv nå gjør noe jeg har ønsket meg svært lenge. Det er alltid fantastisk når det skjer. Måtte det bli mer av det. Alt dette hører den private sfære til. Noe fred må jeg ha, og andre ting enn kunstnerisk virksomhet.

Jeg vil komme med blogginnlegg når jeg føler for det, men det kan bli en stund til. Og jeg er som sagt svært nær å komme i mål med kortromanen. Også her skal jeg gjøre ting annerledes når verket foreligger.

Kom over denne ved en tilfeldighet. Høres ut som sounden til Psyence ...