Hjemmebesøket
Noen ganger må man ta ting i sine egne hender
4/30/202410 min lese
Jeg sitter i sofaen da politikvinnen låser seg inn i huset. Det slår i en ytterkarm og ringler i nøkkelknippet, før hun brått stanser. Hendene er fortsatt fulle med bæreposer.
«Men … hvem er du?»
«Legg fra deg posene, det kan du ta deg av senere, og lukk døren.»
Hun rygger litt umerkelig. Nesten like umerkelig kaster hun et blikk i retning utgangen.
«Jeg ville ikke gjort det, var jeg deg.»
Håndfullene med plast når gulvet. Hun lukker døren forsiktig bak seg. Stiller seg i avventende uro midt på gulvet. Hun har på seg en fargerik sommerkjole, ser jeg. Det gir et annerledes inntrykk enn uniformen. Nå ser hun ut som en hvilken som helst sporty idrettsjente. Den blonde hestehalen er nesten obligatorisk.
«Ta av deg trusa.»
«Men jeg …»
«Ta av deg trusa.»
«Dette er jo helt …»
«Ta av deg trusa.»
Hun stanser. Fører hendene opp under kjolen. Tøyet heves en anelse og strikken smeller. Det intime hvite plagget glir ned solbrune lår og ender i hånden hennes. Øyne fulle av trass og undring gir sin iakttakelse.
«Legg undertøyet ditt på bordet.»
Hun marsjerer frem til stuebordet, hvor plagget plasseres foran meg. Jeg sitter stille en stund. Bøyer meg endelig frem, fisker en flik til meg og senker brett og glatte folder dinglende ned i brystlommen.
«Strekk ut armene.»
Denne gangen er det ikke nødvendig med gjentakende instruks. Armer som er slanke, solbrente og muskuløse løftes til hver side.
«Drei deg rundt. Langsomt.»
Stille ser jeg hvordan hun gjør den samme dreiende bevegelsen i en liten sirkel. Øynene følger meg for hver rundgang. Det lange håret svaier etter.
«Utmerket. Stans.»
Øvelsen har gjort henne andpusten, ser jeg. Brystene hever og senker seg med megen anstrengelse.
«Nå kan du sitte ved siden av meg.»
Hun krysser den beskjedne distansen mellom oss, og tar forsiktig sete.
«Vi kan bruke soverommet,» sier hun.
«Først skal vi samtale. Og det er bare jeg som gir instrukser.»
«Javel.»
«Vet du hvem jeg er?»
«Nei.»
«Det skal jeg vise deg. Men først skal jeg vise deg noe annet.»
Jeg trekker frem det jeg har holdt skjult ved min høyre side, og legger frem en metallklump i forniklet svart på bordet.
«Vet du hva dette er?»
«Det er en revolver,» sier hun, med rynket panne.
«Ingen hvilken som helst revolver. Det er en Ruger Blackhawk kaliber 45 Magnum. Et av de kraftigste håndvåpen som finnes. Kraftigere enn enkelte gevær.»
Treningen hennes slår inn. «Har du bæretillatelse for dette?»
«Selvfølgelig ikke.»
«Så hvordan …»
«Dark Web finnes for de med snevet av intelligens og litt målrettethet. Jeg vil også minne om at jeg har militær bakgrunn.»
«Så hvorfor …»
Hun er klok. Jeg liker de som spør meg hvorfor. Det er et tegn på integritet og intelligens.
«Du spurte hvem jeg er. Dere har vært etter meg ved flere anledninger nå.»
«Vel, hva gjorde du?»
«Jeg vil at du skal lade revolveren for meg. En patron.»
Jeg utplasserer en patron på bordet foran henne. Noterer meg tilfreds at hun ikke later som hun ikke vet hvordan det gjøres. Tønnen er stor nok til å åpnes direkte og patronen slippes ned i ett av seks kammere.
«Åpne munnen din.»
Hun åpner munnen. En vanlig person ville sett tilbakestående ut. I hennes tilfelle understreker blottstillelsen at hun er besnærende vakker.
Jeg tar revolveren fra henne og spinner tønnen til korrekt posisjon. Spenner hanen som glir tilbake i tre tikkende trinn. Fører så det seks tommer lange løpet inn i munnen hennes. Hun gjør ikke motstand, ser heller ikke bort. Det kan jeg like.
«Lukk leppene omkring.»
Leppene hennes lukkes om løpet, nesten som hun var på skoleball. Øynene betrakter med tomhet.
«Folk tror aldri på deg når du sier noe. Derfor skal jeg demonstrere det. Vet du hva det etymologiske opphavet til å ‘demonstrere’ er?»
«Mm!» Hun rister på hodet.
«Neivel. Si ‘Y’ for meg. Som om du synger.»
«Yyyyyyyyyghrrr,» stønner hun anstrengt.
*KLIKK.
Øynene hennes har plutselig blitt unaturlig store. Jeg spenner hanen igjen.
«Si ‘N’ for meg. Også som i en sang.»
«Nnnnnnnnnngrrh,» gurgles det fra halsen hennes.
Jeg trekker i avtrekkeren.
*KLIKK.
Hanen spennes. Tønnen dreier på seg.
«Si ‘G’ for meg.»
«GrrGrrGrGrGggggggg,» gurgler hun.
*KLIKK.
Hun ville ha hikstet, om metallet tillot henne det.
Hanen spennes. Tønnen dreier videre.
«Nå kan du synge ‘V.’ Høyt.»
«VvvVVVvVVV,» vibreres det fra munnen hennes. «Vuh-Uh-Uuh!»
Hanen faller.
*KLIKK.
To strimer tårer renner plutselig fra øynene. Et øyeblikk var de ikke der, men nå strømmer elven fritt. Litt snørr fukter oversiden av løpet.
Hanen spennes. Tønnen fortsetter sin ferd mot målet.
«Syng ‘E.’ Det er altså en ‘E’. Som du mener det.»
«EeeeeEeEeEEe-e-e-EEEee!» erklærer hun, med det som antakelig er hennes fulle kraft.
Hanen slår på plass.
*KLIKK
Jeg holder løpet stille. Øynene hennes er lukket. Det eneste synlige tegn til aktivitet er tårene, som fortsetter å renne.
«Vi har talt sammen. Hvor langt telte vi?»
«Fm!» sier hun. «FMMM!»
«Det er korrekt. Våpenet holder seks kammere.»
Jeg fører løpet varsomt ut av munnen hennes. Forandringen får henne til å gispe etter luft. Hun hoster noen ganger. Våtglinsende fukt er det hun etterlater over forkromningen.
«Der har du svaret på ditt innledende spørsmål,» sier jeg og reiser meg. «Å demonstrere er for øvrig etymologisk basert på ‘monster.’ Å demonstrere er altså å være et monster.» Ordene understrekes på en måte av at jeg står over henne.
Hun stirrer meg rett i skrittet.
«Hvis jeg suger deg, lar du meg gå?»
«Nei.»
«Jeg vet ikke om jeg greier å suge deg nå.»
Kvinnemunn røpes av sin innsigelse. Jeg behøver ikke å hjelpe til. Rutinerte hender åpner beltespennen, løsner bukseknappen og drar ned smekken. Bestemt haler hun i bokseren, bruker fingrene til å hente frem penis og putter den inn i munnen. Suttende lar hun den vokse.
Hodet sklir taktfast frem og tilbake. Langsomt. Hurtig. Langsomt. Øynene følger av og til med på meg, ellers er de nedslått i underdanighet. Hendene hennes har kommet opp for å klemme til rundt baken.
Den utviste ferdighet er irriterende, men da tungen brukes med iver forsvinner følelsen og blir erstattet av en regnbue som åpner seg. Jeg stønner og lener meg tilbake.
Hun spytter foraktelig penis ut. Jeg bruker væten til å tegne ord og symboler over pannen hennes, mens hun hele tiden har ansiktet bortvendt. Jupiters innsikt dunkes sceptertungt mot blondinehåret.
Tankefullt spaserer jeg frem og tilbake med hendene bak på ryggen, fortsatt med penis hengende ut fra smekken. De sublime budskaper fra gudeverdenen er over meg. Hun sitter taus på sofaen og ser bare ned.
«Vennligst lad revolveren. Tre patroner skal være i denne gangen. Ved siden av hverandre.»
Hun gjør som jeg sier, og mens jeg står med ryggen til, hører jeg de to nye patronene klikke på plass.
Blikket mitt glir fra henne, som sitter der med et ladet våpen i hendene, over til inventar, bøker og møbler. Jeg får øye på noe som fatter interesse.
«Det der er vel en bestemorpute?» sier jeg, og viser til en pute som ligger pent plassert ved enden av sofaen hennes.
«Ja.»
«Som bestemoren din har laget?»
«Ja.»
«Jeg vil at du skal ligge på bestemorputen din.»
Hun ser på meg med runde øyne og åpen munn.
«Du skal knulle meg?»
«Ja.»
«Bare i fitta?»
«Det bestemmer ikke du.»
«Kan jeg forberede meg først?»
«Nei.»
Mildt og forsiktig tar jeg våpenet fra hendene hennes.
Rammeverket er alt etablert. Hun lener seg langsomt tilbake og hviler hodet på puten. Lukker øynene i resignasjon.
«Nei, jeg vil at du skal hvile kinnet mot puten, og holde deg godt fast. Hun er jo der for å trøste deg.»
«Hvem?»
«Bestemoren din, vel.»
Det at jeg skal skjende henne over familieklenodiet, gir det hele en ekstra piff. Som om jeg trengte det på dette tidspunktet.
Hun ser på meg med det lynende blikket fra en Valkyrje. Det første tegn til virkelig opprør. Men hun gjør som jeg sier, vender seg rundt og presser kinnet mot puten, som hun favner med begge armer.
«Løft baken. Så høyt du greier.»
Hun adlyder.
Jeg tar posisjon bak hennes underdanige positur, litt enklere sagt en løftet stjert. Heiser opp sommerkjolen til langt forbi hoftene. Det er et spesielt øyeblikk når man ser en kvinne naken. Nå ser jeg henne både eksponert og naken.
«Visste du at man kan avlese en kvinnes personlighet utifra smaken på kjønnet hennes?»
«Nei, det visste jeg ikke.»
Jeg stikker ansiktet frem. Blant de ujevne foldene finner jeg smaken av drømmende multer og syrlige markjordbær. Under er en liten dusk, denne er naturlig nok også blond.
Hun stønner, dels ut av plikt, dels ut av vanvare.
«Det synes meg slik at du er en stridig kvinne.»
«Hvis jeg var så stridig, ville jeg ikke latt deg gjøre dette.»
«Det er derfor du lar meg gjøre det.»
Jeg tillater meg å dykke ned i lyngen atter. For å være ærlig, er det ganske svimlende.
Tønnen spinner, spinner, som en tikkende snurrebass. Tikkende ned til, hva?
Varsomt fører jeg løpet inn i hennes vagina. Vrikker litt der foldene gir motstand. Hun gisper da hun kjenner den plutselige kulden gli inn.
«Ugh!»
Hun har løftet på overkroppen, noe som ikke var henne tillatt. Med fast hånd på en smal skulder, fører jeg henne ned til det ujevne triangel som jeg vil ha i en kvinne. Sørger for at hun hører lyden av den tikkende hanen som spennes. I siste øyeblikk fjerner jeg en av patronene.
«Nå kan du si ‘F’ for meg.»
«FfffffffFFFFFaen, jeg er forbanna altså!» roper hun.
Hanen faller og slår.
*KLIKK.
«Si ‘R’ for meg. La det rulle og ringe,» sier jeg og fører hanen tilbake.
«RRRRRRRrrrRRing!» erklærer hun høylydt.
Hanen slår i sitt fall.
*KLIKK.
Jeg kan ikke la være å kna på de avrundede kuplene. Svetten perler pannen.
«Si ‘E’. Skikkelig.
«EEEEEEEEEEEE!» roper hun
*KLIKK.
Tønnen dreier videre under slaget fra hanen.
«Hvor mange har vi kommet til nå?»
«Tre!»
«Hvor mange skudd holder revolveren?»
«Seks!»
«Hvor mange patroner puttet du i revolveren?»
«Tre!»
Hun vender seg i min retning, ser på meg under senkede øyenlokk gjennom hulrommet i sin egen arm, svettende, skjelvende, rennende.
«Du kan ikke … Du kan bare ikke gjøre dette.»
Slaget over baken hennes er så brutalt at klasket ikke kommer.
Stemmen min høres hul ut. «Si ‘Y’»
«YyYYYYYYYYYYYAaa!» hyler hun og hever seg på alle fire.
*KLIKK
«AAh? … unngh …»
Fascinert ser jeg hvordan kjønnet klamper seg til rundt løpet under rytmiske sammentrekninger.
«ÅåÅååÅÅåååh!» utgyter hun i en eneste lang tone.
Det varer og varer. Jeg lar henne rase og rugge fra seg. Kvinners diabolske natur blir meg her vel demonstrert. Hun faller sammen i fullkommen overgivelse. Forsiktig trekker jeg løpet ut. Det er gjennomtrukket i kvinnefukt og forlater vagina med en våt smask.
Jeg bestiger henne som hun var en tind, det ypperste symbol på og realitet av overvinnelse, og som vulkanen Etna omslutter hun meg med en varme større enn fra Hefaistos smie i arbeidende villskap. Ingen motstand nå som det er så vått, men heten som omslutter penis får meg til å hikste. Hun tar meg villig imot, og det er ikke meg imot. Jeg holder meg fast i hoftene og klasker hardt mot henne, mens hun stønner gutturalt ned i bestemorputen.
Tid er handling, handling er tid. Med det får vi en evighet sammen. Det er den kontinuerlige lyden av brutale klask mot hennes smekre, veltrente rumpe.
Klask … Klask … Klask … Klask
Av og til vrir hun seg for å se på meg. Holder seg for munnen for å undertrykke klynkene. Fukt, tårer og litt sminke i oppløsning renner ned ansiktet.
Hun kaster halsen tilbake og roper på Gud, på faren sin, på pappa. Hun roper alt dette mot en usett himmel.
Her er jeg den himmelske far. Deus Pater.
Jeg gjør min utgang ikke lenge etter sædavgang. Hun ligger fortsatt med hodet ned og kjolen trukket godt opp forbi hoftene. Hånden åpner og lukker seg over putens tøystoff. Jeg kunne trukket hennes kjoletøy ned for sømmelighetens skyld, men foretrekker ikke.
Hennes oppholdsrom har en klokke på veggen.
«Du skal holde den stillingen i en halvtime til. Forstått?
«Ja.»
«Etter det skal du pakke ut dine husholdningsartikler. Har jeg gjort meg tydelig?»
«Ja.»
«Utmerket. Farvel.»
Med det forlater jeg stedet.
Ordinært sett har jeg svært stor selvkontroll, men jeg må innrømme at jeg onanerer hyppig så lenge lukten sitter i hennes undertøy. Etter at noen uker har gått, kan jeg konstatere at det ikke foreligger noen anmeldelse for hendelsen, i den grad man kan anmelde seg selv.
Til det er hun nok for stolt.
_____________________________________________________________________________________________________________
Det er fredag ettermiddag klokken 16:52 da politimannen låser seg inn i huset. Da dreier jeg rundt i skinnstolen. På det vesle sidebordet er en halvtømt flaske whisky og et grovkalibret skytevåpen.
«HVEM I HELVETE ER DU?»
Rolig tar jeg en slurk av mitt whiskyglass.
«Det er du i ferd med å finne ut.»
_____________________________________________________________________________________________________________
En dag tar jeg meg i å gråte ned i dypet av hennes berøvede intimartikkel. Duften er nesten borte. Hvor kommer denne svakheten fra? Det passer seg ikke.
_____________________________________________________________________________________________________________
Jeg spankulerer frem og tilbake i mitt værelse i en kontemplativ tilstand.
Vår bevegelse er fullstendig ikke-voldelig.
Jeg ser for meg kropper revet ned av rungende maskingeværsalver.
Det er forferdelig det som har skjedd.
Et hull blåses i skallen på politikeren.
Dette var en meget plaget ung mann.
Blomsterhavet og prosesjonen av kister får meg nesten til å le meg i hjel.
Det hele kan inndeles som følger:
1. Ledersjiktet
2. Segmentet med voldelige aksjonister
3. Det ordinære riff-raff
4. Ungdommer aktive på Discord
Punkt fire kan fort nå punkt to og punkt en kan dessverre lett nedgraderes til punkt tre.
Det ringer på døren.
Utenfor står politikvinnen, iført en stor pelskåpe. Hun holder armene tett inntil stoffet.
«God kveld,» sier hun.
«God kveld.»
Hun smyger seg forbi meg.
«Så, det er her du bor.»
Hun marsjerer inn til stuen. Jeg følger etter. Vi betrakter hverandre på tvers av gulvet.
«Du er jo en fascist.»
Jeg hever et øyenbryn til dette.
«Jeg kan opplyse deg at jeg har loggført at jeg oppsøker denne adressen, for å undersøke et tips knyttet til ditt Alias. Denne loggen ligger på flere systemer og kan ikke slettes.»
«Mitt Alias?»
«Det du fikk meg til å si. Ikke spill dum med meg.»
«Neivel.»
«Jeg har lest om dine aktiviteter. Jeg vet også at du står bak den senere tids overfall. Selvmord i en garasje? Mannen levde et lykkelig liv.»
«Det ble i alle fall en ulykkelig avslutning.»
«For deg også, hvis jeg melder deg. Vi snakker her om en forvaringsdom. Er du klar til å slutte selskap med Breivik og Manshaus?»
Jeg svarer ikke.
«Jeg har to krav. Dem forventer jeg skal oppfylles til fulle. Ellers melder jeg deg.»
Blikket mitt dras til skrivebordsskuffen, hvor jeg har gjemt et våpen.
«Jeg har trent kick-boksing med Cecilia Brækhus. Sannsynligvis kan du heller ikke overmanne meg.»
«Hva er det første kravet?»
«Underkast deg meg.»
«Hva?»
«Underkast deg meg.»
«Jeg forstår ikke …» Gulvet tar til å gynge. Det hun ber om … kan det virkelig stemme?
Hun åpner pelskåpen. Under er hun helt naken. Yppige bryster med rosenrøde vorter, som jeg aldri har rørt. Samt en blond dusk jeg har behørig skjendet.
«Underkast deg.»
Jeg faller til mine knær og bøyer hodet. Lenge er det taust.
Hun har kommet nærmere. En hånd løfter haken.
«Godt. Gester er verdt mer enn ord.»
Hun griper fatt i bakhodet mitt, og presser ansiktet inn i kjønnet. De blonde kjønnshårene er fuktige. Først etter en stund forstår jeg at det er fra mine egne tårer.
«Det andre kravet.»
En skarp smerte treffer meg over ansiktet, og jeg velter ned til gulvet.
«Bli liggende!»
Skarpe knær presser seg inn i overarmene og nagler meg fast. Hun er ruvende og fryktelig.
«Vær kjæresten min. Si ja.»
«Ja,» sier jeg.
Min verden forsvinner i duften fra Valkyrjens lyng og marker, idet hun senker seg over.