Hedendommen er tilbake

Velkommen til en ny titt under panseret. Jeg har mange sportsbiler og mange motorer, da min sjel er meget rik. Faktisk er jeg det mest mangfoldige menneske i dette landet, og det mest sympatiske. Alt burde meg bli tildelt, spesielt rumpene til kvinnelige håndballspillere. Fastheten ville for meg utgjøre en stødig grunn og et fast holdepunkt, og det kan være viktig for noen med så mange drifter og føringer som det jeg har. Da skulle jeg tillate meg å være tilstede, der i garderoben, og avfotografere alle mann, jeg mener damer, i avslørende positur. Etter sesjonen blir damene sendt rett i dusjen. For å vaske av det jeg har skriblet på rumpene deres med tusjen. Hele byggverk av dikt og rim, men slett ingen rim-frost eller mumie-ytring. Se, nei det holder jeg meg for god for! Mitt poeng er at det slett ikke vil være Bibel-vers som nedfelles på rumpene, men det sier kanskje seg selv.

Det er mange kjente tematikker og bilder her. En av de tidlige jødene gir sin triumferende uttalelse om deres åndelige triumf over oss germanere. Før, da de var maktesløse, fremsa de sine motiver rett ut. Nå, som de har makten, er deres motiver skjult. Det kan man merke seg. Mot slutten har man en uttalelse fra Nietzsche, som ugjørt et perspektiv på hva hedendommen egentlig er. En god måte å se det på, men det aner meg noe mer. Jeg har alltid hatt formeningen om at hedendommen rommer et stort mysterie, kanskje det største av alt, og min formening og fornemmelse er hellig. Det er i glimtet at all min innsikt blir til. Mysteriet er noe av det jeg vil tilnærme meg i de resterende deler av mitt liv, og kanskje kan jeg ytre noe, noe nytt, som ord.

Selvsagt er det mine sedvanlige gudinneskikkelser, og den stadig hurtigere spinnende sorte sol. Chakra- auraer omgir gudinnene, og de blir på fetishisert vis avbildet med livsruner som har sitt rotfeste i fitta og springer opp like mellom de digre puppene. Camille Paglia ville nikke anerkjennende. Hos min hedningegruppe Greyhorn pagans, lærte jeg at Chakra-fargene finnes i invertert form i Pride-flagget, likeledes så som fredstegnet er en invertert livsrune, og følgelig betyr død. Nå, i Kali Yugas mørke, dyrkes døden og jøder alle steder. Monn hva som egentlig er verst? Vel, med døden våkner man bare til sitt første øyeblikk, mens alle øyeblikk vil korrumperes under visse innflytelser. Det kan man holde i tankene. Sannheten vedblir, med Nietzsches ord: "Du som hater jøden så, hvorfor tok du til deg hans religion?"

Men la meg ikke snakke om de uverdige. Svært få er verdige oppmerksomheten til en skikkelse som meg, selv ikke verdens herrer. Verdens hund og apekatt tenker jeg vi kaller dem, for det er jo den egentlig sannhet, all den tid disse er herskere i materien kun, og jeg er avstammet fra Atlantis, og besitter ånd! Min tid i lediggang er viktigere enn dine største øyeblikk. Det er sammenligningen mellom trivialiteter og en enorm potens, som når som helst kan forløse seg i sollys og glitter inn i de ukjente domener. Ser du det da ikke? Det er Den nye innsikt, og Det nye liv. Fremfor alt, liv for vår rase. Min plikt er som Seidmann, og tenker, og fruktbarhetsgivende solgud. Jeg har tenkt på alt, forstår du. Derom hersker ingen tvil. Og hvis du tviler? Har du noen anelse om hva som foregår i mine lunder, der oppe i Uppsala? Nettopp. Ditt tvilstilfelle blir meg til underholdning, idet du heises opp for gudene.

Nåda. Nåvel. Rumper og religion er en og samme ting for oss hedninger. En riktig så god rumpe er en stor religion! Og da må den være begrenset i omfang, og omgang, et aldri så lite paradoks. Mer! Mer! Roper du. Bring oss mer viten, mester. Kjære elev. Se på den lilla trekanten. Det er tegnet for de renblodede i Harry Potter. To ganger renblodet må hun være. Vil du vite mer, eller hva? Jeg tror kvinneskikkelsen ved siden av er jomfruen, i jomfruens tegn. Med tilstrekkelig teorigrunnlag, egentlig symbolgrunnlag, forstår du hva jeg hensikter til. Tegn og symboler råder over verden, sa Konfutse. Den glade flate! Snart tegner jeg et smilefjes, og setter den på en tablett.

Av feil er det bare ett, for det er min imperfeksjon som peker mot perfeksjon, som den eneste type perfeksjon vi kan ha i vår verden av vorden, ikke væren. Nå forstod du ikke hva jeg sa, men kan jeg ta hensyn til det? Hva tar du meg egentlig for? Spørsmålet er omvendt. Hva tar jeg deg egentlig for? Jeg må ha en god grunn, og dette vil oftest arte seg som en god rumpe. Bare det fysiske er ekte og har overbevisningkraft. Især for meg, som stiller høye krav. Her er ett: Ved befalningsord skal hunds bak senkes og kvinnes bak oppad fare. Ah, ja, bare et geni kan skrive noe sånn. Ah, ja, feilen. Nu må jeg rettelig påpeke at det er ikke bra å gi sådant fokus, men på den annen side, jeg står jo over konvensjon, og til og med kravet om utvist vett og forstand. Jeg vil danse som Elagabalus ned gaten, klirrende med min fingerfestede cymbal! Et festspill, et opptog og en parade, det er kjernen i alle ting. Det ytre er jo det indre. Bare et geni kan skrive noe sånn. Feilen, ja. Mot slutten omsluttes gudinnene av flammer, der de før har stått under, eller kanskje tilvirket den sorte sols lys. Jeg fikk til bedre og glattere flammer før i videoprogrammet, som vist i min hyllest til Valhall og inntogsmarsjen rett inn i en deilig rødhårsfitte, men det er kanskje en annen sak. Da, altså til hedendomsvideoen, hadde jeg glemt hvordan jeg fikk til dette. Jeg tror jeg kan finne det tilbake, men det er så omstendelig å gjøre så. Trivialiteter er ikke min gate, selv ikke krav om kledning, eller kledning i det hele tatt. Jeg vil danse naken, mens jeg viser deg det ytre, og det indre. Du mitt indre, mitt indre. I min godhet gjør jeg at du ikke blir skremt. Du kan le! Det er jo i latteren all sannhet viser seg. Le altså av meg, mens jeg stiller opp håndballdamene på rekke og rad, og tar dem dundrende bakfra etter fullført fotosesjon. Det er det eller å gråte. Nøytral får du ikke forholde deg. Det får være grenser for vederstyggelighetene.

I tillegg til kunsten, og filosofien, av disse våger jeg ikke å si hvem som står meg høyest, i fall gudinnene skulle drepe meg, er jeg historiker. Det er denne rikdommen, ser du, samt det dypt funderte byggverk som min en gang gryende innsikt sprang opp fra. Jeg er slett ikke blind for at noe av estetikken er ortodoks-kristen i sin fremstilling, som kanskje den eneste sunne del av religionen. Den blonde Sanguinius tar rollen som St. Mikael eller hva den fuggelfjøra heter, i kamp mot kvinner og kaoset, og en ekvivalent til drage, med spyd. Til mitt, eller egentlig St. Mikaels forsvar, springer jo denne delkomponent fra gammel hedendom. Kvinnehat og kamp mot kaos gjennomsyret jo grekeren, blant annet. Alt de har, har de stjålet. Det gjelder både kristendom og staten. Hvordan så? De deler samme vesenskarakter. Kristendommen ble bygget opp rundt staten, og staten bygget opp rundt kristendom. Målet var alltid det samme. En enhetlig kjerne, hierarki, og makt. Så kjedelig. Det er mangfold, kaos og farger jeg vil ha. Siden jeg er germaner, og avstammet fra Atlantis, har jeg overvunnet selv mitt kvinnehat. Ja, selv mitt hat er noe jeg tar med latter!

Det er interessant når jeg gir mine funderinger, for i dem bor mye dybde. Vanligvis gir jeg jo meg i kast med breddekast, og slenger om meg med både drakt og farge, og dans, ikke minst. Men rolig, avveid fundering, ja, det er kanskje noe annet. I løpet av et halvt sekund, i et opphold i dansen, slo det meg nemlig at Warhammer 40K er det fremste utslagt av, og representant for hedendommen i disse dager. Før, på åttitall og nittitall, var det nok Dungeons&Dragons, men der har korrektheten overtatt. Det samme vil skje med Warhammer, naturligvis, men det viktige er jo å aldri stå stille. Da beveger man seg bare til noe annet. Og det jeg vil si er at Warhammer 40k, verken er mer eller mindre viktig, eller av større høykultur eller laveste lavkultur, enn Bibelen selv, eller selv våre største heltekvad. Ja, en annen formening har jeg. Meningen til en vismann og dåre er av samme støpning, og validitet! De er like viktige! Og derfor danser jeg, her på ferden! Forhåpentligvis vil jeg ikke bomme, verken med bommelom eller bongo-tromme. Håndballdamene blir så sure. Avsted! Avsted! Festen venter, og et møte med de mange guder som har gitt meg kraft, skikkelsene i mitt indre. De smiler, et kjærlig gjensyn er det.

Nei, nå tar jeg turen innom Skiringssal