Hagen av lys og mørke - tidligere fragment

Det er tid for bespisningen. Tydeligvis er det oppsiktsvekkende for den fargerike forsamling å se meg bære ut kjelene, gedigne som de er, så jeg holdes konstant under overvåkning. Min mor og jeg har vært i virksomhet fra morgenen av, og fylt stålbeholderne med opphakkede poteter, gulerøtter, og kål så hardfør at det ikke nyttet med noen kniv. Kun ved bruk av kjøttøks og sag fikk jeg bukt på de seige knollene. Vann slått over, sulamitten kokt, og vannet slått ut. Deretter tilsatte vi en skog av oppskåren purre, og til sist, mesterverket, en kraft fylt med fårekjøtt og små kjøttboller. Det skal syde, ikke koke, som navnet tilsier, i lang tid så den rike kraften kan fylles med næring. Sodd, en rett som har eksistert i Norge siden vikingtiden, og som trønderne tvang den kristne kongen til å spise fra offerdyr.

De utendørs festlokalene består av fire langbord satt sammen i et kors. Over er tråder strukket på kryss og tvers av grenene, hvor det henger antikke lyspærer i ulike farger, som en slags statement eller et retro motefenomen. Intet behov for dem nå, midt på lyse dagen. Jentene har vært opptatt med å henge opp papirengler i flettverket ovenfor, holdende hender og klippet fra samme stykke papir. Ved nærmere ettersyn er det ikke engler, men feer, fargelagt og påtegnet smileansikt fra talløse barnehender, i primitive etterligninger av de tilstede. Andre figurer er det også, blant annet en mann med hjortehorn som sitter med bena i kors. Grytene smeller opp på bordene etter tur. Hver inneholder ti liter rykende varm sodd, og jeg må gå tre turer til sammen. Tretti liter, altså, fordelt på rundt femti gjester, ispedd fat med flatbrød. Hvor mye spiser barn, egentlig? Hvem vet om det vil være nok? Ingefærbrus skal det være til alle mann, samme hva noen ellers måtte foretrekke. Her skal det ikke være noe slinger i valsen, og tradisjonene, ellers smaken må opprettholdes. Vi er jo tross alt vikinger. Jeg blir opptatt av å bære flere favner brusflasker opp fra kjølerommet, mens forsamlingen tar sete. I et eller annet utrolig utslag av disiplin, venter barna med å spise før jeg har ankommet. Den eneste plassen er ved siden av min mor på langenden, og irriterende nok er nærmeste gryte og øs langt unna. Jeg må reise meg med fatet og lene meg over noen smårollinger for å sikre første porsjon. Brusende væske i glasset. Jeg føler jeg må si noe, og reiser meg. Som eneste mann er det ikke vanskelig å få oppmerksomhet i dette selskap.

«Spis og vær glad! Sodd er en magisk mat, og alle som spiser det vil bli svært sterke!»

Alt i henhold til barnas magiske forestillingsverden. Saken er at det er min forestilling også. Er selv bare et lite barn, litt mer avanserte verktøy til rådighet, det er alt.

«Så du sier at du aldri har spist sodd før?» sier en av jentene. Det er brunetten og kranglefanten som slåss med Kajsa. Litt spredt pikelatter ringer fra alle kanter. Nåh! Irritert setter jeg meg for å sette maten til livs. Krydder, salt, grønnsak, kjøtt og ingefær. Dyptallerkenen er snart tømt, og jeg reiser meg for å skaffe mer. Dette skjer i flere omganger. Tredje gang er nok til å utløse kollektivets vokterinstinkt.

«Åååh! Han er bare så egoisitisk, altså!» utbryter en fe, så alle hører det.

«Nå må du spise litt mindre, Øyvind,» sier min mor. «Det viktigste er jo at barna blir mette, hva? Når de er ferdige, kan du ta for deg av restene, om det er noen.»

«Ja, mor.»

Det er bedre å få en direkte ordre enn å bli stilt overfor offentlig ydmykelse, så jeg har ikke noe problem med å legge bånd på meg selv.

«Min sønn er svært storspist,» sier Iselin. «Vi må ukentlig få kjørt et helt fjøs opp hit for å nære trollet, og enda så er det ikke nok.»

«Skal han spise oss?» spør en av ungene. Benevnelsen av troll var nok til å skape den assosisasjonen.

«Ja, han kommer nok til å spise ett eller to barn før dagen er omme.»

Et samlet «Ååååh!» kommer fra barneforsamlingen.

«De fleste slipper unna, og barn er det nok av. Man må jo sørge for å holde bestanden nede.»

«Jeg skal ikke bli spist!» erklærer en av småjentene. Det får meg til å brått reise meg, og jeg nærmer meg vesla med siklende munn og klappende tenner. Hun setter i et skrik og smetter under bordet, og den lange stunden hun blir der nede viser hvor alvorlig trusselen ble tatt.

Skvalderet går om alt og ingenting, mens barn og unge hugger innpå med lystig appetitt. Det blir vurdert om suppen virkelig er magisk. Enigheten er at det er den faktisk, men da blir spørsmålet nøyaktig hvor magisk, og hvorvidt de som spiser den vil våkne opp som en kjempe neste dag? Hvor mange hester og kyr spiser jeg ukentlig, og hvor mange barn? Og hvor mange verdener er det egentlig Randgrids tryllestav kan trylle frem? Jeg vet svaret. Antallet er endeløst, for en magisk verden har i nåværende stund blitt tryllet frem for hver og en av dem. Selv bivåner Randgrid alt fra senteret av korset, så hun kan holde oversikt over hvert foretakende, følge utviklingene med Argus-øyne. Hvert tilløp til krangel blir tatt ved roten. Enda strengere er det for antydningen til utestenging eller ekskludering. I slike tilfeller sørger hun for at alles oppmerksomhet rettes i den retningen og blir der, til hullet av ensomhet er fylt opp. Når fat og glass er tømt, og små mager er mettet, blir det rettet forventningsfulle blikk i retning fegudmoren i lilla, og endelig gir hun dem tillatelse til å gjenoppta dagens lek. Straks det så skjer, er de minste hodene forduftet.

Det er mitt signal til å stikke nesen i bunnen av hver en gryte, på utsikt etter mer. Jeg får skrapet til meg en halv porsjon til. Brunetten, blondinen og rødhåret holder sammen, legger jeg merke til. Kampen mellom Kajsa og Line er tydeligvis virkelig avsluttet. Frøken rødtopp må ha fortalt dem noe, for nå retter de i stedet oppmerksomheten mot meg på en ubehagelig måte. Nåja, de vil finne at jeg ikke så lett lar meg vippe av pinnen. Snart er den for barna evige dagen gjenopptatt, med lek, dans, og spill. Klappe søte og Bro bro brille. Aktivitetene holdes i gang av de eldre jentene, og det er lyden av fjerne hvin og hyl fra en og annen jaget småtass.

Tradisjon er viktig, det være seg for nordmenn eller ærbare ariere (japanere)