Hagen av lys og mørke - del 9

Der ute, mellom de to dronninger, senker jeg langsomt det første drageglass ned i pølen, observerer at det bruser som om væsken i seg selv anerkjenner det jeg gjør, og løfter den funklende gyldne prisen over hodet med begge hender. Det deklamatoriske faller meg lett, kanskje fordi jeg er en slags trubadur-typus, og med min løftede hake registrerer jeg at deres fulle oppmerksomhet er min. Mer, hver eneste bevegelse jeg foretar betraktes nøye. Nå er makten plassert i mine hender. Ved å underkaste meg, kanaliserte jeg min vilje gjennom verdensveven til ekte posisjon og en innflytelse som betyr noe.

«Denne første kopp går til den sterkeste og mektigste kvinne i dette landet. Hennes skjønnhet er uforlignelig og hennes visdom ubestridelig. Menn bever der hun setter sin fot. Fiender flykter der hun kaster sitt blikk. I henne bor haukens dyder satt i kvinneform!»

Jeg presenterer den løftede koppen. Først i retning Randgrid, og så snur jeg meg brått i motsatt retning.

«ISELIN! Ta imot denne skjenk og tributt. Først blant kvinner! Øverst blant menn!»

Med det strener jeg bort til min mors sete, kneler ned og overrekker henne kruset. Hendene våre foldes sammen en stund. Det er lett å se følelsene gå gjennom øynene hennes, og de er så mange at det er vanskelig å registrere alle til den fortolkning jeg alltid gjør i ettertid. Først overaskelse, så stolthet og tilfredsstillelse. Etter makthungeren har passert forstår jeg mer. At hun er takknemlig til meg.

«Godt gjort, sønn,» sier hun. «Kanskje det er på tide å øke dine månedlige bevilgninger.»

Jeg marsjerer bort til den hendenske bollen og finner andre kopp. Drageglasset nedsenkes og løftes så høytidelig, og jeg ser inn i den gyldenfrådende galskapen som råder der inne, for å finne kraft til ordene. Jeg snakket om makt. Nå må jeg snakke om noe annet. For ingen kvinne liker å bli sammenlignet med en annen.

Så til hennes nærmeste og kjæreste venn, som har stått ved hennes side gjennom årene mange. To tiår har det vært!» Jeg svelger. «Mytisk er hennes drakt. Mystisk er purpurens farge. Men ennu dypere er landskapene som dypt i brystet dveler. Hun er Fegudmor for terner tolv i tallet.» Jeg husker verset til sangfuglene. «Legg til henne og de er tretten, et mektig og farlig tall. Men enn så farlig hun er, der hennes fot mykt settes ned, og der hun hever sin tryllestav, gnistrende med glimt, støv og stjerner, er det for den vise å vite dette: Han som ikke frykter dypene, han som ikke unnflyr purpurens fold, skal få hvile under det mektige tre i hennes indre, utsprungen og del av verdenstreet, og han … han skal få av hennes gaver. Endeløse er de, kjærkomne, trøstende og rike!»

Jeg vender meg i hver retning. Tilfreds med ordene, og det må gudene som ga meg dem også være. Og hvis de er tilfredse, er jeg tilfreds. Slik er min kjærlighet, for bare kjærlighet går gjennom min kropp i denne verden.

«RANDGRID! Du Valkyrie! Du Fegudmor, rådende over også min skjebne. Motta så din pris!»

Skyndsomt og ilende når jeg frem til andredronningens sete. Der kneler jeg og overrekker dragekruset. Hendene våre møtes og foldes sammen. De brune kuøynene er blanke, ser jeg.

«Du imponerer! Vit dette, hvert eneste ord du ytret skal gå i oppfyllelse. Mer enn du tror. Sterkere enn du tror. Jeg liker en mann som er fryktløs i møtet med kvinnenaturen.»

«Ja, gudinne,» sier jeg og bøyer hodet.

Nå venter Suttungs mjød også for meg. Jeg også, fortjener en pris, synes jeg. Sølvkoppen som viser hamrende Tor nedsenkes og løftes.

«Til Lysalv! Han skinner! Ja, han skinner der i Skiringssal!»

Av en eller annen underlig grunn synes kvinnene rundt meg å fare sammen, men det varer bare et øyeblikk. Hva var det som skremte dem så! Det vet ikke jeg, og det bryr jeg meg heller ikke om. Det er ikke sånn at man liksom skal vite alt. Så jeg bikker hodet tilbake og tømmer kruset i en slurk, akkurat som Tor ville ha gjort. Siden fyller jeg det igjen, og igjen.

«Jeg føler for å danse. Jeg føler for et dikt!»

Kroppen blir urolig. Allerede er jeg i ferd med å hoppe og sprette ved bollen. Så dette er min type galskap. Endelig kan jeg slippe kreftene i meg fri .

«ET DIKT!» roper begge kvinnene.

«Jers vilje skje på jorden, men ikke himmelen, for den eksisterer ikke!»

Så jeg tar til å danse, hoppe og spinne, i full villskap, der rundt gryten til Trollmor og Fegudmor begge. Ordene som er over meg er et gammelt engelsk dikt jeg har satt på minne.

Bacchus must now his power resign—

I am the only God of Wine!

It is not fit the wretch should be

In competition set with me,

Who can drink ten times more than he.

Make a new world, ye powers divine!

Stock’d with nothing else but Wine:

Let Wine its only product be,

Let Wine be earth, and air, and sea—

And let that Wine be all for me!

Jeg bryr meg ikke om jeg fornærmer gudene. Dionysos er så kul at han tåler såpass. Ved diktets konklusjon setter jeg i et ul, flipper meg rundt og tar imot nedfallet på armene, og tro meg, de har blitt sterke på denne tiden. Så jeg står på hodet og sprader rundt på hendene. Forsiktig nå, jeg vil ikke knuse bollen og la all forlystelse forsvinne mellom plankene. Vipper meg tilbake og blir sittende tilfreds, som bare innvåneren på et sinnssykehus kan være. Derfra griper jeg kruset fatt.

«Bravo, gjøgler og ordsmed! Du underholder!»

Randgrid slenger noe mot meg, som går i en vid bue og lander i kruset så innholdet spruter meg i ansiktet. Da sjokket har gått over, ser jeg at det er en sølvmynt som ligger i bunnen. I metallet er konturene av et tempel og runeskrift: ᛋᛣᛁᚱᛁᛝᛋᛋᚪᛚ Besynderlige greier. Jeg ler.

Ting kommer til å eksplodere, venn. Nordiske mennesker bør ha orgier på gata. Så blir det i det minste barn av det