Hagen av lys og mørke - del 8

Heldigvis er Berit der, som hun sa at hun skulle være. Det skal sies at hun blir litt forfjamset over måten jeg griper henne på.

«Du må hjelpe meg, ellers kan jeg bli rasskjørt så det holder etter!»

Hun tar et steg tilbake. «Jaha?» Armene mine strykes betryggende. «Ro deg ned. La oss snakke om det.»

«Jeg er koppholderens deres,» sier jeg, og nikker i retning plattingen. «Problemet er at jeg ikke vet hvem jeg bør servere først.»

Berit hever et flammende øyenbryn.

«De kan ta det alvorlig. Allerede oppfører de seg som de var dronninger i bronsealderen.»

«Jeg så hva de gjorde med deg.»

Det er ikke å hjelpe for. Jeg rødmer.

«Du var med på det. Ellers ville ikke det ha skjedd.»

«Det kan vi diskutere siden. Vil du hjelpe meg eller ikke?»

«Så jeg kan ikke være med på serveringen, slik at vi begge gjør det samtidig?»

«Nei. Jeg er koppholderen, og jeg tror de krever at det skal være en mann. Dessuten vil de se rett igjennom det vi forsøker å gjøre.»

Hun blunker noen ganger, og det er på den måten jeg forstår at hun er en virkelig intelligent person.

«Vel, vi kan ta det etter alder. Hvem av dem er eldst?» Et undersøkende blikk møter meg. «Hvor gammel er din mor?»

«Jeg … jeg vet ikke.»

«Seriøst?»

«Jeg er svak på faktaopplysninger. Dessuten er det ikke lenge siden hun plukket meg opp. Jeg har rett og slett ikke tenkt på det.»

«Hvis jeg hadde en mor, ville jeg visst hvor gammel hun var, og når hun var født.»

«Mitt sinn er ofte opptatt, og jeg kan ikke forholde meg til rudimenteringene fra ytreverdenen når gudene taler.»

«Jaha …?»

«Detaljer er for idioter.»

«Nå er vi tilbake til snirkelsnakket igjen. Hvis du vil snakke med en jente, nei, med mennesker i det hele tatt, har du vær så god å være på landjorden.

«Beklager. Kanskje er jeg bare et lufthode.»

Min selvforakt vises. Men hver gang det skjer, kommer et stridende instinkt, og mitt blikk blir skarpt.

«Vet du hvor gammel Randgrid er?»

«Nei.»

«Hun er jo det nærmeste du kommer en morskikkelse, hvis du ikke har noen mor.»

«Jeg tror det ville vært annerledes med en ekte mor.»

«Du har nok rett. Men nå må vi tenke, og tenke fort!»

«Har dere noen fotoalbum?»

«Ja. På stuen.»

Vi begir oss begge dit, i en viss hast, til et sett med hyller satt mot veggene. Noe av det er per tykkelsen romaner, som stort sett ingen leser mer. Men noen av permene er lange og smale, satt mot veggen i høyden. Vi røsker dem ut og ser at mange av dem har årstall. Sammen blar vi. Detaljer utelukkes. Her ser vi bare etter det essensielle i det spørsmålet som har blitt stilt. Hvilken av disse kvinnene har høyest rang? Jeg skal ikke nekte. Det er smertefullt for meg å se familiebilder av min mor og av det jeg antar er smilende slektninger, for i alle av dem er jo ikke jeg inkludert. Jeg står der kun som et gapende tomrom.

Vi blar, blar og slenger albumene fra oss på gulvet. Det er ikke tid til annet. De allsteds og alltidsnærverende feene har fått med seg at noe foregår, og kommer til oss med gapende munner og øyne som etterhvert beveger seg med muligheter og i frekkhet. Det er Berit som finner en god ledetråd. College. Texas. I walked my feet off in Texas. Iselin har gått på høyskole i Texas. Og etter det finner vi radene fra universitetet. Der kommer det frem. Deres første møtepunkt og grunnlaget for vennskap. De begge vises på et stort bilde i helfigur, fortsatt som seg selv, men i ungdrakt. Stramme skjørt. Armene om hverandre. Håret er mer skinnende, de smilende ansiktene absurd små og sammentrukket i forhold til det de er nå.

Står her med min nye trainee. Randgrid, heter hun. De fleste har vært udugelige, men akkurat denne virker lovende. Tror nå at det kanskje er muligheter for at ting blir gjort. Viktige ting. Min vilje er ubestridelig. Iselin Skjærvold.

Etter denne avslørende teksten og bildet i helprofil følger flere. De er i hverandres leilighet. De er på fylla. De er sammen i offisiell sammenheng igjen. Så det er sant. Iselin, min mor, er Randgrids overordnende, og siden hun en gang har vært det, kommer hun alltid til å være det. Spesielt for dem. Et maktforhold etablert er et maktforhold som er evig. Berit ser på meg med et talende blikk.

«Du er en knupp!» sier jeg og kysser henne rett på hodet. «Krev hva du vil av meg, og jeg skal gi det.»

«Alright, kjekken.»

Jeg passerer de øvrige bevingede feer på vei til kjøkkenet, fordi alle piker er bevinget her.

«Hjelp henne å sette på plass albumene. Ordentlig. Gjør det, og jeg vil skylde dere en stor tjeneste.»

De ser på meg med store blikk, og alt mens jeg viser til rotet etterlatt på gulvet, tar de til med å fikse det. Jesus må ha vært en stor lys-trollmann, fordi han sa det: Spør, og du skal motta. Så det var hemmeligheten hele veien. Alt jeg fikk var noe jeg ba om.

På kjøkkenet finner jeg det mest prominente glasskapet. Øverst er to krystallvinglass med dragefiguriner. Intet er mer perfekt enn det. På hyllen under finner jeg en sølvkopp med mytologiske bilder av guden Tor, som denger en slange og sånt drit. Den er til meg. Med disse i hende, begir jeg mer ut til dit makten er, samlet i sin velmakt i det fristed som er hagen.

Jeg vil ligge ned med deg i en hage. På grunn av det ble jeg Norges ondeste mann