Hagen av lys og mørke - del 7
Både menn og kvinner ser noe i hovedpersonen som får dem til å miste alle hemninger og bli mer av seg selv. Dette kalles Eros.
6/21/20253 min lese
Det var vanskelig å bære ti flasker. Å forflytte punsjbollen synes vanskeligere. Jeg gjør et kort anslag i hodet. 7,5 desiliter gange ti er lik 7,5 liter som skvalper rundt der nede for hvert steg, minus sprudlevannet som ble sølt på gulvet. Gjett hvem som står i veien ved verandadøren.
«Men så flytt deg da!»
En blanding av overraskelse og sinne vises i øynene til Berit. Hun trekker til side.
«Umm … kan du åpne for meg?»
I denne pinlige situasjonen kommer hun ilende og sender verandadøren ut til kveldsluften utenfor.
«Takk,» sier jeg og passerer. Men så stanser jeg. Den massive punsjbollen vendes i hennes retning. «Hør her. Jeg trenger din hjelp. Det er viktig. Vær her når jeg kommer tilbake.»
Hun åpner munnen og trekker pusten.
«Vær så snill.»
«Jeg skal være her.»
Den kjølige kveldsbrisen treffer meg like etter, og jeg begir meg ut til plattingen der en ny faresone med langt voksnere damer venter. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, men en urgammel ånd taler og en annen vilje har tatt styringen. Noe dunkelt. Noe hedensk. Vårt felles skuespill har blitt til virkelighet, fordi i vår kledning og i våre roller ligger kjensgjerningen: Det ytre er det samme som i det indre. Katolikkene visste det. Nazistene visste det. Gjennom prosesjonen fikk de tilgang en annen kraft. I prosesjon, dans og maskespill: Ingen Gud, men gudene. Derfor kneler jeg nå foran Randgrid, med pannen mot bakken og den fortsatt brusende bollen holdt frem i utstrakte hender.
«Å mektige gudinne! Din befalning har blitt utført. Jeg har bravet dine terners mange snarer, og brakt deg dette offer i form av honningens sødmende brygg.»
«Så sjarmerende, og jeg kan tenke meg at jentene mine er utfordrende. Jeg vil godta ditt offer på en betingelse.»
«Alt du vil, du store fegudmor og farlige forvalterske.»
«Kyss foten min.»
Jeg vender hurtig hodet i retning av min mor, og jeg vet at munnen er åpen og øynene runde.
«Sånn går det når du inviterer tyranniet inn,» sier hun og gjør et sveip med fingeren. «Du erklærte deg hennes tjener, og nå må du stå løpet ut.»
En ting er ord, som jeg liker å lire av meg som en form for lek, uten at det nødvendigvis betyr så mye, og en ting er gester, som jeg noen ganger avgir for å få oppmerksomhet og reaksjoner. Men dette … er ekte underkastelse gjennom nedverdigelse.
Randgrid lirker av seg sin middelaldersko, og strekker forventningsfullt frem sin bare fot. Så jeg kravler frem på alle fire, og griper henne om ankelen. Derfra legger jeg leppene til oversiden av hennes fot, og kysser.
«Hi hi! Og så den andre foten.»
Neste frigjorte fot vippes frem. Skjelvende gir jeg den mine leppers berøring.
«Ordentlig!»
Jeg kysser innstendig. Skammen er svimlende og får meg til å synke sammen, kraftløs for hennes føtter. I denne tilstanden oppfatter jeg etter hvert at noe sveiper kraftig gjennom håret, og forstår hva hun benytter anledningen til å gjøre.
«Kun honningblondt og eterisk lyst alvehår er godt nok til å tørke føttene mine i!»
«Da er det godt at du har fanget deg en ekte alv!» sier Iselin.
Latteren deres fortsetter en stund, og den er hånlig. Randgrid reiser seg tronende og ser ned med blikket brennende. Den ene foten står på en kveil med hår. Den andre plasseres i nakkeroten, og presser hardt.
«Skal det være noe opprør?»
«N-nei.»
«Skal det?»
«Nei.»
Hun bøyer seg ned. Fingrene strykes grådig på plass i håret og trekker hodet tilbake. Leppene hennes finner vei til øret. Lukten av parfyme fra brystgropen hennes er rett ved og får kinnene mine til å blusse opp med en varme jeg ikke visste de hadde.
«Jeg kjenner ditt slag. Jeg vet hva du trenger. Og jeg skal gjøre ting med deg du aldri har drømt om!
Hodet mitt rugges frem og tilbake. Fingrene hennes sluttes om halsen min, men uten å klemme. Det betyr ingenting. Jeg er hjelpesløs. All motstand har forsvunnet ut av kroppen min en gang i begynnelsen av denne hinsidige prosessen.
«Så, si takk!»
«T-t-takk.»
«Godtatt. Dette kan du tenke på når du nå finner oss ærbare glass. Hvis du synes jeg er mye nå, bare vent til gudedrikken har drevet meg til nattens galskap!»
Jeg slippes fri, litt som et forskremt vilt slippes fri. Og som et dyr som har vært i fangenskap, tar det meg litt tid å forstå min frigjorte tilstand, og at jeg kan løpe.
I can feel your loving magic charms
And when I'm looking in those big blue eyes
I start a floating round in paradise
Vel, det kalles alvemagi