Hagen av lys og mørke - del 6

Oppvaskmaskinen lyser ennå, ser jeg da jeg etterlater bollen på kjøkkenet. Som alle kvalitetsprodukter er den fullstendig lydløs. I den store stuen begir jeg meg til den store, lukkede reolen, hele tiden mens jeg blir fulgt av nysgjerrige ansikter. Deres nysgjerrighet blir ikke mindre da en fargeprikk for synsfeltet bekrefter at øynene mine har blitt scannet, og barskapet glir stille opp i flere deler, avslørende det formidable sortimentet der inne som er utplassert i hver sin seksjon. Vin. Mørkbrennvin. Vodka. Spesialdrikker. Likører og blandevann. Alle har de sin egen plass.

«Dette er ikke for verken små eller litt større jenter,» sier jeg mens jeg står med ryggen til. «Hvis jeg finner ut at en eneste dråpe mangler, skal jeg sørge for at det blir så månelyst som dere aldri har opplevd før.»

«Umm … truer du oss, eller?»

«Selvsagt ikke. Jeg bare fastslår fakta.»

«Tror du virkelig at vi er redd … for deg?»

«Jeg bryr meg ikke om dere er redde, bare at dere blir straffet. Og hvis ikke jeg er nok, vil nok kanskje Randgrid ha et ord med i laget.»

I mitt indre må jeg allerede skjære tenner, alt mens ordene ble uttalt. Jeg appelerte til en annens autoritet, ikke min egen. Det alene får meg til å se svak ut. Jeg retter heller konsentrasjonen mot varene. Honningbrygg, sa de. Det må vel bety mjød, så jeg finner fem store flasker av dansk merke og plasserer dem på benken. Ren honning og alkohol. Helt viking, det der. Den suttende mjød. Suttunge. Sprudlevann, sa de også. Jeg vet ikke om noe annet enn champagne. Så jeg finner fem flasker av det også, og gjør med det et stort innhogg i beholdningen, er den aldri så omfattende. Helst ville jeg gått i to omganger, men det kan jeg ikke med bandittene i fe-form i nærheten, så alle ti flasker blir tatt i favnen. Barskaper sklir lydløst igjen på automatikk, og jeg vender meg om med fangsten. Der blir jeg konfrontert med holo-formen til en gammeldags mikrofon. Jentene har selvsagt koblet seg til husets internettlinje. Hvor de fikk passordet fra, aner jeg ikke.

«Føler du deg voldelig? Er du ustabil? Har du hatt noen akutte selvmordstanker i det siste?»

«Hele tiden. Alltid. Ikke i den senere tid.»

«Har du noe å si før rettssaken? Vi skal anmelde deg for svært alvorlige drapstrusler.»

«Lykke til med det.»

Jeg presser meg forbi dem og memoriserer det jeg har sett. Det er seks av dem, inkludert den grønne feen som blåste meg tryllestøv i ansiktet tidligere på dagen, og en spesielt konfronterende fe i gul kjole. Et eller annet har gitt dem blod på tann, og jeg skjønner at de ikke kommer til å gi seg. Den gule feen går etter meg med den lysende mikrofonen svevende i front.

«Har du veldig store komplekser for penisen din? Hvilket forhold har du til din mor? Vet du at du fremstår som ustabil i samkvem med andre mennesker?»

Jeg må le. Hun fisker nå. Samtidig vet jeg at et eneste øyeblikk med nøling eller usikkerhet vil føre til at bresjen de har funnet vil stormes med full kvinnemakt, og bli utnyttet til det fulle.

«Hvorfor har du håret som en jente, egentlig?»

«Fordi jeg liker det på den måten.

«Er du homofil?»

«Jeg tror ikke det.»

«Hvorfor snakker du så akademisk? Er du veldig høy på pæra? Kompenserer du?»

«Det er en logisk mulighet for at jeg gjør det.»

Endelig får jeg sluppet flaskene fra meg med et stønn, og tar til med å rengjøre sikkelbollen til ungene. Skyll med varmvann først. Gni. Skyll med kaldvann. Tørk. I mellomtiden tar mine forfølgere plass på midtdelebenken bak meg. Der dingler de takfast med bena, og kommenterer hver eneste handling jeg foretar meg i form av en sang.

«Forsiiiktig der! Han er klooossete! Bollen kan smadres i tuuuusen deler!» lyder tonen i frekkeste sangform.

Den gule feen forlater sangfuglpinnen til sine kvitrende artsfeller, og svinger seg forbi skulderen min med hele overkroppen idet bollen er ferdigtørket, og jeg står der heller i to og to flasker med mjød av gangen.

«Er du sikker på at du gjør alt riktig? Trenger du hjelp?»

«Bare hvis jeg trenger å dyppe rumpa di i bollen for å få det til å smake bedre.»

«Skal du voldta meg?»

Holo-mikrofonen kommer frem og beveger seg mot ansiktet.

«Nei.»

Bøylene på første champagneflaske løsnes, og jeg rister den som det var livet om å gjøre. Korken er på vei ut. En plutselig impuls får meg til å rette tuten mot magen til min gule plageånd. Hun blekner og rygger unna. I siste øyeblikk forflytter jeg flasken til side. Smellet sender prosjektilet rett forbi ansiktet hennes. Skvalpende væske treffer gulvet idet hun virvler rundt med et skrik og gjemmer seg bak midtdeleren.

«Du er jo psykopat! Folk har mistet øynene av mindre!»

«Hvis dere vil smake, kan dere jo sleike det opp fra gulvet,» gliser jeg.

Jeg snur meg for å helle champagnen ned i honningpølen. Sangen bak meg har stilnet. En ny flaske gripes og ristes. Denne gangen rydder jeg hele benken. Med voldsom ståhei kappes de for å komme unna og klyver av sted i alle retninger. De dukker seg under benkplaten idet smellet freser like over hodene deres. Det er et komisk syn å se fem bekymrede ansikter komme opp på den andre siden, med fingrene deres grepet over kanten. De våger seg bare opp til sine små neser.

Nå er det jeg som har fått blod på tann. Når neste sprangklare flaske er klar, dukker jeg opp på deres side og sender dem i hodestups flukt. En jente, hun med de mange fargerike hårbøylene, er forsen til å komme seg unna, og treffes i rumpa av prosjektilet.

«Ai!» klager hun.

Jeg jager dem sånn en stund, og ser for det meste bare vippende og vaiende vinger i flukten, stanser bare for å helle ut innholdet ned i bollen. Aller helst ville jeg truffet sølvkronen til den mest prominente av pikene, men jeg våger simpelthen ikke å skyte så nær ansiktet hennes. Det er for risikabelt. Man må slutte mens leken er god. Etter hvert går jeg tom for dette eneste alfa-kort jeg hadde på hånden, og jentene finner plassen på benken sin igjen. Deres tonede ord har tatt en ny vending. Nå kritiseres jeg ikke for handlingene mine, i det minste.

«Han er en idiot,» synger de taktfast og svinger på bena sine. «For han vet ikke hvor han er, ei heller vet han hvem vi er, og hvilken kraft vi tjener!»

Ni lemonader kappes opp, og en agurk reduseres med en ostehøvel. Alt går i bollen ned, og flyter rundt i den brusende og gyldne drikken. Med en stor øs tar jeg til å røre rundt, som var jeg en trollmor over gryten. Virvelpølen som dannes er nesten hypnotiserende. Det ser ut som flytende gull.

«Tolv i tallet er vi. Legg til vår gemal og vi er tretten. Et stort tall for den store fe-orden!»

Det er en underlig sang å stå der og lytte til.

«Skjebnetimens stund skal nå sin høyde, og etter vil han aldri bli den samme igjen. Nei, ikke den samme! Veven vil endre seg. Der det var tåre kommer gleden. Hvor glede nå er skal alt vendes til tårer. Hvem kan si hva for godt det er!»

«Dere har plaget meg lenge nok,» sier jeg. I et hjørne har jeg fått øye på en teppebanker, og den griper jeg.

«Hva skal du gjøre! Hva skal du gjøre!» synger de. «Hvordan kan det ha seg at du får juling av alle du møter?»

Teppebankeren denges demonstrativt ned i kjøkkenbenken. Plutselig springer den i stykker mellom hendene mine, så delene flyr til alle kanter. Sangfuglene forsvinner til lyden av et hvinende gledeshyl, og i stien av kvitrende latter de etterlater, utført med lette og kaotiske fottrinn, kan jeg bare konkludere at de må ha bestemt seg for å trekke til et annet sted, med sine frekke nebb og sin underlige sang.

Ikke rart at Randgrid har sin estetiske resignasjon til dette. Livet mitt ville vært optimalt hvis jeg kunne ha huset stappende fullt med feer i alle aldre. Men da ble man vel politianmeldt i øst og vest av de protestantiske monstrene. Som man blir for alt vakkert og meningsfullt i disse dager. Nå er det til og med forbudt å drepe svartinger for å forsvare feene