Hagen av lys og mørke - del 5

Opprydningsarbeidet er i gang. I grenene til buskene finner jeg noen avrevne rosa tøystrimler. I gresset ligger det en hvit truse. Det er en påminnelse om at barnas verden er preget av en minst like stor villskap som hos de voksne. Jeg får tatt unna alt dette og noen leker som ligger slengt rundt omkring, mens det skrangler og braker på kjøkkenet tenåringsjentene går skytteltrafikk imellom. Etterhvert får jeg beskjed om å bringe inn alle fargerike plastfat og plastkopper som har blitt brukt til kake og saft, og putte de i oppvaskmaskinen på hurtigvask og svak varme.

«Det er bare sukker og sikkel. Såpass tåler vi,» sier min mor. Hun stanser opp. «Har noen slått deg?»

Hun griper fatt i meg og vender hodet mitt undersøkende fra side til side.

«Jenteproblemer, bare.»

Faktum er at jeg ikke stoler på hennes kjærlighet, noe som bare er naturlig etter at hun forlot meg første gangen. Til nød stoler jeg på at hun vil opptre korrekt. Fant hun ut av dette akkurat nå, eller har hun snakket med sin formidable venninne, og bruker det som et påskudd til å demonstrere sin såkalte omsorg?

«Ja, det kan du si. Hvem?»

«Rødtopp.» Det er bare en av dem her, så hun skjønner hvem jeg mener.

Jeg gir henne hele historien, bortsett fra detaljene rundt nakenhet ... og min interesse for Kajsa. Berit utfordret min progenitet, og jeg tok det ikke så bra. Det var nok til voldelig sammenstøt.

«Vel, det forklarer en del. Visste du at din tante var rødhåret, og slo din far bevisstløs over en fornærmelse med ett eneste slag?»

«Det høres … sprøtt ut.»

«Ikke sant. Du slapp antakelig billigere enn ham, så det er jo en forbedrelse i slekten.»

Den historien vil jeg gjerne få utførlig forklart når vi er på tomannshånd og har bedre tid.

«Hun testet deg, og det var en prøve der du strøk med glans. Her er et råd, sønn. Alltid vær ikke-reaktiv med kvinner. Det fungerer på alle.» Plutselig knipser hun meg på nesetippen. «Bortsett fra meg. Fordi jeg er din mor.»

«Jeg har skjønt såpass nå,» sier jeg og gnir meg på nesen, fortsatt litt sjokkert over det plutselige utfallet.

«Hvem vet. Kanskje blir det flere sjanser med din tantes arvtaker. Ingen kan iallfall betvile at du har fått blodet hennes til å bruse.»

Nye sjanser til nye slag, helt sikkert.

Jeg feier ned barnebestikket fra rekken med hagebord som har blitt satt sammen, slenger det skranglende inn i oppvaskmaskinen og setter på. En gigantisk punsjbolle i glass, som sikkert har rommet flere titalls liter saft for dagen, har jeg fått beskjed om at fortsatt skal få stå på bordet. Utenfor strekker Randgrid ut armene overfor min mor.

«Nei, dææææææven, jente! Nå tror jeg jammen det er på tide med litt voksensaft!»

«Det har vi fortjent hundre ganger!» sier Iselin.

Når jeg kan få et ord med i laget, spør jeg om ikke jeg også kan få.

«Jeg er en liberal mor.»

«Tull! Du er en libertinsk mor.»

«Tiii stille!»

De har endt opp i sin egen form for villskap eller til og med psykose, nå som de kan slippe ut energien som de stilletiende har måttet la bygge seg opp over hele dagen, og jeg er altfor sen til å forstå hva som foregår og vokte meg tilstrekkelig. Uforvarende har jeg kommet nært Randgrids vikingdronningsete. Brått griper hun tak i meg og presser hodet mitt ned i underlaget av reinsdyrskinn. Før jeg oppfatter hva som egentlig skjer, plasserer hun baken på hodet mitt, og setter seg med sin fulle tyngde.

«Au … hva er … AUuu!»

«Ti stille på deg, ellers blir det bare verre!»

Det gjør gruelig vondt, jeg er skviset fullstendig fast og greier knappest å puste.

«Jeg er nå i ferd med å etablere rangordenen.»

«Ja, hva er rangordenen?» hører jeg Iselin si.

Jeg slutter å sprelle når jeg forstår at jeg ikke kan unnslippe og at ingen, selv ikke mine nærmeste vil ta meg i forsvar. I stedet forsøker jeg bare å utholde det som skjer. Lukten av dyrehud og de tunge kuplene til Randgrid er overveldende og lammer alle sanser. I mellomtiden ramser de opp en slags regle.

«Kvinnen er over mannen, den voksne er over barnet og oldingen, som har blitt et barn. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre mye. Stort barn hjelper lite barn, ungdom hjelper begge. Dobbelt underlagt er mannen som er ung overfor en kvinne.»

Randgrid rugger baken sin til rytmen av ordene, og skviser ekstra hardt ned mot slutten. «Eller hva?»

Jeg får bare ut et halvkvalt skrik.

«Har du noe du vil si til ditt forsvar?»

«Hj-hjelp.»

Like fort letter hennes bakende, og et drabelig klaps på baken sender meg til plattingen, hvor jeg blir liggende forvirret og varm om ørene. De ler av meg i fellesskap en stund.

«Det der var et gammelt heksevers fra Bjørgvin i 1323. Velkommen til den virkelige verden,» sier hun.

«Befal ham nå,» sier min mor.

«Reis deg.»

Jeg reiser meg, og ser med bekymring på at Randgrid hever sin trolldomsstav. Lyset har tatt til å gløde hvitt der inne

«Som mektig fegudmor, og i alle feer og i verdensvevens navn befaler jeg deg …!» Hun løfter blikket mot Iselin. «Ja, hva befaler jeg?»

«Du befaler ham oppskriften.»

«Ja! Oppskriften!»

«Honningbrygg skal det være. Halvparten det, i bollen til sin rand,» sier hun og nikker mot punsjbollen. Tryllestaven vipper opp og ned for hvert av hennes ord, og avgir lyden av små hiroshimadetonasjoner fra sitt indre, alt mens den glimter. «Den andre halvpart skal være sprudlevann av godt merke. Skjær så opp ni lime og en agurk, og ha dem i brygget deri. Rør så sammen, godt, og bring brygget for min fot.»

«Ja, mektige fegudmor,» sier jeg og bukker.

«Vask bollen godt først,» sier min mor. Først med varmvann, så med kaldvann, og tørk. Du skal også bringe ærverdige glass til hver av oss.

«Javel.»

«Ta også med en kopp til deg selv. Jeg er jo libertinsk.»

«Jeeente!» hviner Randgrid.

Jeg skynder meg derifra før noe virkelig galt skjer. Etter en viss distanse husker jeg at jeg må ha punsjbollen, og foretar en vid sirkel for å hente den.

Svina har fjernet den offisielle videoen i god kvalitet, av en eller annen grunn