Hagen av lys og mørke - del 4

Utenfor har de første foreldrepar meldt sin ankomst. Barna blir inndelt i mindre bølinger, mens Randgrid og Iselin går formanende imellom. De minste, og de med mest ventetid blir satt til å tegne ved et bord. I mellomtiden holder deres undersåtter i feform oversikten ved flittige bruk av en enhetsløs app. Smårolingene som blir leid bort av sin digitalt verifiserte omsorgsperson krysses av, og de barna som ikke har fått bekreftet henting blir satt på en liste med kode rød, som stadig forminkes ved flittig bruk av oppringninger på alle tilgjengelige nummere, og i noen tilfeller ved hjelp av trakassering på sosiale media. Leteaksjoner blir iverksatt for noen få savnede barn. Ei lita tulle har sovnet under et buskass, med plastikkvingene stikkende opp som eneste ledetråd, og blir behørig slept ut etter ankelen. Jentene stormer huset i en veritabel kommandoaksjon for å finne en liten gruppe som leker gjemsel.

«Du er fantastisk. En hel cosplayevent arrangert praktisk talt på egen hånd. Ungene er henrykt og har fått seg minner for livet. Hvordan får du det til?»

Det er en av mødrene som henvender seg til Randgrid, med en tiåring og en femåring i hver hånd.

«Åh, verden ligger under for en myndig kvinnehånd. Dessuten har jeg hatt godt hjelp, i form av Iselin og jentene mine. Hemmeligheten ligger i å fordele ansvar i henhold til alder. Mellomstore passer små, og oss store passer alle.»

«Det skal jeg huske,» sier den beundrende moren, og begir seg på vei bort. Det blir etter hvert tynnere i de bevingendes rekker, og ettermiddag blir til tidlig kveld. En alkoholisert kunstnerpappa, med det rotete håret stående ut til alle kanter, er en av de siste som ankommer. Han er til gjengjeld full av beklagelser. Dårlige menn er gjerne det. Den siste defilade med bevingede er nå på vei ut vår festningport. La det være ingen tvil. Det er en festningport. I disse dager kan man ikke nøye seg med mindre.

«Noen av feene ønsker å trylle bort en alv,» sier et passerende pikebarn, henvendt til sin mor. «og noen av dem ønsker å gi ham tryllestøvet sitt!»

«Det håper jeg inderlig ikke,» sier moren.

Hagedøren lukkes lydløst bak dem. Tilbake er kun et digitalt display som blinker bekreftede i en sekvens med farger, og så blir også fargene tause.

Er det en rest av det norske tillitssamfunnet jeg har sett? For det disse foreldrene vet, kunne vi vært en pedokult. Nei, det norske tillitssamfunnet forsvant for rundt seksti år siden, idet masseinnvandringen tok knekken på hvert et nabolag og hver en bygd, og etterlot kun små etniske lommer som man må arbeide for å opprettholde, som denne. Og selv da er det ingen som lenger stoler på noen. Medmennesker har blitt motmennesker og en kilde til utrygghet. Overalt kan det være angivere som sender deg i grepet til et stadig mer vilkårlig politi eller til og med psykiatrien, simpelthen for å ha hatt en ukonvensjonell mening. Eller det er terrorister, eller noen som vil stjele de siste blonde pikebarn. Randgrid. Det er Randgrid som er skyld i dette.

Hun og Iselin har forresten funnet hvert sitt pelskledde sete der oppe på paviljongen midt i hagen. Når var det de kom frem? De ser nesten ut som vikingdronninger. For seg har de en gruppe små undersåtter som holder en innstendig appell, i form av Randgrids tantebarn og dertilhørende flokk. De skal ligge over her i huset.

«Kan vi få lov til å sove med vingene på, tante? Vær så snill!»

«Jenter, dette har vi snakket om. Dere kan ikke være utkledd som feer hele tiden.»

«La oss gjøre det, tante. Da skal vi være snille for alltid!» sier de små feer, og tar enda noen innstendige steg i sin dronnings retning. Den minste av dem kommer enda nærmere, og gir den appell bare blonde lokker og store runde blå øyne kan gi. «Vær så snill, tante.»

Hun holder for så vidt ut lengre enn det jeg ville gjort.

«Javel, så sier vi det. Men da må dere lov …

«JAAAAA!» jubler et samlet kollektiv, og kaster seg i hverandres armer.

I det fjerne ser jeg Kajsa. Hun sitter for seg selv på en huske, og svinger tankefullt frem og tilbake. Siden jeg interesserer meg for blondiner av den litt større typen, er jeg i ferd med å begi meg i hennes retning, da det går opp for meg at en tryllestav har vokst frem mellom bena.

«Hvor skal du hen, mister? Du skal være med på stell og legging. Det er best at du lærer litt omsorg til du selv skal bli far,» sier Randgrid. Hun trekker tryllestaven kun langsomt tilbake.

«Det høres ut som en god idé,» sier Iselin. «Her har vi ansvaret for vår vordende velmakt!»

«Just det og eksakt!» sier Randgrid.

Avgjørelsen har blitt tatt fra øverste hold. Jeg ser lengselsfullt i retning Kajsas eføykledde huske, men så følger jeg flokken med små hoder og deres formynderske.

Det er på mange måter bekymringsverdig å håndtere barn. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal instruere, og hvor mye jeg skal ta i dem og flytte på de små kroppene. Det hele synes å ha en rytme som jeg aldri riktig mestrer. En gang i tiden forsøkte jeg å gjete sau. Det var litt det samme da. Hvorvidt du nærmet deg dyrene langsomt eller hurtig, kom helt an på situasjonen og nøyaktig hvilket dyrepar det var. Nå er jo barn en del mer utspekulerte enn en sau.

«Ikke si til tante at jeg har tatt av godeskålen,» sier en av de minste, og deler et drops med meg. Vi har endt opp på alle konspirasjoners opphavssted.

Etter hvert har ungene fått pusset tennene, kledd av seg ballettkjolene, tatt av seg vingene, kledd på seg nattkjolene og tatt på seg vingene. Randgrid må komme med de samme forsikringene om og om igjen, også til de største. Ja, lyset skal være av. Ja, døren kan være på gløtt om de vil det. Nei, de får ikke komme ut med mindre det er svært viktig. Nei, det er ingen monstre på ferde. Hun må starte den samme prosessen og det samme leggeritualet fra begynnelsen av mange ganger, men er visst i besittelse av en endeløs tålmodighet. Hvert av barna får sitt eget værelse, fordi, vel … vi er velstående. Et vagt oransje lys i taket ville instruert en voksen person om at rommet er totalovervåket med AI og direktelink, og tilpasse sin atferd deretter. Barna er for unge til å gjenkjenne hva lyset er. Det holder monstre unna, har de fått vite, noe som er sant.

Bare den droppsdelende tulla er igjen. Det var hun som ba så pent med sine øyne blå, og som besørget at hun og hennes medsammensvorne nå kan ligge på laknene med vingene brettet ut under seg.

«Hva heter han,» sier hun, og peker på meg med lubben barnehånd.

«Han heter Øyvind.»

«Er han onkelen min?»

«Nei, han er bare en venn.»

«Men jeg vil at han skal være onkelen min.»

«Da er han selvfølgelig det.»

Jeg kommer bort til sengen og tar hånden til vesla.

«Hei, onkel Øyvind,» sier hun. Så snur hun seg mot Randgrid. «Du, tante, hvorfor må vi ta av oss vingene, egentlig?»

«Det bare virker som dere tar dem av.»

«Gjør det?»

«Ja, fordi når vingene først har vært på, kan de aldri tas av. De har bare blitt usynlige.»

«Synes du jeg alltid skal gå rundt med usynlige vinger, tante?»

«Ja, barnet mitt. Det synes jeg.»

«Tante … hvorfor gråter du?»

«Det er fordi … jeg er veldig glad for at du har fått deg vinger.»

Jeg er ikke følsom, men jeg er sensitiv, og det er meg mest av alle som kan sanse scenen av skjærende smerte, og kjenne den på kroppen. Randgrid bøyer seg ned og tar barnet i armene, og hulker nå høylydt.

«Ikke vær lei deg, tante.»

Hun smiler og overøser barnets panne med kyss. Etter hvert blir det min tur.

«Må din verden alltid være laget av gull, vesla. Like mye av gull som lokkene på ditt hode.» Jeg blir tankefull og lukker øynene. «Og måtte du bli stammor til den nye rase som skal komme.» Jeg kysser den svale pannen. Sammen får jeg og Randgrid tørket ungen fri for snørret og tårene hennes. Døren lukkes mykt bak oss.

«Jeg gjenkjenner den type snakk,» sier hun i gangen.

«Det er bare poesi.»

Håret mitt er halvlangt, og det griper hun tak i. Jeg gjør ikke motstand, det har jeg ingen vilje til mot en kvinne av hennes alder og rang, så jeg opplever at ansiktet mitt blir løftet helt mot taket.

«Er du del av en organisasjon? Svar!»

«Nei.»

Selv de mest formidable kvinner er av et lavere intellekt enn den som bærer Apollons lys, men nå ønsker jeg ikke å undervurdere henne mer.

«Jeg kom frem til alt dette selv. Leste meg frem til det.»

«Har du våpen?»

«Bare kniver.»

«Slåss har du iallfall,» sier hun idet hun noterer seg sårene. «Vet myndighetene om deg.»

«Dessverre, ja. Jeg diskuterte dette intellektuelt i en personlig podcast.»

«Det var dumt av deg.»

Hun slipper håret mitt og går videre.

Kan hun bli stammor til den nye rase? Det beror kan hende på vår helt og den organisasjon han skal bli del av