Hagen av Lys og Mørke - del 34

En stemme drar meg ut av tomheten, fulgt av et klikk i en dør. Det var min mors stemme. Hva … hva var det hun sa?

«Kunne det behage hans kongelige høyhet å forflytte sin smale rumpe til helvete ut av sengen?»

«Jo, på det inneværende tidspunkt kunne det faktisk det,» sier jeg høytidelig ut i luften. Påminnelsen om rus sitter fortsatt tung i kroppen. Samt erindringen om et vanvittig hendelsesforløp. Så kommer jeg på. Minner finnes egentlig ikke. Siden en eksakt gjengivelse ikke er mulig, og hukommelsen hele tiden forandrer seg, er det snarere snakk om en slags forstenet tankeprosess. Mitt håp er å leve fullstendig uten minner eller tanker som er for langsomme. Kun da vil jeg ha oppnådd brennende immanens og få kaos-armer som slenger likene omkring.

Holodisplayet viser tidspunktet:

10:01

Tallet som nummerologisk sett fremtrer er 11. Et mestertall, og et svært godt tegn fra gudene. Men om hva? Så kommer jeg på det. Jentene kan fortsatt være i huset. Jeg vil ikke gå glipp av en eneste begivenhet eller inntrykk fra deres herlige feminine hold.

Fortsatt har jeg ikke blitt vant til å ligge i to dyner i amerikansk stil, så det tar meg litt tid å vikle meg ut av dem, som var det reimene på et galehus. To puter skal de også ha, så man alltid ender med verken fugl eller fisk i høydejusteringen. Jeg ville kalle dem et avsindig folkeslag, men de er ikke engang et folk. Det uverdige restproduktet av kapitalistisk grådighet, tenker jeg vi kaller disse gaulende «menneskene.» Blodet deres består vel for det meste av E-stoffer. Man burde trykke på en knapp og slette hele kontinentet.

Ved sengeenden ligger cosplayskostymet krøllet sammen, flekket her og der av kveldens begivenheter. Det føles ikke riktig å ha det på nå. Man skal aldri klynge seg til fortid eller en eneste identitet. Skaper glir opp da jeg tar et steg i dets retning, og uten å stoppe finner jeg tak i en bokser, en sånn megadyr sjefsbukse som CEOer og diverse wannabees har på seg, og en vinylrød skjorte. Kler på meg alt sammen med en effektivitet jeg sjelden mønstrer, og begir meg ut døren.

Nede på kjøkkenet er det full aktivitet og har vært det lenge. Huset har vært våkent siden de første barna stod opp, litt før sekstiden, opplyser Randgrid meg om. Jentene er opptatt av å dekke bordet, mens hun står over en gedigen gryte til den tikkende lyden av en gammeldags trekkoppklokke.

«God morgen til syvsoveren,» sier min mor.

Jeg nikker til henne med trette øyne. Skjønner ikke hvordan de får det til. Eldre mennesker synes å være laget av stein eller stål, siden de trenger så lite søvn. Kanskje består det å bli gammel i å gradvis bli forstenet. Man ser jo ut som et troll tilslutt.

«Hvordan foretrekker du eggene dine, Øyvind? Bløtkokt, smilende eller hardkokt?» spør Randgrid.

Den fikk jeg gratis. «Hva med befruktet?»

Hun kniper meg i kinnet og trekker frem og tilbake.

«Nå var du veldig morsom, du.»

Forbi oss passerer en av smårollingene i vilter vingeferd. Randgrid stanser henne og løfter paret med plastvinger av.

«Men tante!»

«Ser du noen av de andre jentene med vinger, kanskje?»

Alarmklokken går. Randgrid løfter en flat sil rennende ut av gryten etter et håndtak, hvor utallige egg balanseres. Fra dusjen lyder det et skrik. Jeg får beskjed om å hente resten av ungene ute på stuen.

Der ute er det full fest. Hologeneratoren kaster en ljomende danseforestilling midt på gulvet. Det er den eldgamle TV-serien ‘The Fairies,’ nå oppgradert av AI til 3D-format. Småjentene følger forventningsfullt hver bevegelse, og det er ikke fritt for at det rykker i kroppene deres når de tror de kan følge trinnene.

Hands on your hips we're fairy dancing

Round in a circle, skipping, skipping

Swing to the left, then swing to the right

Jump up high it's pure delight

Everybody's dancing now!

For så vidt er det trist at de er så oppslukt i det engelskspråklige. Hver av disse småjentene snakker antakelig allerede flytende engelsk. Det vil umerkelig sive inn og påvirke deres norske språk, som er svært truet. Vi kan ikke ende som irene, som mistet sin keltiske språkarv i løpet av få generasjoner. Egentlig burde vi utvikle en egen form for Yiddish, og ha foreldrene til å snakke utelukkende det i alle hjem. Norgrish, kan vi kalle det. Allerede kan man merke anløpene til det i de stadig mer nasjonalsinnede nordmenn som er igjen. Jødene var dyktige til å rekonstruere sitt språk, og fikk sitt Stor-Israel, fra Jordan og til havet. Samtidig fratok de europeere muligheten til å ha sine hjemland. Derfor er det bare rett og rimelig at vi blir som jødene. Undergraver dem tilbake, og blir fanatisk opptatt av vår kulturarv. Med det vil vi få muligheten til å gjenerobre våre territorier. Er vi bare organiserte og målrettede nok, vil vi vinne. Selv om våre fiender er mange i antall, er de henfalt i kaos og uorden, og vil måtte vike hvert sted der ravnebanneret reises.

Danseforestillingen går mot slutten. Jeg har vært en tass selv og vet hvor oppslukt man kan være. En av mine største tragedier var da en sosionom-tante slo av Mechatrone-serien på barnehjemmet. Ikke lot de meg ha lekevåpen heller, men jeg lot fingrene simulere skytevåpen, og kongler i skogen ble til granater. Så jeg venter til sangen tar slutt før jeg blinker sendingen på pause. Masterkontrollen kan de ikke overstyre.

Protestropene er rimelig ville, men jeg har en plan.

«Nå må dere spise, ellers blir dere tynne som skjeletter.»

«Hva er et skjelett?»

«Det er hva som blir igjen av noen etter at de har sultet i hjel. Bare bena blir igjen.» Regelen om spesifisitet kommer tilbake. «Knoklene klirrer og skrangler der de svinger i grenene.»

«Vi vil ikke bli til skjeletter!»

«Da må dere spise.»

Som en god hjelper i eventyrene gjeter jeg den vesle bølingen mot kjøkkenet, og slår umerkelig av hele sendingen bak ryggen deres. Begynner virkelig å få teket på å omgås barn. Ikke bare kan jeg vite hva de tenker. Jeg føler som dem.

Den hedenske menighet er samlet. Iselin og Randgrid som ledere. Jeg som et privilegert mobbeoffer. Tenåringsjentene i sitt ustadige kollektiv. Og ungene en ansamlig uskyld. Det er det andre måltidet vi har i fellesskap, og hver gang det skjer, må båndet mellom oss bli sterkere. Freud mente jo at den primitive mann minker sin aggresjon ved å dele mat. Siden vi er så mange, blir frokosten rimelig enkel. De tre ulike typene egg liggende i hver sitt tørkle. Toast med stort sett marmelade og sultetøy. Eplejuice, kaffe og te. For mange valgmuligheter gjør uansett mennesker ulykkelige.

Jeg har havnet mellom det som var fargebøylefeen og den sølvkronede. Begge har min mor hatt klørne i, erkjenner jeg litt foruroliget. Fortsatt slår det meg hvor annerledes det er å se jenteflokken i hverdagsklær. Noen av dem ser ut som helt andre personer. Bare vage minner sammenfaller med skikkelsene jeg nå ser foran meg. Trekkene faller på plass. Ja, de var der. Det skjedde.

«Ikke noe gøy å dusje. Iskaldt!» erklærer den modellpene jenta. Sunniva, heter hun. Fargebøylefeen får jeg med meg heter Signe. Til og med vår formidable varmtvannstank er ikke tilstrekkelig for tjue mennesker. Siden jeg hadde dusjet før jeg la meg, er det selvsagt jeg som får skylden for at at varmvannet var brukt opp. Utover det blir jeg behandlet som litt mindre interessant enn luft av mine sidepartnere, og føler meg rimelig utenfor. I stedet konsentrerer jeg meg om å kakke hull på de bløtkokte eggene etter tur. Bløtkokte egg er min favoritt. Barnas assosiative sinn foretrekker selvsagt smilende egg. Hardkokte egg blir for harde, antakelig like harde som betong.

Randgrid gir jentene en påminnelse om det gode karaktersnittet deres, og ansporer til videre innsats.

«Vi er fortsatt årsbeste i landet for institusjonaliserte piker. Hvis dere ror det i land, vil utmerkelsen gi en bonus på hele 10% på karaktersnittet deres. Et konkurransefortrinn som gjør at dere kan komme inn på sånær ethvert studium dere måtte ønske. Det betyr også prestisje og ytterligere midler for meg.»

«Ja, om bare en hvis noen ville gjøre leksene sine,» sier Sunniva.

Alle mykhårshodene vender seg i en retning. Det er til Kajsa, som ser dypt ned i bordplaten.

«Kajsa …» sier Randgrid langsomt.

Det er ikke å hjelpe for. Ugjendrivelig tar tårene til å trille fra Kajsas kinn. For meg kunne det like gjerne vært Frøya som satt der og gråt tårer av gull.

«Uansett hva dere sier, så får jeg det ikke til,» sier hun.

Det viser seg at Kajsa har problemer med å beherske kommaregler, og at det er dette som trekker ned snittet deres. Samme hvor mange som forsøker å hjelpe henne, og samme hvilke forklaringer hun får, forstår hun like lite hver gang.

«Kanskje Berit kan sette seg ned med deg,» foreslår Randgrid.

«Nei! Hun kjefter bare. Hun kjefter bare hele tiden!»

Kajsa gjemmer ansiktet i hendene, og hulker. Randgrid reiser seg, og ankommer for å kysse det gyldne hodet. Legger så armene omkring den ulykkelige. Det er tydelig at Kajsa gjerne vil, og at hun har forsøkt lenge.

«Berit får tingene gjort, men er kanskje ingen god pedagog,» sier Randgrid. «Er det ingen andre som kan hjelpe henne?»

«Øyvind skriver jo,» sier Berit. «Kanskje han kan vise henne?»

Jeg er glad for at jeg ikke bare blir ignorert, og svelger unna litt eplejuice.

«Eh, jeg forstår heller ikke kommaregler. For meg er det bare som tegn som blir strødd utover papiret.»

«Hæ! Du som skriver?» sier Line.

«Kajsa og jeg litt for like. Men jeg hjelper henne gjerne.»

«Dust. Du kan ikke hjelpe henne med noe du ikke kan selv,» sier Signe.

Forbannet være min medfødte ærlighet. Gang på gang blir jeg straffet for det. Her var en åpning til langvarige møter med Kajsa, kanskje bare oss to alene sammen.

Tilslutt får Randgrid ordnet det slik at Kajsa skal ha to og to jenter over ukentlig i periodene frem mot tentamener, og at de skal gå igjennom materialet med henne, men da på en mild og forståelsesfull måte. Kajsa får ikke anledning til å tørke vekk tårene, fordi disse kysses vekk.

Resten av måltidet foreløper uten den store dramatikken, iallfall ikke til punktet at det tys til tårer. Ungene fniser. Toasten knaser mellom tennene mine. Berit sørger for å involvere meg i samtalene, lederskikkelse som hun er.

Det nærmer seg det endelige farvel. Noen av jentene har alt marsjert ut døren. Berit, Kajsa og Line sender meg velvitende blikk. Nye muligheter vil komme. Det er ingen tvil i mitt hjerte om at jeg vil se dem igjen, dem og deres gale tropp. Jeg vet navnet. Skiringssal. Det var et hedensk rituale jeg var vitne til i natt, og dette er en slags hedensk sekt. Hvem vet hva annet de holder på med? Kanskje ofrer de geiter med kniv. Forhåpentligvis ikke jomfruer, fordi da stryker jeg med.

«Bare en halvtime søvn i natt, og jeg skal holde det gående til ettermiddagen,» sier Randgrid. «Men … Det får stå sin prøve.» Hun lener seg frem, og kysser Iselin på hvert kinn.

På vei ut passerer hun meg, og jeg kan kjenne duften av en eldre kvinnes parfyme. Randgrid stopper opp og legger hånden på brystet mitt.

«Husk nå på det jeg fortalte deg. Vær ærlig.»

«Det skal jeg.»

Døren lukkes bak dem. Det blir underlig stille i huset. Via sikkerhetskameraet som viser oppkjørselen, kan jeg på øyet se en minibuss komme ut av den underjordiske garasjen. Det er Randgrid som sitter bak rattet, med rekker og rader med piker bak seg, som en slags andemor med flokken. Sannelig en driftig dame.

Jeg vil sikre meg de eggene som er igjen i tørklene, da min mor vinker meg til seg og får meg til å ta plass ved bordet med henne. Hun maner frem en fellesskjerm.

«Dette greide du bra. Jeg er meget godt fornøyd med deg.»

«Takk.»

Hun kan selvsagt ikke la være å briljere, og går gjennom en slags matematisk ligning som går altfor fort til at jeg får det med meg. Pluss fem prosent for vellykket sosialt samkvem. Minus ti prosent for å ha vært frekk i munnen mot henne. Pluss 10 prosent for en bra fremføring, med hodestup og dikt. Hun snirkler litt med tallene en stund, dreier dem og snur dem på hodet.

«Så … vi ender med en sju prosent økning av dine månedlige bevilgninger.»

Det er ikke ubetydelig i det hele tatt. Allerede mottar jeg en god månedslønn for å gjøre … ingenting.

«Takknemlighet kan rettes her,» sier hun og tapper seg på kinnet.

Jeg er ikke den som biter hånden som mater mater meg, så jeg gir henne det hun vil ha, tar henne i en knusende omfavnelse, og kysser kinnet hennes dypt og inderlig.

Forsikringen hennes åpner for ti gratis legebesøk i året. Før kom legene på hjemmebesøk til de fattige med hest og slede. Nå, etter den postindustrielle revolusjon, er det bare de svært velstående som har muligheten til det samme. Bare for å være på den sikre siden, sier hun. Mellom munnfullene med egg sier jeg meg enig i det.

Den indiske kødden som dukker opp antar den servile holdningen som er så vanlig fra legestanden overfor de rike. Et blikk på omgivelsene er nok til å sørge for det. Er du mann eller mus? Han er en sosial klatremus. Jeg forklarer ham at jeg sparret med noen som var for hardhendt, derav slagmerkene. I gamle dager brukte man digre apparater for å sende livsfarlig stråling gjennom hele kroppen. Nå scannes ansiktet mitt med en håndholdt kontrapsjon som sender ut lydbølger. Ingenting brukket og brusket i nesen er der det skal være. Den ansiktsmessige struktur er inntakt. Før han drar, spør legen meg om jeg trenger noen piller, og blunker. Jeg benytter muligheten til å skaffe meg en fast forsendelse av Modafinil og Adderall. Bare i fall jeg trenger det.

Resten av dagen går jeg rundt som en zombie. På bakgrunn av den store nerveenergi som går gjennom min edle kropp, har jeg behov for en mer omfattende hvile enn markens mus og arbeidere, samt småfugl vippende på en tynn kvast. Det er godt å ved tidlig kveld bre min mors amerikanske tepper over og endelig sove. I morgen skal jeg trene.

***Slutt*

Stilig opplegg