Hagen av lys og mørke - del 33

«SAATAN!» erklærer hun som var den sølvkronede fe, og strekker ut knyttnevene. Samtidig løper den forhenværende mildrosafe og bukkehornsfe fra plattingen, og krøker seg sammen for å kaste opp. Randgrid og Berit tar oppgaven med å trøste flokkens aller yngste. De som ikke tålte kvelden så godt blir strøket over rygg og skuldre, og får hjelpsomt håret løftet. Etter hvert kommer de seg da, tørker seg om munnen og reiser seg. Mildrosafeen må lene seg over enda en gang. Randgrid tørker bort de frustrerte tårene.

«Jeg vet dere er slitne, jenter. Gi det en siste innsats, så skal dere få ta kvelden, sier hun, og svinger av seg de avanserte vingene. Disse plasseres på innsiden av den avpassede formen til et spesialfutteral, som ser så solid ut at du antakelig ikke kunne knuse det med en slegge.

Det er startsskuddet til frentisk aktivitet. Ballerinakjoler og festplagg løftes av og undersøkes nøye. De med søl og flekker legges i en haug, resten pakkes ned. Staffasje og tilbehør, blant annet sommerfuglmasken, sølvkronen og bukkehornene, går i en koffert med seksjoner. Til tross for alt som har skjedd, er det fortsatt spesielt å se en voksen dame og alle jentene spankulere rundt der nakne. Det er kanskje den mest naturlige ting i verden, men vi har blitt unaturlige iløpet av tusen år med kristendum. Randgrid sporter en full busk der nede og brystene er vagt hengende. De fleste jentene er glattbarbert eller har kjønnshåret i smale striper. Brystene deres er for det meste små og faste, med unntak i … vel, den modellaktige sølvkronefeen, ellers ville hun neppe en modell være, og Kajsa. Såpass må man kunne vente av en ekte nordisk melkeku. Gjør intet mistak, kuen er et edelt dyr. Inderne har rett. Dyret er guddommelig. Så også med de som deler kuens trekk, ulikt det de kroppshatende Abrahamittene tenker seg. Puppene til Berit kommer også til å bli store, ser jeg, i tråd med hennes ellers så formidable natur. Nei, nå er det kanskje best jeg får på mine egne klær. Siden jeg er mann, behøvde jeg bare et forholdsvis enkelt cosplaykostyme, og jeg trekker på meg de beige plaggene og trer pinnen gjennom for skrittet.

For det meste foregår alt i effektiv stillhet, bortsett fra noen ildfulle utvekslinger her og der.

«Flytt deg, fitte.»

«Hvorfor? Jeg tror du er et fehode.»

«Ha-ha. Så morsom.»

Det er ikke tilsvarende lett for alle å rydde opp etter nattens vanvidd. Jentene blir opptatt i en leteaksjon etter trusene de så frilynt slengte fra seg, og må passe på å finne riktig. Hadde det vært opp til meg, ville de alle måtte bytte om, i tråd med min kaotiske natur. Ytret jeg ønsket, ble jeg vel dønn ihjelslått. Randgrid og jentene får på seg hverdagsklær. For det meste dongeribukser og bluser for tenåringsjentene, den eldre kvinnen har en mørk cardigan med vage innslag av glitter, en subtil påminnelse om hva hun har vært. De ser nesten ut som helt andre personer. Det er spesielt å endelig se ansiktet til sommerfuglfeen. Hun har et typisk saksisk utseende, med en lang, spiss nese og mørkt hår. Vingene til jentene sveipes opp, som var de falne høstløv, og puttes i en samlebeholder.

Alt er pakket og klart, og jentene er beredt til å bære bort utstyret. Alt som hørte cosplayevent til, skal pakkes inn i minibussen som anbrakte vingeskaren hit. Berit får oppgaven med å sette tøyet på en tidsbestemt vask, så det er ferdig til morgenen. Hun får nøye instruksjoner om program, temperatur og vaskemiddel, men profesjonaliteten i måten hun mottar instruksene, viser at hun har utført tilsvarende mange ganger før.

«Dere har blitt utdelt værelser og finner frem selv,» sier Randgrid. «Hvis Øyvind kommer på nattebesøk, tilkaller dere bare meg, så jeg kan kastrere ham.»

«Ingen fare for det. Nå er han redd for fitter. Han har blitt homofil.»

«I så fall har kvelden virket mot sin hensikt,» sier Randgrid. «Øyvind, jeg skal følge deg til sengen. Vi trenger å veksle noen ord.»

Rangrid tilbyr meg armen, på den universelle og gammeldagse måten kvinner kommuniserer at de vil følges. Jeg trer min arm i hennes. Sammen forlater vi hagen og den ville heksenatt, der lys og mørke møttes til gnist og til stjerne, som det alltid gjør. Jentene beveger seg i ulike retninger. Noen mot bussen med kofferter, noen i retning soverommene. Berit bærende på en diger bylt med tøy.

Det er ikke å hjelpe for at jeg skjelver. Randgrid har hjulpet meg av med klærne. Hennes ordensnatur er heldigvis ikke altfor stor, for hun har ikke foldet tøyet pent sammen, bare slengt det bort. Nå brer hun dynen over meg, litt som jeg bredde over hennes tantebarn. Alt kommer tydeligvis i retur.

«Spesiell kveld, hva?»

«Ja.»

«Du er også veldig spesiell, Øyvind. Veldig kostbar og elskelig. Du skiller deg fra alle andre menn, og jeg vil få takke for at jeg fikk bli kjent med deg.»

«T-takk. Du er ikke så verst selv.»

Kvinnehånden finner kinnet. De dype lengslene i meg gjør at jeg momentært må lukke øynene.

«Jeg har en venn. En veldig god venn. Om ikke så lenge kommer han til å avlegge deg et besøk. Vis deg fra din beste side, og svar ham ærlig i ett og alt, så vil du få bli med på noe stort. Noe veldig, veldig vakkert, for noen som er så vakker som deg.»

«Du mener bevegelsen dere kaller Skiringssal?»

«HYSJ!»

Randgrid legger fingeren advarende på langs av ansiktet mitt.

«Ikke ta det navnet i din munn!» advarer hun hvesende. Stemmen hennes blir myk. «Ikke ennå.»

«Unnskyld …»

«Hvis han ikke vil ha deg, gjør du best i å glemme alt sammen. Både navnet, hva enn du tror det er, og det som skjedde her i natt. Ellers kommer det til å gå deg ille. Forstår du?»

«J-jeg tror det.»

«Men det skjer ikke. Jeg kommer til å legge inn et godt ord for deg. Et meget godt ord. Det kommer din mor også til å gjøre. Så lenge du er ærlig, og så lenge du er en god gutt, som nå, vil du kunne ta del i det. Du er nemlig perfekt!»

Hun rører lett ved nesen min, den både hun og undersåttene har banket rettelig inn, og høster et smertestøt. Må ha merket det, for hun trekker berøringen tilbake.

«Du Randgrid …?»

Hun legger hodet avventende på skakke.

«Hva om jeg ikke var perfekt? Ville du … ville du virkelig ha kastrert meg?»

«Hah! Jeg hadde alt bestemt meg!»

Noe må hun ha forstått utifra det foruroligede ansiktsuttrykket mitt, for hun demper seg.

«Fra det øyeblikk du lot meg sitte på hodet ditt, forstod jeg at du var annerledes. At du hadde det som skulle til. De fleste menn ville nemlig gjort motstand og dyttet meg unna. Jeg har prøvd. Så derfor … ville du ikke ha blitt kastrert.»

«Det er godt å høre.» Jeg svelger litt. «Er det sant at du har kastrert tjue gutter?»

Kinnet mitt klappes velvitende.

«Du er altfor søt til å ha slike vanskelige tanker i hodet ditt. Hm? Er det da noe mer?»

«Ja. Jeg vil at du skal kysse meg.»

«Virkelig?»

«Ja.»

Du tar etter ditt opphav. På grunn av deg må jeg sleike fitta til mor di i natt, og tro meg, det er en dame som krever sin mann .... eller kvinne.»

«Da kan du like gjerne gi noe til meg også. Du gjør det jo allerede for meg.»

«God logikk, min offensive lille kriger.»

Randgrid lener seg ned og fører munnen mot min. Leppene er myke som en skumringsskog og fortsatt fylt med smaken av alkohol og honning. Siden hun allerede har godkjent min store kravstorhet, sørger jeg for å slutte armene om skuldre og brunhåret hode, så hun ikke avslutter for tidlig. Leppene våre skilles. Mine er stakkåndede. Hennes smilende.

«Fornøyd?»

«Veldig.»

Det underlige og svært formidable kvinnemennesket reiser seg, retter litt på håret og sin glitrende bluse. Ønsker meg god natt, selv om hennes natt bare skal fortsette, tar lyset, og lukker døren forsiktig bak seg. Jeg blir liggende i nær total mørke, og lytter til husets fjerne lyder, som avtar litt etter litt. De siste skrittene og bevegelsen i soveromsdører. Alt er stille. Det som har skjedd er så overveldende at jeg kan bare forholde det til meg porsjonsvis. Det føles som det vil ta flere år, om jeg i det hele tatt greier det. Jeg skal tenke mye, føle mer. Jeg skal … Det er med det forsett at mørket ikke er mørke mer, men gradvis avtar. Hvorfor er døden og søvnen så nært forbundet med mørke? Det hele er ukjent, og det er til et ukjent landskap at jeg nå trer inn. Det er der inne at jeg fortsetter å høre talløse dører åpnes og lukkes, og vemmes over at det er så stor aktivitet i huset. Et dypt drønn lyder, og nå ser jeg en stor port. Kjettingene slutter ikke å rasle idet bastionen åpnes.

En negerdame er faktisk en perfekt anima, da hun er et invertert speilbilde. Og sant er det nok for mange av karakterene og forfatteren. Jeg er ingen engel ...