Hagen av lys og mørke - del 32

Der ute møtes jeg av et syn som ingen andre. Klassisismen er for ren og mangler følelse. Må gudene forby meg den rette linje, slik jeg gjorde det kjent at jeg skydde den smale sti. Bred må veien være, og kronglete. I dypet av det mørke bilde som er romantikkens kraft, finner jeg nattens dronning sittende rak og verdig, omgitt av sin terneskare. For fegudmors føtter er Berit, Kajsa og Line nedkastet i fullkommen overgivelse, armene utstrakt og håret spredt ut i vifteform. Pikekroppene danner en trekant omkring det som bare kan være et hedensk idol, hvor vinges fulle spenn er utslått. Fargenes vandringer over den transparente flaten hvisker om besnærende hemmeligheter, som i viten trenger inn i hver din skjulte krinkelkrok.

Øynene … ikke bare tomme … transen har vrengt dem tilbake. De øvrige feer og tjenerinner har i trespann lent seg til sine artsfeller, og hviler nå på hverandres skuldre i hellige treenigheter.

Åndeløs oppfattes jeg av en useende skapning. Se gjør hun likefullt, og vinker meg til seg. Straks så skjer, er også jeg fanget i viljestrømmen som har bundet alle andre, og håndduken faller. Naken begir jeg meg til skjebnetimen. De gamle hedninger fryktet det. Min dom. Uten dekke eller kledning kravler jeg opp i fanget til en blind gudinne. Trekker knærne opp til brystet, alt mens harde hender griper fatt.

Stemmen er knirkende og kommer langt bortenfra.

«Du … kan bare oppsøke dette stedet en gang, så aldri mer. Da må du finne hva enn du trenger å finne. Ta det til en skjebne jeg ikke ser. Kanskje til viten, kanskje til lindring. Skrikende blod for mitt øye. Hammeren stenket. Mer … vet jeg ikke.»

Hun snakker bare delvis til meg, forstår jeg, i min delte lagnad. Henvendelsen skjer samtidig til min navnebror langt borte. Han rådgis til en stor kamp, eller en stor lidelse. Enten en levetid i fall, eller synet av vinger som endelig slås ut, en mørk gud som stiger til rettferd og til hevn. For sant er det, han og jeg skal bære sverdet. Bildet er ikke til å misforstå. Blodet skriker.

Så skjer det som må ryste selv meg. Gudinnen kaster hodet tilbake og setter i et langtrukket klagerop. Jeg vil lukke øynene her jeg ligger sammenkrøket, men får det ikke til. Skriket stopper. Blikket slår på plass.

«Ah, der er du, min vakre, lyse venn. Jeg er heldig som kan få en adonis kastet opp i fanget på bestilling.»

Kvinnehånden finner håret, og jeg strykes kjærlig.

«Jeg håper vi ikke har traumatisert deg for mye. Nå skal ting settes rett. Berit!»

Straks er rødtopp der, brakt opp fra sin underkastede stilling. Så hun sov ikke. Ingen av dem gjorde det. Vi anbringes til å knele på hver side av Randgrids fang, som i bønn, bare at her ber vi til hverandre.

«Du greide det, Øyvind. Jeg er bare så veldig, veldig glad. Nå kan ingenting skille oss!» sier Berit gledesstrålende.

«Det har kommet for mitt øre at det har endt i sammenstøt mellom dere. Greit nok. Naturlig blant de viljesterke. Nå er mitt ønske at dere skal være venner. Kyss for å la det skje.»

På det viset skjer det at jeg og Berit, lent over fegudmors favn, lar leppene finne hverandre. Svimelhetsfølelsen overtar. Vingene over kommer til et anerkjennende brus. Ved avslutningen sørger min rivalinne for å gni nesen heftig mot min egen, kanskje som en slags trøst for det hun gjorde. En forbedring fra å kjenne frøkenslag som virkelig treffer hjem. Vi presses ned når Rangrid mener det er nok, og tryllestaven legges tung på hodene våre.

«Måtte dere alltid være venner, dere to. Et bånd i ulik farge. Så er mitt ønske.»

Tryllestaven glimter til. Når Randgrid løfter den av, forsvinner Berit og gjenfinner plassen ved sin moders fot.

«Kajsa!»

Straks hun nevnes, er hun der. Min blonde venninne og kilden til all min attrå.

«Nå er jeg din, Øyvind, enten jeg vil det eller ikke. Du må være glad.»

Tvetydighet er dømt til å komme fra den dype. Jeg håper hun ikke føler seg presset til noe, selv ikke overfor meg. Er det hva hun forteller? Men så dyttes fulle lepper frem, jeg møter dem, og med det må jeg være glad. Kajsa legger hånden på kinnet mitt og utviser en grådighet og dominanse som er ulikt henne. Vi kan ikke ta det lenger, for Randgrid skyver på oss, inntil vi befinner oss hvilende i dypet av en favn. Tryllestaven plasseres over.

«Måtte landskap møte landskap til de er doblet, så dere kan vite gjernings vei. Slik er min befalning.»

Trylleinnretningen gnistrer og funkler. Kajsa lar seg selv skli ned, for å gjenoppta posisjonen av underdanighet.

«Line!»

Smilende innfinner brunetten seg, skjelmsk og velvitende som alltid.

«Du er ikke så verst, du Øyvind. Meget imponerende, må jeg si.»

Sultne lepper, og jeg kan kjenne den begjærlige pusten hennes. Reaksjonen er gisp og ubalanse. Har jeg virkelig vært så blind for Lines sjarm? Hun nyter forvirringen til det fulle.

«Røvere er dere begge, og ordkløyvere. Måtte ord bygge på ord, ære på ære, til alle fiender er drept. Sådant lyder mitt bud.»

Jeg vil strekke meg frem for mer, men rekker det ikke. Jernhånden i kvinneform er der og skyver oss ned, om vi vil det eller ei. Vekten av tryllestaven finner hodene våre. Der oppe blinkes det noen ganger, og den magiske formelen er fullført. Line inntar sin underkastede plass.

«Se, det var min gave som din fegudmor,» sier Randgrid. «Tre ønsker, tre terner, fordi alle store ting er tre. Nå kan du aldri mer klage over din skjebne, uten å vekke min og gudenes vrede.»

Randgrid løfter på haken min.

«Hva sier du da?»

«Takk, fegudmor, for dine tre gaver.»

«Hvis din mor ikke var nok av en mor, skal jeg være mor for deg. Vil du det?»

«Ja,» hvisker jeg gråtkvalt.

«Da er din skjebne forandret.»

Randgrid reiser seg og etterlater meg knelende. Betrakter de tause skikkelsene, som fortsatt hviler med øynene lukket, og de utstrakte kroppene til trioen som på en eller annen måte har blitt skjenket meg, uten at jeg riktig skjønner hvordan og på hvilken måte.

«RITUALE SLUTT! LJOS!»

Hun tramper foten i plattingen, og med det samme bades vår del av hagen i flombelysning og jentene spretter opp, som om de aldri hvilte. Det smeller, skrangler og slår, idet vinger av tøy og plast faller til bakken.

Dette var Randgrids krystallpalass