Hagen av lys og mørke - del 31

Hagen, værelser og ganger passerer mer i glimtvise bilder enn som noe sammenhengende. Jeg befinner meg i husets største baderom. Selve dusjkabinettet, oppført i et så gjennomsiktig panserglass at det nesten er usynlig, er romsligere enn mange av hybelrommene til de fattige og ulykkelige. Dit trer jeg inn, og fra menyen som springer opp for øynene, velger jeg hurtigprogrammet på fem minutter, med maksimale behagelige temperatur. 3D-scanningen av kroppen min skjer på noen øyeblikk, og strålehodene justeres deretter. Kaskaden treffer fra alle retningen, også nedenfra. Siden jeg valgte det fra alternativene, er vannet iblandet såpeskum, men jeg må fortsatt hjelpe til med hendene. Lagene som har formet seg over ansiktshuden, forsvinner. I det duggfrie speilet plassert på den ene veggen, ser jeg hvordan sminken renner samme veien og tydelig viser sårene. Nesen er rød og oppsvulmet. Kinnene farget av blå og svarte merker.

Det er først nå jeg kan tenke. Jeg kunne grabbe tak i noen klær, kanskje noe mat fra kjøleskapet, og flykte ut i skogen. Der kunne jeg bli inntil jeg var sikker på at Randgrid og hennes kvinnedjevelske bande hadde forlatt åstedet. Hva hun har gjort mot meg er hinsides noen forstand. Mer, det har tatt all min verdighet, fått meg til å skue inn i en terrorens avgrunn. Som et alternativ kunne jeg storme inn på soverommet til min mor, fortelle henne alt og trygle om hennes beskyttelse. Om ikke annet forvalter hun sikkerhetstjenester, hvor menn med Maglite-batonger og målfinnende automatpistoler setter en stopper for selv de hardeste voldskriminelle. Kjenner jeg henne rett, vil hun bare få meg hevet på hodet ut.

Instinktene roper på flukt, men jeg er tross alt dominert av hodet og Merkurs kvikksølveriske gave. Jeg må simpelthen finne ut hva som er på den andre siden, og vil aldri kunne tilgi meg selv hvis ikke. Det verste er vel overstått nå, og jeg har vært med på spillet hennes, passert alle prøvelser. Vektstangen kan svinge opp, og plassere meg på en høyde hvor jeg aldri før har vært. Dessuten … en del av meg likte det som skjedde. Ikke dødsangsten som på et tidspunkt grep fatt. Det var i underkastelsen jeg fant noe av meg selv. Tanken er tenkt. Jeg har bestemt meg, og når så har skjedd, viker jeg aldri.

Dysene går fra sprut til å blåse en voldsom varmluft. Jeg tørker på rekordtid. I mellomtiden gransker jeg holo-displayet:

Øyvind Tranøy

Status: House resident

Contact: Viewing display

Processing requested tracking service

Present at residence: 20 individuals

Individual tracking: Unavailable

Individual analysis: Unavailable

Group analysis: 5 children, 13 minors, 2 adults

Gender ratio: 19 females, 1 male

Situation analysis: Unavailable

Adminstrative rights: Limited

View more about administrative rights here.

Ikke noe håp om å finne ut hvor folk er, gitt min begrensede tilgang til sikkerhetssystemet. For det jeg vet venter de i bakhold når jeg stiger ut verandadøren, og sørger for å ta stellet. En impuls, som alle menn kjenner fra tid til annen, får meg til å koppe hånden under ballene og sjonglere opp og ned, bare for å kjenne at de er der. Jeg er ikke merket av Randgrids vanvittige SS-kniv. Den tilsmussende håndduken kastes inn i renholdets sorteringssystem via en sluse, og en ny og tørr faller ut en luke. Jeg kan ikke se for meg at noen så prominent som Rangrid tviholder på ting. Best å få hast, så hun ikke går berserk. Håndduken plasseres rundt midjen, og jeg begir meg på tilbakeferd.

Gudene vandrer i natt, og jeg som venter meg alt, inkludert voldelig angrep eller noe nytt avsindig, slutter ikke å overraskes. På stuen er det store vinduet ut til hagen dekket av fargeløse, grå skapninger og de spredte vingene deres. Nattsvermere, som gjennom det norske språks praktiske tilstedeværelse kun kan leve opp til sitt eget navn. Rart, fordi det er ikke noe belysning her for å tiltrekke dem. Til og med oss velholdne sparer på strømmen via autofunksjoner. Intet lys for å tiltrekke … bortsett fra meg. Jeg vet at jeg ikke bør, men kompulsjonene får meg til å telle. Tretten, og sannelig er ikke en av dunkelhetens svermerne langt større enn de andre. Kraften i feordenen er så stor at de har prosjisert, foruten rasjonell viten, sin tilstedeværelse helt hit, og det er umulig å tvile på at antennene, krysset og bøyd, tar innover seg ting både kjent og ukjent. Hva forstår de om meg? For mye, fordi jeg forstår det ikke selv.

Hvis du ikke kjenner igjen musikken er du enten veldig ung, eller du er ikke en ekte nerd