Hagen av lys og mørke - del 30

Jeg er nummen, målløs. Hva enn hun kommer til å gjøre, kan det ikke måle seg med det som nettopp har skjedd.

«Du kan gjøre hva du vil med meg, så lenge du ikke skader meg.»

«Det har jeg forstått, kjære du. En kvinne av betydning krever litt mer enn total overgivelse.»

«Hva da?»

En fingertupp plasseres på min hardt prøvede nesetipp.

«Jeg vil ha din tillit, vennen. Vil du gi meg den?»

«Tillit?»

«Slapp helt av i kroppen for meg.»

Et øyeblikk vet jeg ikke hva jeg skal tro, men så lar jeg meg synke tilbake i armene hennes. Hun er der og tar meg imot. Jeg kan ikke hjelpe for det. Der blir jeg liggende og skjelve. Jeg har aldri blitt holdt på denne måten før, som det burde være, opprinnelig, for det barnet jeg aldri har sett. Ut sprang jeg, men knoppen brast med torner. Hvorfor tror du jeg er så glefsende i språket? En verden sett kun med hat.

«Flink gutt,» toner hun mildt.

Ordene hennes løfter ut noe dypt i meg og gjør blikket dirrende uklart. Hvorfor måtte mørket komme, den gangen for så lenge siden?

«Flink gutt.»

Jeg faller, likevel flyter jeg, for første gang i livet holdt oppe av en makt som ikke er min egen. Pusten er hikstende ujevn. Det er ikke rettferdig at hun gjør dette mot meg. Alt av meg skal hun ha. Hvert dunkle hjørne er i ferd med å erobres. Varsomt senkes jeg til gresset. En fot med en middelaldersko plasseres på brystet.

«Og slik, jenter, er hvordan dere overvinner en mann. Nå går vi videre med trinn to i planen. Forbered dere.»

Jentene danner en lang kjede og ser ned på meg med onde blikk, her jeg ligger naken og maktesløs. Randgrid har sørget for å ta all kraft i kroppen min, på måter jeg ikke forstår. Mellom seg sender de noen flasker, og veksler på å ta de få slurkene som er igjen.

«Gi meg den, tispe,» sier den sølvkronede til Berit, og sikrer seg med det siste klunk. Flasken kastes ut i nattemørket. Hvor er mine venner ildfluene? Sannelig om jeg vet. Kanskje ble de redde og stakk. Jeg ville nok selv tatt vingene fatt for lenge siden, om jeg bare hadde noen. Apropos det. Vingene til Randgrid brer seg ut som hos en truende Valkyrje. Jeg visste ikke at våre kvinner var så grenseløst voldelige, men det er jo det mytene sier. Kanskje skyldes vår kvestelse at vi har vært blinde for kjensgjerningen.

«Lysalv. Jeg liker det ikke når du er frekk i munnen mot meg og mine terner. Det skal jeg nå korrigere i form av et disiplinærtiltak.»

Disiplin? Det er sannelig et fremmedord. Displin står i veien for all frihet og enhver utøvelse. Jeg vil bare gjøre det jeg gjør når jeg gjør det, uavhengig av regelrytt og frøkenhyl, de skjærende skrikene til feighetens innvånere, som vi edle sjeler stadig må høre her i Kali Yugas mørke.

«Ordinært sett straffer jeg gjennom smerte og ydmykelse. Det har vært nok frykt i denne ville heksenatt, så nå blir det den andre måten, hva?»

Hun ser rundt seg med et triumferende smil. Forsamlingen er i ferd med å trekke av seg trusene og slenge dem fra seg. Ordinært sett er det noe menn vil like å se, men kontekst trumfer alt, og jeg vet meget godt at det er fare på ferde.

«Noe som er like greit, for nå er jeg nøden som en gravid hest.»

Verden blir mørk som i en sekk, for på tidspunktet befinner jeg meg i en omvendt sekk, i form av å være under et utslått kvinneplagg. Mørket løftes med tøyet og avslører et nøttebrunt kvinnekjønn svevende foruroligende nært.

«Randgrid … hva er … hva er det du gjør?»

«Klapp forpult igjen!»

Like etter treffer en stråle midt mellom øynene. Jeg roper ut og vender kinnet til. Hendene hennes kommer til og vender ansiktet kontant tilbake.

«Du må se på. Ikke rør. Ellers er det kniven, vet du.»

Strålen gjenkommer kraftig og kontinuerlig. Varmen treffer mellom øynene, over nesen, og på leppene, og renner ned kinnene på hver side, og fortsetter bare. Jeg stønner og lukker øynene, tar bare imot noe som synes å fortsette i en evighet. Strålen opptrer kaotisk og treffer på uberegnelige steder, og hver gang det skjer, må jeg avgi et klynk i overraskelse.

«JAAaa,» hveser Randgrid. «Nå kjenner du endelig din plass, din vesle … vesle provokatør.»

Rislingen avtar og blir bare støtvis. Idet jeg tror det er over, kommer noen siste treff mot ansiktet. Jeg hamrer bakhodet mot landejorden i resignasjon og blir liggende. Kjønnet er der fortsatt.

«Gjør rent.»

Jeg forstår ikke hva hun mener og må ha nølt for lenge, fordi jeg mottar et drabelig slag med flathånden. Sådan ansporet løfter jeg hodet mot henne, og lar lepper og munn gjøre sitt. Jeg er allerede lamslått, så det skjer utenfor meg selv. Sanseinntrykkene satt på pause, om jeg i det hele tatt vil være istand til å ta dem innover meg. Alt jeg får med meg er smaken av en eldre kvinnes brunst.

Kjoleplagget faller og stiger, idet Randgrid reiser seg. Middelalderskoen må ha blitt skjøvet av, fordi hele undersiden av barfotens lengde plasseres over pannen, og blir der.

«Min Ginnregin er langt større enn din, Lysalv.»

Noe annet har reist seg også. Jeg blir først klar over det gjennom jentenes hånlige tilrop. Randgrid trer skoen på, vender seg og skrider bort. Det er Berit som overtar. Rangordenen råder her også, hvor jeg er plassert på aller nederste trinn.

«Skulle ikke ha utfordret meg, din fitte.»

«Unnskyld, da.»

Gjennomskiktig fintøy løftes og omdannes til nattens klarhet, bortsett fra at her er avrundede hofter ruvende fra oven. For andre gang i løpet av et døgn ser jeg Berits glatte og bulende lepper. Tradisjonen tro nøler hun ikke, og jeg utsettes for det som for henne må være en hevnende byge. Jeg merker det svir over de mange sårene jeg har fått fra slag over ansiktet. Insisterende venting bringer meg til å kjenne smaken av aprikos.

Berit plasserer foten på mitt hode.

«Jeg er sterkere og modigere enn deg, Øyvind. Alltid vært.»

Med poenget sådant hamret inn, vender hun og tar plass i den ventende kjeden, hvor den aller siste flasken går på rundgang. Jeg kan trygt si at stoltheten min allerede går på tomgang. Det er den sølvkronede fe som tar hennes plass. Varmen i allerede sviende kinn vokser når jeg er i intim befatning av noen i det kaliberet. Skjønnhetsdyrkning er mitt fremste trekk og min bane, fordi jeg er en slave av enhver form for skjønnhet på denne jord og bortenfor. Avrettingen er kontant og distansert, jeg hadde ikke ventet annet, bortsatt fra at første skjeve stråle bommer totalt og treffer ved siden av hodet. Deretter rennes jeg ned.

I denne underlige tilstand av fornedrigelse og grunnleggende sanselighet, seiler tankene mine på en uavlatelig bris. Igjen slår det meg hvordan nesten nøyaktig samme fysiske handling kan oppfattes og ER annerledes, utifra sammenhengen den inngår i. Min mors tunge og min tunge har vært på samme sted i natt, men hun var den dominerende part der jeg er den underkastede. Det er på den måten at jeg tar innover meg den vage smaken av ferskvannsfisk.

Som offer forlates jeg, men ikke før en underlig lang fot, alt er visst langt på de vakre, plasseres på pannen, med ordene:

«Jeg er mer avholdt og elsket enn deg, ditt krek.»

Den gule fe overtar. Tøystoffer svisjer ikke over lenge rundt anklene hennes, før det skyves opp forbi hoftene.

«Hvis du ikke var psyskisk ustabil før, kommer du til å være det etter dette.»

«Vel, du hadde rett i at jeg …»

Jeg må skvise igjen munnen og øynene idet hun gjør fra seg. Det begynner å bli alvorlig vått under bakhodet. Avslutningen foregår støtvis. Jeg forstår at hun på en hånlig måte tar seg tid. Hun tillater seg til og med et kort «Ah,» idet jeg løfter hodet for å imøtekomme henne til smaken av syrlig sitron. Fot på panne, som vanlig.

«Jeg er mer populær og har mange flere venner enn deg, ditt utøy av en Trantøy.»

Jeg hvisker en fornærmelse tilbake, men hun får det ikke med seg, idet hun stolt skrider bort.

Måneskapningen med vinger overtar. De skråstilte øynene iaktar meg undrende og skjelmsk, som om jeg er et eller annet hittil usett naturfenomen, eller en gjenstand. Eterisk og alveaktig lintøy løftes, så befinner jeg meg under eggeklekkesentralen, eller kjønnet til en alv. Sprekken er lengre enn hos de andre, registrerer jeg.

«Burde ikke forsøkt å løpe,» sier hun.

«Jeg … løper ikke nå.»

«Nei, nå har vi jo overvunnet deg.»

Strålen markerer ordene, slik jeg blir markert … av hva? En eller annen kaotisk kvinnemakt, hvor alle anslag av sivilisasjon, idiotisk vett og avkortet forstand alltid har vært fraværende. Her er jeg fanget, og jeg skal innrømme at jeg liker det. Jeg kan aldri bli nedverdiget nok, aldri få dominere nok. Mer av alt er det jeg vil ha, så lenge det er noe. Jeg erklærte meg for kaos, og kaos hørte. Men jeg tror ikke kaos kan forstå. Månefeen ler når noen ufrivillige hikst unnslipper leppene mine til siste vætelse. Hun får de avventede kyss. Hvordan smaker månen? Nå vet jeg det. Som søtnende honningdugg.

Dominerende fot på panne.

«Jeg er mer av en jeger enn deg, og hører de store skogene til, på måter du ikke gjør.»

«Slik er det nok.»

Det er Kajsas tur. I hodet har jeg jo forstått det, men gjennom følelsene går det fortsatt et støkk. At det skulle komme til dette punktet mellom oss. Nå kan hun hevne seg for hva en slags forbrytelse hun mener jeg skal ha begått. Hva det skulle være bryr jeg meg ikke om. Hvis verden er uforståelig, er kvinner dobbelt så. Jeg blir lagt i en rosa sekk som siden løftes, og som viser den melkehvite, fyldige huden som bare finnes hos nordisk-germanske kvinner. Nå er det bare nordiske kvinner som egentlig er kvinner. Alle andre kommer i beste fall på andreplass.

«Jeg beklager dette,» sier hun.

«Nei, det gjør du ikke,» sier Berit.

Facinerende å se hvordan de indre lepper buler ut hos henne, og danner kjøttfulle sommerfuglvinger av sitt eget slag. Dusjen som kommer overtar enhver betrakning, en stund. Underlig at hun gjør dette, hun som ikke har et dominant ben i kroppen. Det er kollektivet som virker gjennom henne. Gjennom Eros mottar man makt, slik månen speiler solens lys.

«Går det bra?»

Hensynsfull som alltid.

«Jada.»

Hun bringer det til avslutning. Venter passivt, til jeg strekker meg frem. Smaken er av en eplehage. Foten til min utkårede, eller rettere sagt mitt kjærlighetsobjekt, veier tungt på pannnen. Jeg er for så vidt spent på hva hun vil si.

«Jeg er dypere og mer dypsindig enn deg.»

«Det er du.»

Hun var jo alltid en intuitiv av den følsomme typen. Kajsa trekker bort. Line tar sin venninnes plass. Det velvitende uttrykket viser bare så altfor godt at hun skjønner betydningen av det som foregår, og at det nå settes et slags punktum for kveldens kamp og tildragelser. Vippende over meg kommer brunettens hofter på plass. Jeg har lyst til å holde dem, men det har jo blitt meg forbudt, og kunne føre til at Randgrid kom med kniven.

«Ikke så stor på det nå, eller hva, Transtøy?»

Line kan virkelig dette med ordspill, hun som slo meg i hartkorn med Møyvind.

«Ikke i det hele tatt.»

Kjønnet som senkes stadig nærmere er interessant. Leppene er vagt usymmetriske på en måte man ofte ser i pornoen, fordi det er attraktivt for menn. Og hvis menn liker det, liker jeg det dobbelt så mye. Men nå revner dikene, og jeg er ikke mann om å slippe unna. Kaskaden ovenfra svir ned kinnene og markerer pannen. Hun kommer til en en avslutning, og senker seg kravstort nærmere. Hun minner om plommesaft, rik og fyldig på tungen. Da jeg har holdt på med dette en stund, reiser hun seg fornøyd i oppreist stilling og blir stående overskrevs, som en livsfarlig jotunkvinne. Foten finner plass på pannen.

«Jeg er skarpsindigere og mer tilstedeværende enn deg, min lyse lille venn.»

Selv jeg har mine grenser. Ydmykelsen gjør at jeg må skvise øynene igjen.

«Javel, da.»

Da jeg åpner øynene, er det den halvt maskerte sommerfuglfeen som står der overskrevs.

«Jeg er best! Jeg er verdig!» hermer hun med tilgjort mannsstemme, før den naturlige tonen i en lys pikestemme overtar. «La oss se hvem det er synd på nå, din fjollebukk.»

Hun senker sitt hofteparti og hevner seg på mine erklæringer ved å sende meg en hvesende stråle rett i synet. Ikke kan jeg huske å ha kommet med halvparten av dem. Sommerfuglfeen sørger for å være så nærme som mulig, og høster endelig det hun er ute etter, mitt hjelpeløse utrop. Hver gang jeg tror det er slutt, kommer en ny skvett. Jeg behøver ikke å løfte hodet denne gangen. Ikke overraskende smaker hun lik tropisk nektar, alle kolibrier til glede. For meg er gleden temmelig blandet. Først nå legger jeg merke til at hun er iført en sommerfuglenes lette snirkelsko, som kontant trykker mot pannen.

«Mine farger er sterkere og jeg er dypere verdsatt enn deg, Mysalv.»

«Jeg … jeg …»

Latteren hennes triller, og tas opp alle steder. Jeg må vende kinnet bort i forlegenhet, og finner at det nå er like vått under som over. Allerede ligger jeg i en skvulpende pøl som har truffet alt av hode, hår og overdelen av brystet.

Så er det den stjernespekkede blå feens tur. Hun kommer der som et flakkende blåskjær i natten, drakten allerede halvveis heist opp. Hun er praktisk anlagt i tillegg til alt det andre.

«Hvordan føler du deg? Har nederlaget rukket å synke inn?»

«Nei.»

Bekledningen slås ut som en teltduk, og så har jeg et nytt kjønn over meg i halvmørket. Det ser relativt lukket ut, der foldene er gjemt i hverandre. Et kjønn var altså det fulle mysterium til å begynne med. Alle tings opphavssted, som aldri kan utforskes eller erobres ferdig i kronbladenes underlige sesong og takt. Men det er ingenting underlig med det som treffer, fordi budskapet er ikke til å misforstå. Hun presterer å bomme litt, fordi hun ikke kan se meg der under kjolen. Da jeg har forsikret meg om at hun er ferdig, løfter jeg matt på nakken. Den fulle og syrlige smak av pære møter munnen en kort stund, og så letter mørket idet hun igjen står oppreist. Hælen presses lett på min såre nese, løftes og ligger nå på pannen.

«Jeg visere i verdens veier og mer vidtfarende enn deg, din oppsetsige ildflue.»

Hun har altså innsett sammenhengen mellom meg og ildfluene som forsvant. Så interessant. Nå føles det som lyset på min hale skal slukkes, nedsenket som jeg er i en uforståelig pøl av ydmykelse. Jeg greier ikke mer. Psyke og sanser ble allerede overveldet for lenge siden.

«Vær så snill …» gisper jeg. «… Det er for mye … gi meg en pause …»

«Det er del av av straffen, lille alvevenn,» kommer det fra aller høyeste purpurkledde hold. «Fortsett, jenter.»

Min mors andre sexpartner kommer marsjerende frem. Fargebøyefeen som jeg stjal hårspennen til, og som jeg kalte en trell. Riktignok var hun som meg uverdig brettet over Randgrids fang tidligere på kvelden, men her er hun herskende, og vet det. Bare føtter plantes på hver side av hodet, og hun senker seg på huk. Rosa fintøy kort nok til at det ikke behøves å heises så mye. Leppene hennes er like store som Randgrids, slått ut som sommerfuglvinger. Jeg forstår nå hva fevingene betyr. Det er det mest grunnleggende og primitive symbol på en vagina. Ikke rart det gjorde meg fascinert. Ikke rart det gjorde meg gal. Strålens nedslag tar siste rest av forstand i sitt plask over dirrende nerver. Sansene mine, som ikke har fått hvile, stiger, og utløser seg. Jeg skjønner hva som skjer, men jeg kan ikke hindre det. Mitt frustrerte skrik forsvinner i et ufrivillig stønn. Fargebøylefeen rykker til og strålen stopper.

«Hva … Æ … Æææsj!»

Latteren har alt nådd sitt klimaks da hun snur seg anklagende mot tilskuerne, og med det uforvarende viser meg de glinsende klattene som har blitt sprøytet langsetter ryggens fulle lengde og til alt overmål henger fra fevingene.

«Nyt seieren i natt, jente, for nå har du overgått alle dine søstre,» sier Randgrid.

«Tenk at han blir kåt av dette!» sier noen i flokken.

«For en pervo!»

«Alle menn vil bli ydmyket,» hører jeg Randgrid si. «Det er deres hemmelige ønske.»

Jeg vil bare gjemme et rødblussende ansikt i hendene, men kan ikke på grunn av alt klisset.

«Avslutt det du holdt på med,» befaler Rangrid.

Fargebøylefeen senker seg igjen. Hun må konsentrere seg lenge for å få det til. Tilslutt kommer en skvett, og en til, etterfulgt av en ydmykelsens dryss. Da jeg har forsikret meg om at hun er ferdig, avgir jeg den avkrevde oppmerksomhet. Hun smaker av honning og lett blomsterpollen. For så vidt et bra valg å sprute til, selv om jeg har ingen preferanser blant dette overveldende utvalget. Våtdryppende fot fra pølen hvor hun har trådd, tørkes like gjerne av i et hår som allerede er gjennomdynket.

«Jeg er mer sanselig og kan å kle meg bedre enn deg, ditt … ditt sølbry.»

«Ikke meningen,» hvisker jeg.

De bare føttene dras gjennom ubesudlet gress. Til den konklusjonen snur hun på hælen. Like til det siste kan jeg se at hun prøvende tar seg til ryggen, idet hun gjenopptar sin plass blant sine medskapninger eller søstre. Synet mitt har begynt å krenge alvorlig, og hvis jeg ikke konsentrerer meg, virker det som om figurene er dratt ut høyden og at lemmene er plassert i ulogiske vinklinger. Fremtoningen deres danner mørke bilder i tomrommet som har blitt til mellom de skjeve leddene til stankelbein. Mangefasetterte øyne betrakter i natten. Jeg vil ikke tenke på hva det er de ser. Har nok med min egen galskap, om jeg ikke skal ta del i alle andres. Dessuten vet jeg det nok. Nå har jentene nådd en høyere form for galskap enn meg, fordi kvinner alltid har den kapasiteten. Det er med skrekk jeg innser at hva som helst kan skje, dersom jeg rører meg og bryter med dette … dette ritualet.

Randgrid knipser. Som i et scenespill, for det er hva dette er, trer den grønne fe frem. Hun som forhekset meg ved dagens begynnelse, i en trykkeformel som har vart til denne stund, og som jeg fanget halvveis inne i et skap. Nå kan hun ta hevn for forteelsen samt trusselen om knekte fingre. Kort kjole opp om runde hofter, i påvente av bygen som skal komme.

«Jeg vet ikke hvor du kommer fra, men jeg tviler på at lignende skjer der. For da ville du ikke vært så høy på pæra!»

«Men nå er jeg ikke d …»

Fulltreffere er en del verre når de bare fortsetter. Skummende sprut står fra ansiktshuden, hvor nervene sitrer til en brennende konstant. Overmettingen av inntrykk, som har pågått lenge, gjør at jeg må kny. Kraften i strålen gjør at det virkelig er over når det er over, og hun hoverer forventningsfullt. Det er smaken av rips som når leppene. Hun nøler litt med å plassere foten, merker jeg, fordi det er vanskelig å finne et sted som ikke er tilgriset. Endelig setter hun barfoten over øynene.

«Jeg er fri på måter du aldri kan være, Lysalv. Fri og frimodigst!»

Det er mitt vikigste område, min høyeste verdi. Nå har de tatt det også. Senket meg til sann underordning. Der de stiger, synker jeg, som er perversjon av Fortunas lykkehjul.

Hvitfarger nesten som bomullsdotter gir varsel om at bukkehornsfeen er nær. Hun er direkte og rapp som sitt totemdyr, og er over meg snart nok. Jeg kan se at hun smiler så helhjertet som bare ungjenter kan gjøre. Ingenting vører visst dem. Hvorfor skulle det? Ingen av livets torner har fått komme til berøring. Å holdes tilbake er å flenges av sin egen torn.

«Hei,» sier hun, fremvisende tennenes perlerad så strålende og pent.

«Hei.»

Like etter rikosjetterer vannlatingen fra munnen, før fossefaret kommer til ro i et jevnere tempo. Til og med nedsenket i dypeste fornedrigelse, når jeg tror det ikke kan bli verre, overraskes jeg stadig. Hun ler selvsagt. Hvorfor skulle ikke hun gjøre det? For henne er livet bare en lek, og jeg er i beste fall en mishandlet lekeplass. Avslutningen på nummeret er at jeg løfter på hodet, og det spinner som et sirkus, fordi hun smaker som sukkerspinn. Nå legges hælen, glatt og uten anelsen av en trevl, rett på munnen.

«Jeg er mer målrettet enn deg, ditt lyse tull, og får alt som jeg vil,» erklærer hun og løper leende bort, for der borte å mottas av gratulasjoner fra sine søstre.

«Bare en igjen,» sier Randgrid. «Du får ikke dø av skam riktig ennå.»

Keiserinnen i purpur hvisker noen oppmuntrende ord i øret til mildrosafeen, som snart nok nærmer seg trippende. Hun tar plass lik alle de andre, men resultatet lar vente på seg. Kledningen holdes bare løftet, og jeg ser inn i et kompaktert kjønn som muligens betyr at hun er jomfru. Det er også alt.

«Ååh! Jeg får det ikke til.»

«Bare ta deg tid,» sier noen.

Vi venter sammen en stund. Jeg er vagt klar over dråpene som enda nå drypper av meg. Alt er i ferd med å bli kaldt.

«Kanskje hvis jeg lukker øyn …»

Plasket kommer kort og kontant. Nervøsiteten overtar, og hun kniper. Jeg må samarbeide og vende kinnet bort for at hun skal greie å fullføre. Det skjer i flere skvettende og hvesende etapper. Jeg løfter på meg og kysser også henne. Det føles galt å gjøre det, men jeg gjør det likevel. Bringebær er smaken som er festet til de stramme foldene. Mildrosafeen ser på meg i en blanding av forakt og avsky under overveielsen av hvor hun skal plassere foten. Jeg orker ikke vente og tar avgjørelsen for henne. Griper ankelen og vender kinnet til, der hun lar de små tærne hvile en stund.

«Jeg begjæres mer enn du som ligger der, og voktes av uovervinnelige krefter.»

«Vær glad for det,» sier jeg. Hun går, og jeg kan etterlates til etterdønningene, eller en endelig følelsesmessig kollaps. Fortsatt drypper noen få dråper. Jeg ligger i flere lag med våte pøler. En pøl i en pøl i en pøl, her i det våte gresset. Der ulike kvinnemennesker har dengt meg inn, svir det heftig, men alt svir, og alt er henfalt i søl og kliss. Og … min reaksjon er den verste. Latteren fra nattens sikader stiger, idet noe annet stiger nok en gang. Hvorfor føler jeg det på den måten? Hva er galt med meg? Jeg er ... jeg er kjemisk markert og nedsprøytet av insektene. Nå eier de meg på den mest grunnleggende måte som tenkes kan.

Natten er kanskje bare en stor skygge, men under skumringstimens svalhet trer en ny, sterkere skygge frem. Det er Randgrid som står der. Noe mykt treffer meg hardt rett i fleisen. En håndduk.

«Tørk deg og kom deg i dusjen. Så skal du innfinne deg tilbake hit. Du har ti minutter.»

Jeg lar det frynsete tøystykket gnikke av meg det verste, og reiser meg for å løpe blindt. Det går ikke, og jeg faller, med ereksjonen pekende foran meg.

«For en taper!»

«Kunne han vært mer patetisk?»

«Det er det latterligste jeg har sett!»

Et nytt forsøk. Det går heller ikke, og penis flates ut mot magen også denne gangen. Latterbygene følger meg, idet jeg stavrende finner fotfeste, og med håndduken flagrende etter, setter jeg i sprang som aldri før.

AI-oversikt

Transgressiv litteratur er en sjanger som fokuserer på karakterer som føler seg bundet av samfunnets normer og forventninger, og som bryter seg fri på uvanlige eller ulovlige måter. Denne typen litteratur utforsker ofte grenseoverskridende temaer og handlinger for å utfordre konvensjoner og utforske de mørkere sidene ved den menneskelige natur.

Kjennetegn ved transgressiv litteratur:

• Utfordrer normer:

  Sjangeren bryter bevisst med sosiale, moralske og kulturelle tabuer.

• Fokus på grenseoverskridende karakterer:

  Handlingen sentrerer seg rundt individer som finner seg fanget av samfunnet og som griper til uvanlige eller ulovlige metoder for å frigjøre seg.

• Utforsker mørkere temaer:

  Transgressiv litteratur kan omhandle vold, sex, avhengighet, psykisk lidelse og andre ubehagelige eller tabubelagte temaer.

• Utfordrer leseren:

  Målet er ikke nødvendigvis å tilby en hyggelig eller lettlest opplevelse, men snarere å provosere, utfordre og få leseren til å reflektere over egne oppfatninger.

Eksempler på forfattere og verk (selv om ikke nevnt i kildene, for kontekst):

Selv om det ikke ble spesifisert i kilden, er forfattere som Bret Easton Ellis og verket hans American Psycho, samt forfattere som Chuck Palahniuk og Irvine Welsh, ofte assosiert med transgressiv litteratur på grunn av deres utforskning av ekstrem adferd og samfunnsoverskridelser.

Oppsummert dreier transgressiv litteratur seg om litteratur som går over grensene for det akseptable, både temamessig og fortellermessig, for å utforske samfunnets og individets mørkere sider.

***

Jeg sa jo at jeg skulle skrive om det dionysiske element